Det stilles utrolige forventninger til medisinen, og den alternative medisinen har funnet seg en nisje der sykdom skifter karakter fra fysiologi til sosiologi.

av Jon Sandvik


De siste ti årene har vist en nærmest eksplosjonsartet oppblomstring for alternativ-medisinen. For eksempel opplyser homøopatene selv at antallet praktiserende homøopater i Norge økte fra 10 til 200 mellom 1976 og 1986. Hvorfor? Når skolemedisinen de siste 40 årene har gjennomgått en tilsvarende revolusjon i sin faktiske kompetanse? I en rapport fra 1986 setter den britiske legeforening pekefingeren på dette paradokset:

«Det er spesielt interessant at kritikken mot medisinen skulle komme på et tidspunkt da de store moderne utviklingene i rasjonell terapi og i diagnostiske teknikker har revolusjonert den effektive behandlingen av mange sykdommer . . . Nærmest som en konsekvens av de revolusjonære utviklingene innen medisinen kommer det et uttalt krav, som knapt kan kalles rasjonelt, om øyeblikkelige kurer for de for tiden uhelbredelige menneskelige sykdommene. I tillegg er det en merkbar ubegrunnet mistanke om at ingenting gjøres for å løse disse presserende problemene.»

I tiden etter annen verdenskrig har medisinens grunnlagsvitenskaper gjennomgått en rivende utvikling. Man vet i dag mer enn noensinne om hva som skjer inne i cellene i organismen og hvordan kroppen fungerer som et hele. Et eksempel er forståelsen av immunsystemet, hvor det meste av forståelsen er utviklet etter krigen. Denne vitenskapen har gjort det mulig å erstatte ødelagte organer uten at kroppen frastøter disse som fremmedlegemer. Den har også gjort det mulig å utsette AIDS syndromet etter at en person er blitt smittet av HIV viruset. Immunforsvaret er også sentralt i våre utallige infeksjonslidelser og forskjellige allergiske lidelser.

Midt i denne rivende medisinske utviklingen opplever vi altså en oppblomstring av alternative medisinske praksiser. Og det er ikke snakk om en gradvis økning gjennom hele etterkrigstiden. Oppblomstringen har kommet de siste 10-15 år, hevder homøopatene. Dette paradoks er like mysteriøst som at den vestlige økonomien, etter flere tiår med økonomisk og teknologisk framgang, fra midten av 70-tallet plutselig ikke lenger skulle ha råd til å fø på alle sine arbeidere.

Vi kan ta det for gitt at det norske helsevesen rent faglig sett aldri har vært bedre enn i dag. Og selv om det offentlige helsetilbudet er i ferd med å bygges ned, så har det langtifra brutt sammen. Folk har ikke erstattet legen med alternativmedisin, alternativ-terapeuten er et supplement til det tradisjonelle helsevesenet.

Saken er at det går an å være dårlig, uten å være syk i medisinsk forstand, noe et innlegg i Tidsskrift for Den norske lægeforening (nr. 28/1988) illustrerer. John Nessa forteller om en pasient med nokså diffuse plager. Nessa hadde gjennomført alle tenkelige prøver og analyser, uten å finne hva som var galt. Da han en tid senere traff pasienten igjen, var situasjonen fullstendig forandret:

«Han kunne gledesstrålande fortelje at han no hadde vore hos homøopat, og der fått beskjed om kva som mangla han. Han hadde skitne nyrer og måtte drikke ein spesiell te på forskriftsmessig måte, så ville han bli bra.»

La oss anta at det norske folk har blitt dårligere uten å bli nevneverdig sykere de siste årene. La oss samtidig forsøke å unngå den moraliserende betegnelsen hypokondri. Utenfor de klart definerte medisinske sykdommene som kan behandles med kjente medisinske terapier, finnes et vidt spekter av lidelser. Tenk på alle «smertene» og all allergien for eksempel. Disse er høyst reelle, men når folk føler seg dårlig, er det også et subjektivt fenomen som kan være styrt av flere faktorer enn de rent fysiologiske. Det kan være sosiale forhold som gjør at smertene blir mer sentrale i en persons liv, smertene kan så å si bli samlingspunkt for alt som er problematisk i livet. Men smertene kan også bli det som gir en person identitet. Hvis jobben er uinteressant, fritidsinteressene ikke fenger og klesmoter og hårfrisyre ikke strekker til kan lidelsen være det som gir deg personlighet.

La oss anta at det er i denne enden av sykdomsspekteret at den alternative medisinen, i mangel av noe bedre, fyller et behov.

Om alternativmedisinen fyller sosiale og psykologiske behov er det ingenting negativt i det. Den videre kritikken av alternativmedisinen må heller ikke oppfattes som en fullstendig avvisning og tilbakevisning. Vi vil forsøke å stille enkelte teoretiske og metodiske problemer hos alternativmedisinen i et klarere lys. Samtidig skal alternativmedisinen få uforbeholden ros for at den har satt søkelyset på sammenhengen mellom livsstil og sykdom.

Det er ingen enkel oppgave å finne ut hva alternativ medisin egentlig går ut på. I en serie i Tidsskrift for Den norske lægeforening i 1986 presenteres syv forskjellige retninger: biologisk medisin, akupunktur, kiropraktikk, helhetsterapi, antroposofisk medisin, homøopati og folkemedisin. Og dette representerer bare et lite utsnitt av det vell av behandlingsformer som kan kjøpes på helsemarkedet. I tillegg kommer at det innen hver av disse skolene finnes stridende retninger som hver hevder å forfekte den sanne lære, samtidig som det finnes mer «udogmatiske» praktikere som bruker litt av alt.

I en slik situasjon er det nødvendig å følge Philp Marlowes visdomsord: «Du kan ikke skape orden der det ikke finnes noen orden.» På et løst sammenrasket system, et eklektisk system, er det nødvendig å benytte en eklektisk metode. Det er nødvendig å benytte en form for arkeologi; der vi samler bruddstykker, – noen benrester, et stenverktøy, rester av boplasser og inskripsjoner. Kanskje disse fragmentene til sammen kan gi oss et diffust bilde av hva alternativ medisin er.

Skolemedisinen har alltid anklaget alternativ-medisinen for at den ikke har noen teori. Eller for at den har så dårlig teori. Homøopatien er for eksempel sentrert rundt to merkelige dogmer: at like kurerer like, og en idé om «potensering». Like kurerer like betyr hos homøopatien at et stoff som fremkaller de samme symptomene som en sykdom, vil kunne helbrede denne sykdommen om pasienten får stoffet i fortynnet form. I vaksine kan denne mekanismen sies å være i funksjon, her former en liten infeksjon immunapparatet slik at kroppen utvikler en permanent motstandskraft mot denne sykdommen. Homøopatien strekker imidlertid dette prinsippet mye lenger.

Mer interessant er ideen om potensering. Homøopatien hevder at jo mer stoffet fortynnes, dess mer potent, det vil si virkningsfullt, blir det. Da homøopatiens far Christian Friedrich Samuel Hahnemann utviklet homøopatien omkring år 1800, var all denne fortynningen sikkert en sunn reaksjon på datidens overmedikamentering. Og om du må velge mellom homøopatisk medisin eller naturmedisin, så velg homøopatisk. Da unngår du iallfall overdose. Dersom du da ikke skulle være så uheldig å være allergisk mot melkesukker, som er fortynningmiddelet i homøopat-pillene.

For homøopatiske midler er rent fortynningmiddel, så langt har fortynningen gått. De minst potenserte midlene som kan selges i Norge har en konsentrasjon som er omtrent en million ganger så svak som en vitamin-pille. I de virkelig potente løsningene er fortynningen langt større. De høyeste potenseringene kan sammenlignes med å løse opp en dispril i et glass vann, tømme glasset, skylle det 10.000 ganger og så ta en slurk. Rektor Bjørn Olav Røssberg ved Norsk Akademi for Naturmedisin sier dette i en debattartikkel i Tidsskrift for Den norske lægeforening (nr. 6/1986) om potensering:

«Hvordan kan et preparat virke når det ikke lenger er et eneste molekyl av den aktive substans tilbake i medikamentet? . . . Man mener at det under potenseringsprosessen blir frigjort en eller annen form for energi som er bundet til virkestoffet.»

Problemet er selvsagt hvordan det er mulig å finne rent fortynningsmiddel når effekten av et stoff bare øker jo mer det fortynnes. Det kan ikke finnes noe «rent vann» å fortynne løsninger med, det kan ikke finnes noe «rent» melkesukker å fortynne pillene med. For hver ny gang du drikker av glasset du en gang løste en pille i, blir effekten bare større. Billig. Tenk på de få, men desto mer aktive molekylene som etterhvert må finnes i luften vi puster inn og vannet vi drikker. Er det strengt tatt nødvendig å kaste bort penger på homøopatenes preparater?

Homøopatien må altså holdes klart adskilt fra naturmedisinen. For naturmedisinen benytter virkelige naturgifter, og ikke bare fortynningsmiddel. De to retningene baserer seg på to diametralt motsatte filosofier; den ene at stoffet selv har en virkning, den andre at virkningen øker når stoffet forsvinner.

Det finnes en egen gren av apotekerfaget som studerer naturlig forekommende medisinstoffer, så at enkelte planter innholder stoffer med medisinsk virkning vil ingen bestride. Amerikanske indianere behandlet for eksempel feber med uttrekk av bark fra pile-treet. Dette uttrekket viser seg å inneholde salisylsyre, samme stoff som finnes i aspirin. Medisinen har vokst ut av naturmedisinen gjennom systematisk eksperimentering og organisering av erfaringsmaterialet. Den store fordelen ved vitenskapelig medisinering er naturlig nok kontrollen med doseringen. Vitenskapelig medisin kan porsjonere ut aspirinen i milligrams doser slik at feberen dempes, men uten at magesekken skades. Naturmedisinen må nøye seg med det mer omtrentlige begrepet «en passe» mengde.

Akkurat som den syntetiske medisinen er naturen er full av stoffer som er skadelige i for store doser. For noen år tilbake kunne avisene fortelle om en person som døde av gulrotsaft. Han hadde riktignok drukket over 20 liter pr. dag, men vær forsiktig; naturen er en lumsk venn!

Av vanlige medisinplanter kan kamilleblom, valurt, hestehov, svineblom og ormehode være kreftfremkallende. Persille, gulrot, kvann og prikkperikum inneholder såkalte fotosensitive stoffer som i store doser og sammen med ultrafiolett lys kan bidra til utvikling av kreft. Ginseng og lakrismjelt kan frambringe hormonelle effekter, forstyrre salt og vannbalansen i kroppen og er spesiellt skumle for folk med dårlig hjerte. Slåpetorn og hegg inneholder samme stoff som i bitre mandler og virker i store mengder som blåsyre. Giftkjeks som i små mengder har vært benyttet som et anti-allergimiddel, inneholder giften som tok livet av filosofen Sokrates. Persille, krysantemum, einer og mynte inneholder alle abortfremkallende midler. Det samme gjør malurt og burot, som forøvrig også inneholder en kraftig nervegift.

Hovedinntrykket fra bøker om naturmedisin er imidlertid at naturmedisinen er full av vanndrivende middel. Det er også øl.

Et annet alternativmedisinsk system med en noe merkverdig teori er irisdiagnosen. Irisdiagnostikere hevder å kunne påvise kroppslige lidelser ved å studere flekker på våre uskyldsblå øyne. Vi vet alle at øynene er sjelens speil og at vi kan lese tanker og følelser ut av en annen persons øyne. De innvidde kan imidlertid lese langt mer enn følelser ut av øynene. Det heter seg at iris er en slags barometer for resten av kroppen. Så fort en del av kroppen skades, viser dette seg på iris som en mørk flekk. Iris blir delt inn i soner rundt pupillene, adskilt av konsentriske ringer og radiale stråler. Hvert organ og hver kroppsdel har sin bestemte plass i dette fantastiske barometeret.

«Vi må innse at iridologi representerer en naturlov som ikke kan forandres. Jeg tror den er like uforanderlig som noen annen lov som styrer universet.» Dette hevder Bernard Jensen, en av USAs ledende irisdiagnostikere. Så merkelig da, at profesjonen ikke kan bli innbyrdes enig om hvor de forskjellige organer og kroppsdeler hører hjemme på iris. En fransk skole har for eksempel plassert mave og tarmkanalen nederst i iris, der en tysk skole har plassert bena. Antagelig ville offentligheten vært svært skeptisk til skolemedisinen dersom to retninger hadde vært uenig om hvorvidt en pasient hadde magesår eller fotsopp.

Hos alternativ medisinen framlegges en slik usikkerhet som nok et tegn på styrke. Et av mange diagnosesystem vil alltid kunne gi rett diagnose. Men det er selvsagt juks. Omtrent som å levere inn mange svar på en eksamensoppgave og overlate til sensor å velge ut det svaret som er nærmest sannheten. Denne usikkerheten viser seg også når irisdiagnostikere har blitt testet mot pasienter med kjente lidelser. I en undersøkelse fra USA, referert i Tidsskrift for Den norske lægeforening (nr. 5/1981), klarte irisdiagnostikerne seg ikke bedre enn om de hadde stilt sine diagnoser ved ren gjetning. Tre diagnostikere fikk se irisbilder av ca 150 pasienter, hvorav 1/3 hadde en alvorlig nyresykdom. Den første diagnostikeren hadde noe over halvparten rett i sin diagnose av både de friske og de syke. Den andre diagnostikeren hadde noe under halvparten rett. Mens den siste hadde 88 prosent rett i sin diagnose av de syke, men samtidig 88 prosent feil i sin diagnose av de friske.

Her i det siste tilfellet ser vi prisen en må betale for å gjette det samme hele tiden. Om han hadde sagt «nyresyk» for alle pasientene, hadde han fått 100 prosent rett for de syke, men samtidig 100 prosent feil for de friske. De to første tilfellene demonstrerer konservativ gjetning. Diagnosene «frisk» og «syk» fordeles jevnt 50/50, med det resultat at en får like mye rett som feil i både den friske og den syke gruppen.

Det er klart at slike diagnosesystem vil gjøre det langt skarpere når de studerer levende pasienter framfor bare fotografi av iris. En talefør pasient vil langt på vei kunne forhindre at magesår diagnostiseres som fotsopp, for eksempel.

Kiropraktikk er i likhet med iris diagnose et system som påstår å kjenne igjen enhver kroppslig lidelse i en liten del av kroppen. Kiropraktikere er mest kjent fordi de er flinke til å manipulere ryggen, men det er et faktum at den amerikanske kiropraktikerforeningen hevder at «forskjellige sykdommer kan skyldes forstyrrelser i nervesystemet, som igjen kan skyldes forstyrrelser i muskel- og skjelettstrukturen.» I boken «Examining holistic medicine» viser Edmund Crelin hvordan kiropraktorer driver egenreklame med kart over ryggsøylen som viser hvordan alle deler av kroppen er knyttet til ryggsøylen. «Kiropraktorer vil nekte for at de behandler tilfeller som infeksjonssykdommer, allergier, kreft og andre sykdommer. Men faktum er at de har behandlet og vil behandle enhver sykdom.» oppsummerer Crelin.

Et aktuelt problem er feilbehandling. Crelins eksempel var en 8 år gammel jente med kreft i det venstre øyet og vevet omkring. Moren tok jenta ut av sykehus, etter råd fra kiropraktor.

«Kiropraktoren begynnte en daglig manipulasjon av jentas ryggrad, samtidig med at hun fikk store mengder vitaminer, mineraler, kosttilskudd og avføringsmiddel. Hun tok 124 piller hver dag, inkludert inntørket oksegalle og ekstrakt av okseøyne.»

Tre uker senere var svulsten så stor som en tennisball og hadde dyttet øyet ut av øye-hulen. Tre måneder senere var jenta død.

Men de fleste går til kiropraktor for ryggplager og behandles for det. Teorien er at skiver i ryggen har forskjøvet seg og må settes på plass. Nå mener leger at om nerven i ryggsøylen virkelig skulle komme i klemme mellom to virvler, så ville det føre til full lammelse. Samtidig er det en oppfatning blant leger om at kiropraktorer virkelig «kan rygg», selv om de måtte ha en gal teori om hva som skjer under behandlingen.

Den amerikanske kiropraktoren Samuel Homola mener at mye av kiropraktikkens suksess ligger i en placebo-effekt, det vil si at pasienten blir frisk av en nonsens-kur som han tror skal virke. Pasienten hører knakelyder fra ryggen og tror dermed at virvlene settes på plass:

«De fleste skiveforskyvningene som vanligvis finnes av de fleste kiropraktorer er mest sannsynlig harmløse og innbilte. Når han retter opp disse innbilte forskyvningene plasserer praktikeren hånden sin på pasientens rygg og klemmer plutselig til, noe som presser knoklene mot hverandre og lager en lyd ‘som av en gammel kurv som knuses’. Dette slaget mot ryggen som skaper kneppelyden i virvlene har en enorm psykologisk påvirkning på bevisstheten til såvel den friske som den syke pasienten. Mens denne kneppelyden i seg selv er fullstendig meningsløs (som å ‘knekke’ knokler) kan dens påvirkning nyttes til å kurere psykosomatiske lidelser – så lenge pasienten er informert om at knokkelen er ’tilbake på plass’ og vil fortsette å være det. Men av samme grunn kan en slik behandling benyttet på mentalt ustabile og nervøse personer gjøre mye skade; ved å føre videre en psykosomatisk lidelse eller tilogmed skape en ny psykologisk sykdom.»

De aller fleste lidelser går over av seg selv. Hvem har ikke hatt vondt i ryggen, hvem har ikke følt seg slapp og uopplagt? Det har gått over. Men dette får en helt spesiell effekt når det kobles med alternativ medisinsk behandling. Når en person blir bedre etter behandling, så vil ingen argumenter kunne overbevise denne pasienten om at behandlingen ikke nødvendigvis hadde noe med helbredelsen å gjøre.

Akupunktur er nok et middel som apellerer til folks tro på tradisjon og gammel visdom. Opprinnelig het det seg at nålene aktiviserte visse usynlige kraftfelt rundt kroppen. I den grad denne forklaringen har gått av moten, er den blitt erstattet av en teori om at nålene utløser produksjon av endorfin i kroppen. Endorfin er et opiumlignende stoff som kroppen produserer. Men Petr Skrabanek (i «Examining holistic medicine») fant ingen sammenheng mellom endorfinnivå og smertefølelse. Pasienter med endorfinnivå som var 300 til 600 ganger høyere enn normalt, hadde ingen redusert følsomhet for smerte.

Smerte er et veldig sammensatt fenomen. Vi vet alle hvordan vann fra springen kan føles kaldt når vi har vært i varmen og varmt når vi har vært i kulden. Mange har kanskje også opplevd å få skrubbsår og kutt som de ikke har oppdaget før de har sett selve skaden. Hjerneskadde kan vise merkelige smertereaksjoner, noe forfatteren oppdaget en sommer han jobbet på institusjon. En av pasientene pleide å hyle «som en stukken gris» når han ble tatt forsiktig i armen. Samtidig var denne pasienten selvdestruktiv og han kunne for eksempel stikke en lang treflis gjennom puppen, og bare flire av det hele. Smerte er en psykologisk reaksjon på signaler fra nervesystemet, og dermed en reaksjon som kan undertrykkes.

Reisende som har vært i Kina har sett store operasjoner utført med bare akupunktur som bedøvelse. Her i landet er også mange mennesker blitt behandlet med akupunktur og med godt resultat ifølge pasientene selv. Men det er fremdeles uklart hvilke mekanismer nålene utløser. En forklaring kan ta utgangspunkt i de psykologiske aspektene ved smerte. Den lange tradisjonen med akupunktur og tiltroen til nålene utløser en hypnotisk effekt. Smertereaksjonen fortrenges ved selvsuggesjon. Uansett hvilken forklaring som viser seg å være riktig er det vanskelig å se gode grunner til å avvise akupunkturen i sin helhet. Selv da helsedirektør Torbjørn Mork rykket ut mot akupunktur i Arbeiderbladet høsten 1989, var hans eneste ankepunkt at akupunktur ble praktisert av andre enn leger og tannleger.

Det som umiddelbart vekker skepsis ved alternativ-medisinen er at den hevder å kunne kurere så mange lidelser, samtidig med at den ikke kan si noe om mekanismene som er i virksomhet. Vitaminer blir også ofte sett på som en kur for alle lidelser. På slutten av 1970 tallet hevdet blant andre nobelprisvinneren Linus Pauling at megadoser av C-vitamin kunne kurere kreft. Dette førte til en opphetet debatt i det medisinske miljøet og endte etter grundige eksperimenteringer med at Paulings standpunkt ble avvist. I en artikkel fra tidskriftet The New England journal of medicine (nr. 312, side 137) oppsummerer forfatterne Charles Moertel med flere blant annet følgende:

«De tilsynelatende positive resultatene til Cameron og Pauling var resultat av fordomsfull (bias) utplukking av kasus . . . Både for våre placebo-behandlede og C-vitaminbehandlede pasienter, var overlevelsestiden sammenlignbar med den for de ubehandlede kontrollpasientene.»

Og vitaminer som vi trodde var så viktig, det var jo til og med vitenskapelig bevist!

Dagens alternativ helse-bevegelse bygger dels på tradisjonelle helbredelsesformer, slik som akupunktur, og dels på helsemessige motbevegelser fra det forrige århundret. Denne bevegelsen ble i stor grad drevet fram som en reaksjon på datidens medisinske hestekurer. Årelating var for eksempel utbredt, det samme var medikamentering med flere svært giftige stoffer, som for eksempel kvikksølv. Som bærende idé hadde denne motbevegelsen at naturen leger seg selv og terapeutens oppgave var å hjelpe naturen å hjelpe.

En av Hahnemanns samtidige var Samuel Thompson. Hans lysende idé var at sykdom kunne føres tilbake til mangelfull forbrenning i kroppen. Thompsons terapi gikk derfor i teorien ut på å rense opp i fyrkjelen, feie ut avfallsstoffer og få opp temperaturen igjen. For å løse disse oppgavene benyttet Thompson først og fremst forskjellige brekkmiddel og avføringsmiddel, klyster og diverse pepperpreparater for å øke svettingen. Varme og kalde bad var også populære.

Vincent Priessnitz grunnla hydropatien. Som navnet tilsier brukte hydropatien vann. Vann til innvortes og utvortes bruk. Svettekurer og kalde avrivninger hørte selvsagt med, men det fantes også spesialbehandlinger i form av hodebad, setebad, fotbad og andre.

Dette kunne samtiden selvsagt ikke unnlate å spøke med. Dermed historien om den syke anda som kurerte seg selv med hydropati. Først vasset den ut i et lite fotbad. Dernest fortsatte den med et setebad, så stakk den hele hodet ned i vannet for et hodebad, og til slutt kastet den hodet fornøyd bakover og utbrøt: «Kvakk, kvakk, kvakk!»

Sylvester Graham komplementerte hydropatien med sin fokusering på diett. Han frarådet tobakk, alkohol, kjøttmat og alt annet av djevelens fristelser. «Hvis det føles godt, så ikke gjør det!» var Grahams råd. Graham gikk inn for vegetarianisme, og samtidig mot seksuell aktivitet før ekteskapet. At masturbasjon fører til galskap var et av Grahams «bevis» for seksualitetens skadelige virkning.

Kronen på verket satte Russel Trall med sin hygeio-terapi. Renslighet, en sunn diett, masse frisk luft og mosjon skulle legge grunnlaget for et sunt legeme.

I ettertid er det klart at det forrige århundrets alternativmedisin ga skolemedisinen en lekse. Alternativmedisinen pekte på at livsbetingelser og livsstil hadde avgjørende betydning for helsen. Og det er alternativmedisinens fortjeneste at dette har blitt klart. Dagens alternativmedisin har blant annet rettet søkelyset mot forurensning, giftige tilsetningsstoffer i mat og mot vårt mentale livsmiljø: stress. Dette må også vurderes som udelt positivt. Teorien er ofte merkelig; med sine skitne nyrer, sot i fyrkjelen og ubegripelige vibrasjoner, men dette skal ikke få oss fra å se det positive i alternativmedisinen. Den kan også være svært ensidig i sin kritikk av det bestående; verdsetter ikke medisinens virkelige framskritt, avviser visse matvarer og er motstander av alle tilsetningsstoffer, men det er vel gjerne den ensidige kritikken som blir hørt?

«Heretter vil legene være mer oppmerksom på naturens helbredende energi . . . og vil legge en mildere hånd på sin pasient og følge en mer forsiktig kurs.» Slik uttrykte legen Daniel King seg for over hundre år siden, i 1882. Slik uttrykker også professor i sosialmedisin ved universitetet i Bergen Per Fugelli seg i dag. I boken «Det medisinske klassesamfunn» oppdager han seks feil «ved den autoriserte helsetjeneste (sett) i det naturmedisinske speil.»

  1. Gift- og bi-virkninger ved industrielle medisiner.
  2. Teknifisering og fremmedgjøring, mangel på personlig kontakt med legen.
  3. Manglende eller ubegripelig informasjon om sykdommen.
  4. Pasienten frarøves ansvaret for sin egen helse.
  5. Skolemedisinen har skapt et bilde av seg selv som allmektig.
  6. Dårlig helseopplysning – syke mennesker er villige til å prøve alt, også det mystiske og okkulte.

Men i sin oppsummering av alternativ medisinens teori er Fugelli også kritisk til alternativmedisinens metoder:

«Lesningen av de naturmedisinske skrifter later en tilbake med et inntrykk av å ha møtt mennesker som har gitt seg en filosofisk eller religiøs frelse i vold, – en frelse som i sitt utgangspunkt er helt uforenlig med en prøvende og kritisk, altså en vitenskapelig holdning. Deres ‘dokumentasjoner’ består i en uantagelig blanding av enkeltstående vitnesbyrd, bibelreferanser, det løse ordet ‘erfaring’, evige lover som ‘simila similibus curator’, – og okkultisme i form av kosmologisk innsikt i substansenes makro-, geo- og mikrokosmiske relasjoner.»

Det er viktig å peke på at det er en nær sammenheng mellom alternativmedisinens påberopelse av helhetstenkning og dens mangel på virkelig eksperimentell forskning. Festuttrykk som at «Helheten er mer enn summen av delene» og «Alt henger sammen» er her en unnskyldning for at den selv ikke er i stand til å legge fram velprøvde kurer for kjente lidelser. I stedet blir holismen et påskudd for aldri å la noe middel være uprøvd. Dette er det stikk motsatte av vitenskapens metode, som alltid har som mål å finne ut hva vi like godt kan glemme. A. M. Scofield (i British Homeopathic Journal, 1984) har dette å si om homøopatiens forhold til eksperimenter:

«Til tross for en stor del eksperimentelt og klinisk arbeid er det svært få vitenskapelige bevis som underbygger at homøopati er effektiv. Dette skyldes dårlig eksperimentell utførelse, rapportering eller at lovende eksperimentelt arbeid ikke gjentas. Det skyldes ikke nødvendigvis at systemet er ineffektivt, noe det fremdeles gjenstår å teste grundig og i stor nok skala . . . Det er knapt overraskende, i lys av kvaliteten på mye av det eksperimentelle arbeidet såvel som på det teoretiske reisverket, at dette medisinske systemet ikke anerkjennes av det medisinske og vitenskapelige samfunn forøvrig.»

At den alternative medisinen ofte er på usikker grunn, innrømmer altså representantene for denne bevegelsen selv. Samtidig er det sikkert slik at de gjerne anbefaler sine pasienter å først oppsøke lege. Likevel skjer det alvorlige tilfeller av feilbehandling innen alternativmedisinen, også i Norden. Dette forteller en rapport fra Det Svenska läkaresällskapet utarbeidet av Harry Boström i 1989 om «Biverkningspanorama vid Alternativmedicinsk verksamhet». Det rapporteres om i alt 125 tilfeller av feilbehandling av kjente sykdommer, det rapporteres også om dødsfall som følge av feilbehandling. Særlig advarer rapporten mot alternativmedisinske sykehjem. Av de feilbehandlede sykdommene var de mest vanlige juvenil diabetes (en form for sukkersyke), SLE (en sykdom ved immunforsvaret), reumatoid artrit (kronisk leddgikt), ulcerøs kolit (sår på tykktarmen) og ulike typer kreft.

Allment er problemet med en teori og et system som er villig til å omfavne alt at det ikke finnes noen avgrensning mot sjarlataner. Hver vår og høst flommer postkassene over av postordrekataloger proppfulle av mirakelkurer. Og det finnes alltid en Gudrun Olsen fra Haugesund som kan bevitne at hun straks ble meget bedre etter å ha benyttet Dr. Kao Tes «Indre øvelser for bedre helse».

Det finnes tusener av mennesker som kan bevitne at de har blitt helbredet ved håndspåleggelse også. Men hva er vi villige til å kaste bort pengene våre på? De fleste har antagelig en innebygget skepsismåler som ringer når de synes at tøvet blir for stort. Det de færreste er klar over er at denne måleren benytter «all vår tidligere viten» som målestokk. Det som virker for absurd og som vi sjalter ut, er det som ikke stemmer med det vi tror på fra før. Vi tror vi gjennomskuer tøvet intuitivt, men i virkeligheten vurderer vi også dette mot annen kunnskap vi sitter inne med. Troen på vår egen intuisjon kan dermed lett lure oss til å la være å stille nødvendige spørsmål ved andre alternativmedisinske terapier. Vi lar oss forføre av festuttrykk som «helhetstenkning» eller «naturens helbredende kraft», eller av absurde forenklinger som «skitne systemer» eller «tilstoppede kretsløp».

Siden de fleste fremdeles betrakter skolemedisinen som vårt sikreste helsetilbud er det enkelt å også anbefale folk først å spørre en lege om råd før de prøver alternativ medisin. Skolemedisinen har en enhetlig teori basert på grundige eksperimenter og har en egen tradisjon med selvkritisk granskning. Prisen en må betale for å stole på skolemedisinen, er at det er visse lidelser det ikke går an å gjøre noe med.

Er den prisen så høy? Dersom alternativet heller ikke innebærer noen kur?

Det går an å leve med sykdom.