collapse.jpg
Fortidens gåter kaster lys over vår tids utfordringer – og omvendt. Resultatet er en bok der pseudoarkeologien får en spenningsmessig utfordring fra en av vår tids fremste vitenskapsfortellere. Det skader ikke at vi samtidig får noen alvorlige leksjoner om miljøsårbarhet og menneskets effekt på sin omverden.

Av Asbjørn Dyrendal (publisert 17.04.2007)


Det er hyggelig å føle seg intelligent, og enda bedre når man føler at man forstår noe viktig. Jared Diamonds bok Collapse fikk meg tidvis til å føle at jeg virkelig forstår noe jeg vet at jeg egentlig bare skimter betydningen av. Det var egentlig ingen overraskelse. Han har bak seg en rekke tidligere bøker som alle er storslått lesning. Bestselgeren Guns, Germs, and Steel er kanskje den mest imponerende, elegante og velfortalte historiske og vitenskapelige syntese jeg har lest. Collapse følger i samme bane, og den følger samtidig opp det glødende humanistiske og økologiske engasjement som skinner gjennom Diamonds øvrige bøker.

Fortidens gåter

Boken handler om hvorfor samfunn kollapser eller overlever – i fortid så vel som i nåtid. Den samtidspolitisk interesserte leser kan se fortidsfortellingene som en ”krok” Diamond bruker for å huke inn dem som er nysgjerrige på fortidens gåter: Hvor ble det av Grønlandsbefolkningen? Hva skjedde egentlig på Påskeøya? Hvordan hadde det seg med med Mayakulturen? Og hvorfor forsvant den fascinerende Anasazi-kulturen fra det sørvestlige USA? Omvendt er samtidsfokuset i bokens to siste deler kanskje element som kan få lesere til å forstå betydningen av forskning på fortiden, at slik forskning også kan ha praktisk betydning nå.

Fortidshistorikken med analyse av forgangne samfunn og sivilisasjoner er nok kanskje det mest allment appellerende. Diamond har valgt eksempler fra et felt som har fascinert både leg og lærd og avfødt milelange lister med mer eller mindre festlige spekulasjoner.

Det har vært mye god forskning, bevares. Problemet for forskningen og forskere har vært at dilettanter, sjarlataner og fantaster ofte har hatt så mye mer spennende og bedre fortalte historier å tilby.

Aliens, anyone?

I alternative varianter behøver for eksempel ikke alle aktørene i Påskeøyas historie eller i Anasazi-befolkningen å ha vært mennesker. Ufologisk orienterte spekulasjoner har for eksempel foreslått at Anasazibefolkningen var i kontakt med utenomjordiske, og noen har villet ha det til at det har vært en medvirkende årsak til at de forsvant. Den noe alternative forfatteren Mary Sutherland skriver for eksempel om sine religiøst medreisende:

Before serious study was given to the disappearance of the Anasazi, this central mystery had fueled a whole raft of theories, especially among New Age and UFO groups: The Anasazi had been lifted off in space ships; they had discovered portals into other dimensions of space and time; or they had mastered nodal energy centers that are scattered around the whole region.[1]

Andre har foreslått at de forsvant fordi de ble kidnappet av aliens. Thor Heyerdahl foreslo som kjent en mer jordisk variant av det samme for Grønlands befolkning: den forsvunne norrøne befolkningen ble tatt til fange og solgt som slaver.

Påskeøya skal på sin side ha vært siste rest av (og dermed befolket fra?) det tapte kontinentet Mu/Lemuria. I en mer kjent variant, vil Erich von Däniken ha det til at utenomjordiske var involvert i statuebyggingen. Fantasifulle teorier om Påskeøya er legio.

Blant mye annet disse fortellingene typisk har til felles, er at båndene til den lokale historien forsvinner. Det vi finner kan ikke lenger fortelle oss noe om mennesker og konsekvenser av deres handlinger.

Gode fortellinger

For oss som er mer interessert i historie enn i tankespinn oppstår altså gjerne et kommunikasjonsproblem: at slike fortellinger, som låner fra andre fiksjonssjangere, ofte kan være spennende underholdning. Til sammenligning er arkeologiske feltrapporter sjelden utpreget fantasieggende lesning annet enn for oss fagnerder.

Diamond konkurrerer. Han er en strålende forteller. Samtidig kan jeg ikke huske å ha lest noen andre som klarer å få frem nyansene i samspillet mellom økologiske betingelser, sosiokulturelle praksiser og de sosiale og økologiske konsekvensene så glassklart.

Miljødeterminisme?

Når jeg understreker vekten på samspillet mellom sosiokulturell praksis og miljø, er det for en del har plassert ham blant såkalte ”miljødeterminister”. Lettere karikert kan vi si at slike determinister vil hevde at miljømessige betingelser bestemmer det meste av et hvert utviklingsforløp. Jeg mener på den ene side at dette er misforstått. På den annen side mener jeg, at synspunktet til den karikerte miljødeterminist bare behøver å modereres litt før det iblant kaster av seg interessante innsikter.

En slik halvveis moderat miljødeterministisk historieskrivning finner vi det beste eksempel på i ovennevnte Guns, Germs, and Steel. Denne syntesen av de siste tretten årtusens utviklingsforløp anlegger en synsvinkel der miljøfaktorer spiller den sentrale rollen, som faktor i levevis, befolkningstetthet, teknologisk og sosial utvikling. Boken var storslått, den var fantastisk gjennomført, og den ga den samme overveldende følelsen av innsikt og forståelse man får av Collapse.

Imidlertid har kanskje Diamond i etterkant sett at et mer nærsynt blikk på historien bør medføre at man legger større vekt på de menneskelige aktører og deres valgmuligheter. For, som Diamond så elegant fremlegger, så er det alltid valgmuligheter, selv om de også er betinget av omstendighetene.

Collapse omhandler altså både valgene og omstendighetene, både kulturelle og økologiske.

Nåtidens Montana

Boken åpner i nåtiden. Diamond starter i nåtidens Montana, med levende mennesker som arbeider og livnærer seg på forskjellige vis.

Gjennom personlige beretninger og historiske blikk gir han leseren en innføring i effekten av forskjellige former for bosetning, skogsdrift, gruvedrift og jordbruk, hvordan lovverk, offentlige og private ordninger påvirker naturmiljøet, og hvordan mennesker i forskjellige posisjoner handler i forhold til sine situasjoner.

Samtidsskildringen er en nydelig innføring i et lokalt landskap Diamond elsker, samtidig som det også fungerer som en påminnelse til den historiske delen: Det har alltid vært levende mennesker som har foretatt valg ut fra sine egne omstendigheter, verdier og interesser som har skapt historien.

Fortidens suksesser og katastrofer

Dermed fungerer samtidsintroduksjonen også til å huke leseren for noe mer enn fortidsanalysene. Bokens del to tar også for seg historiske, relative suksesser i menneskelig tilpasning til et naturmiljø, men den har sitt hovedfokus på de menneskelige samfunn som gikk overende, og som gjerne (langt på vei) tok naturmiljøet med seg.

De fleste norske lesere vil kanskje være mest interessert i de tre kapitler Diamond vier Island og Grønland. Her går han da også i noe sjelden detalj, og formidler både egne tolkninger og data som neppe er kjent for så mange.

Klima og andre utfordringer

Historien om Påskeøyas kolonisering, utvikling og samfunnets fall er nok kanskje vel så viktig. Her anvender også Diamond for første gang i sine historiske kapitler sitt rammeverk på fem faktorer for analyse av hvordan samfunn kollapser: miljøskader (regulert i effekt av miljøets sårbarhet), klimaendringer, fiendtlige naboer (angrep), mindre støtte fra vennlige naboer (handel, samarbeid) og samfunnets problemløsningsmetoder.

Klimaendringer får her en fornuftig og balansert plass som en av en rekke faktorer i miljøsamspill, og miljøødeleggelser blir ikke (som i mye av dagens offentlige debatt) redusert til kun å dreie seg om klima. Derimot vies samspillet mellom de ulike faktorene betydelig og høyst nødvendig interesse.

Dette rammeverket styrer et stykke på vei Diamonds historiske rekonstruksjon. Han stiller spørsmål til kildematerialet og diskuterer i hvilken grad de konkrete historiske samfunnene hadde den type problemer han stiller opp. Slett ikke alle faktorer viser seg å være like viktige til enhver tid. Hvert samfunn har sine konstellasjoner av utfordringer de møter, og de samfunn Diamond undersøker gikk under av hver sine spesifikke sett med årsaker.

Praktiske lærdommer

Det høres dystert ut, men vi får også møte samfunn som har møtt lignende utfordringer og som har overlevd. De har overlevd gjennom forskjellige strategier for å løse problemer. I noen sammenhenger har det vært helt essensielt med beslutningstagere som har umiddelbar nærhet til problemene som oppstår. I andre sammenhenger har det vært like viktig at noen har tatt tak i problemene ”utenfra”, fra et overordnet nivå. Diamond gir eksempler på begge deler både fra den fjerne og nære historie.

Del tre av boken handler i sin helhet om samtidsutfordringer og nær forhistorie. Vi får for eksempel et langt mer nyansert blikk på årsakene bak folkemordet i Rwanda, og en fascinerende historikk bak forskjellene på Haiti og Den Dominikanske republikk. Han er også innom Kina og Australia i hvert sitt kapittel. For dem alle gis en poengtert skildring av lokale problemer og løsningsstrategier – eller fravær av sådanne.

Siste del av boken er viet det helt samtidige. ”Praktiske lærdommer” tar for seg både mer kompliserte spørsmål om bærekraftig utvikling generelt og helt konkrete saker, der Diamond videreutvikler sine teser om hvilke faktorer som påvirker hvordan mennesker samhandler med miljøet. Miljøutfordringer bringes dermed helt opp i det dagsaktuelle, med helt konkrete utfordringer både til regjeringer, selskaper og hver enkelt leser som borger og konsument.

En viktig praktisk konklusjon er nemlig at det er mulig å gjøre noe, at både selskaper, regjeringer og enkeltindivid kan bidra positivt. Slik er boken ikke bare en fascinerende analyse av fortid og samtid, den er også en spore til handling og iblant en veiviser til mer effektiv handling. Det gjør den ikke mindre viktig som lesning, eller som erstatning for pseudovitenskapelige teorier om fortidens mennesker.

Fantastisk

Jeg har forsøkt å holde bruken av ord som ”fantastisk”, ”fascinerende”, ”spennende” og lignende på et minimum. Jeg kunne godt ha brukt slike ord oftere, for eksempel om måten forfatteren klarer å vise hvordan konklusjonene og teoriene han fremlegger blir formet. Vi får på det beste et innblikk i arbeidsmåter og sammenstilling av informasjoner som er strålende forskningsformidling.

Det forhindrer allikevel ikke at man kan og bør se noen svakheter. En viktig styrke i boken er viljen til å konfrontere og fremlegge spesifikke forskningsdata, men inniblant kan nok Diamond bli litt enøyd. Det er allikevel forståelig. Populærvitenskap er en vanskelig balansekunst. Forskere som skriver om sine egne ting blir fort både interne og så kompliserte at utenforstående har vanskelig for å følge dem. Journalister som skriver om det samme kan fort både misforstå og overforenkle. Etter noen tusen sider med forskningsgjennomgang på et par av feltene er det synlig at Jared Diamond både forenkler, beskjærer og iblant overtolker sitt materiale. Det er ikke helt så enkelt som han gjør det, og konklusjonene i forskningen er langt fra alltid så klare.

Samtidig har jeg vanskelig for å la det bekymre meg. Formidling er alltid forenkling. Her er det som regel forenklinger og inniblant overtolkninger på et nivå jeg ellers bare kan drømme om å finne i annen litteratur, langt mindre håpe på noen gang å formidle selv. At boken også er dagsaktuell og praktisk anvendelig gjør den ikke mindre interessant eller viktig. Les den.

Jared Diamond. Collapse. How Societies Choose to Fail or Survive. Allan Lane Publishers 2005. 575s.

Noter

1. http://www.livinginthelightms.com/hopi.html