zeitgeist.jpg Er Jesus og alle andre guder egentlig bare fortellinger om solens gang gjennom astrologiske tegn? Står en verdensomspennende konspirasjon bak alt som går galt her i verden? Zeitgeist er en av det siste årets største slagere innen gratis konspirasjonsfilm på nett, med sin egen «Zeitgeist-dag» den 15.mars. I den forbindelse har Bjørn Are Davidsen kikket litt nærmere på påstander og argumenter.

Av Bjørn Are Davidsen (publisert 14.03.2008)


Interessen for konspirasjonsteorier er ikke direkte dalende. Vinteren 2008 markedsføres Zeitgeist som «tidenes mest sette film på google-video». Kanskje ikke noe mirakel når filmens tre deler kan avsløre at 1) Jesus ikke har eksistert, at 2) den amerikanske regjeringen utførte hele 9/11-operasjonen og at 3) en liten gruppe mennesker lenge har kontrollert verden gjennom et finansielt insiderspill. Det hele ledsaget av feiende musikk og fyndige kommentarer. For ikke å si endeløse bilder av lik og eksplosjoner, guder, fly og finansfolk.

Produktbeskrivelsen på Amazon[1] viser da også at dette er ganske så sterkt stoff. Vi snakker om

«tre kapitler som avslører hvordan kreftene som står bak får full kontroll over oss, folket. Tre store svindler: 1. Religion, Jesus budskap i hedenske klær, for å vri det til et verktøy som halshogger massene mentalt. 2. Frykt er Vår Fuhrer [sic]. Filmfremstilling som knuser den falske terrorkonspirasjonen 9/11. 3. Penger. Hvordan bankfolk har fetet seg på krig og panikk for å skape og styrte imperier og markeder. Zeitgeist er tidsånden: vi, folket, er på sporet. De vet at vi vet. La dem nå bli redde».

Ikke sjokkerende kritisk

Nå kan man selvsagt lene seg tilbake i takknemlighet over endelig å få vite sannheten, selv om den sjokkerer. Vi ser da også at dette synes å være en vanlig reaksjon hos de som først faller for dette. Riktignok sper noen på med lettere kritiske bemerkninger, muligens for å vise at man ikke godtar hva som helst, uten videre. For det er jo ikke absolutt sikkert at alt i filmen er helt riktig.

Ikke minst er det flere som stusser over kombinasjonen av filmens tre deler. Et eksempel finner vi i en blog[2] som stiller spørsmål ved hvor heldig «denne mixen» mellom Jesus, 9/11 og Bilderbergergruppen er, i hvert fall pedagogisk eller i «propagandaøyemed».
Vi oppdager her et ikke uvanlig fenomen. Selv om man er utmeldt av statskirken, er det ingen garanti for å være skeptisk til konspirasjonsteorier. Bloggeren er tvert i mot fornøyd med en

«herlig ‘blasfemisk’ gjennomgang, som sår tvil om alt man har hørt om Jesus, inkludert hvorvidt mannen noensinne ruslet på jordens overflate.» Det er rett og slett slik at «Alle 3 delene dykker altså ned i materier som er hårete og løgnaktige, og de viser oss en sannhet som er av en annen verden. Spesielt Del I sjokkerer, selv en jordnær statskirkeutmeldt, men trolig mest fordi den var ny for meg, noe Del II og III ikke lenger er.

Likevel skaper det ettertanke.

«9/11-biten, Del II, fikk meg likevel til å tenke litt på dette med flyene og desinformasjon. -Mange har uttalt seg [s]kråsikkert om dette med fly her og der eller ikke. -Det som kan være desinformasjon er alt som har med fly, kapringer, kaprere og varsler om disse å gjøre.

Vi må gå ut fra at en innsidejobb som 9/11 var vel forberedt, også på desinformasjonssiden. Så mye «info» handler om flyene, rutene, flyselskapsaksjer, flyskoler, flyhastigheter og flystyrt, at disse som skrev dette 9/11-manuset må le seg skakk av oss alle, hvis det nå skulle vise seg å være NULL passasjerfly involvert i etableringen av de 4 hullene den 11. september.

Her er juryen åpenbart enda ute, og selv om en fersk film som Zeitgeist snakker om flyene, kan den ha ærlige hensikter. Akkurat som jeg som skriver dette kan ha ærlige hensikter med å si rett ut at det virker som flyene bare var på TV.
– Del III avsluttes med en klar sammenligning av Riksdagsbrannen og WTC-bombingen, Vietnam-krigen og Irak (der målet er å krige lenge for å maksimere krigsprofitten, samt spre krigen til andre land). Mye god kultur- og mediekritikk!

Målet med all ondskapen og alt skyggespillet er forøvrig å etablere en Verdensregjering, a One World Government.»

Drama og dokumentasjon

I møte med denne type drama, er det ikke underlig om noen kan føle seg utilpass. Likevel er det et godt tegn at selv mange som fascineres av filmen, i større grad synes å oppfatte den som underholdning enn uhygge. Men uansett bør spørsmålet når påstandene blir såpass sterke mindre være hvor vi skal gjemme oss for å slippe unna, enn hvilken dokumentasjon som ligger bak.

Drister vi oss til noe så kjedelig som å etterprøve filmen, oppdager vi fort at den ikke henger på greip. Det mest forbløffende er rett og slett hvorfor noen i det hele tatt begynner å tro på tøvet. Fremstillingen av religion er så til de grader på jordet, at det har ført ikke bare til kritikk, men også til mistanker. Er Zeitgeist en konspirasjon fra den amerikanske regjeringen for å få religionshistorikere, for ikke å si kristne, til å la være å vurdere om noen skjuler den egentlige sannheten om 9/11?

Vi skal i denne omgang se spesifikt på første del av filmen. Ikke fordi de andre delene er vanskelige å svare på, men rett og slett fordi de er besvart mange ganger før (del II er i stor grad basert på filmen Loose Change[3], del III på konspirasjonsteorier om en ny verdensordning som vi også finner på norsk i Per-Aslak Ertresvågs bestselger Makten bak makten[4]). En gjennomgang av del 1, bør uansett gi mer enn nok av pekepinn på hvor etterrettelig resten er. Selv om man verken skulle være kristen eller religionshistoriker.

Selv om referansene ikke direkte imponerer, er det redelig å gå lenger enn å bare å avvise dem. De som er nysgjerrige på Zeitgeist har nok også behov for å se nærmere på påstander i filmen. La oss dermed for ordens skyld ta samtlige. Etter hvert skal vi også kikke bak filmen. Hva kan kildene fortelle oss om tradisjonen som den står den i?

Mens vi snakker om sola

Filmens kommentator åpner med å snakke om at sola har vært omtalt og respektert i over titusen år. Det er lite kontroversielt at mennesker lenge har innsett at sola er avgjørende for vekster og liv. Det er heller ikke kontroversielt at månens og stjernenes bevegelser har hatt betydning for å utvikle tidsregning, og blant annet derfor har hatt en sentral posisjon i myter og religioner. Dermed har vi også fått astrologiske modeller, som dyrekretsen, der stjerner og planeter er personifiserte som dyr eller mennesker.

Utfordringen i en slik film, er imidlertid å ta det neste steget. Man kan ikke bruke det faktum at noe har hatt en sentral posisjon i mange religioner, som argument for at det er dette som egentlig skjuler seg bak alle. Det er sjelden god forskning å starte med fasiten.

Og når vi snakker om sola. Det er riktig at den er blitt tilbedt i mange kulturer, enten direkte eller som uttrykk for en usynlig skaper bak naturen. Men det sier mye at Zeitgeist allerede fra starten sniker inn ordspill og begreper mer knyttet til kristen tro, enn til soltilbederne. Dermed er det talende når vi ikke får høre om Gud eller Solen, men om ‘God’s Sun’ og denne til og med beskrives som «verdens lys, menneskenes frelser». Det er nok ikke helt tilfeldig at Zeitgeist – uten egentlig å bruke argumenter – plasserer et mønster i seernes hode. Heller ikke at dette er hentet fra kristen tro.

Håpløst om Horus

Det blir ikke bedre når Zeitgeist så kommer til Horus, den egyptiske solguden rundt 3 000 f.Kr. Det fortelles at han er den personifiserte sola og hele hans liv en serie allegoriske myter knyttet til solas bevegelse på himmelen, i løpet av året. Hans fiende var Set, personifiseringen av mørket. Dermed handlet det daglig om en kamp mellom Horus og Set. Horus vant hver morgen, Set hver kveld (man begynner å lukte en viss manipulerende lunte når filmen her tyr til ordspill om ‘sunset’). Det er fra dette vi har myten om kampen mellom lys og mørke, det gode og det onde. (I parentes bemerket er dette et sammenrask av halvsannheter. Det blir mer tøv enn tankevekkende når mytiske elementer fra helt ulike tidsepoker, adskilt med flere tusen år, settes sammen til en helhet som egypterne selv ville hatt problemer med å kjenne igjen).

Så kommer noe som filmmakerne nok forventer vil få kirkekaffen i vrangstrupen hos noen og enhver.

«Ser vi stort på det, er fortellingen om Horus som følger: Horus ble født 25. desember, av jomfruen Isis-Meri. Hans fødsel var ledsaget av en stjerne i øst, som på sin side ble fulgt av tre konger slik at de kunne finne og tilbe den nyfødte frelser. Da han var 12 år, var han et vidunderbarn av en lærer, og i 30-årsalderen ble han døpt av en figur kjent som Anup og tok så fatt på sin tjeneste. Horus hadde 12 disipler som han reiste rundt sammen med, utførte mirakler som å helbrede de syke og gå på vannet. Horus var kjent under mange ærestitler som Sannheten, Lyset, Guds salvede Sønn, Den Gode Hyrde, Guds Lam og mange andre. Etter å ha blitt sveket av Tyfon, ble Horus korsfestet, begravet i tre dager og deretter reist opp fra de døde.»

Filmen hevder videre at denne type rammefortelling gjennomsyrer mange kulturer, slik at en rekke guder i grove trekk følger den samme generelle mytologiske struktur. Denne type copy & paste ser vi bl.a. hos

· Den frygiske guden Attis som ble født av jomfruen Nana 25. desember, korsfestet, gravlagt og reist opp igjen, igjen etter tre dager

· Den indiske guden Krishna som ble født av jomfruen Devaki, det hele ledsaget av en stjerne i øst. Han utførte mirakler sammen med sine disipler og stod til sist opp igjen fra de døde

· Den greske guden Dionysos som ble født av en jomfru 25. desember, var en omreisende lærer som utførte mirakler som å gjøre vann til vin, og ble bl.a. omtalt som «Kongenes Konge», «Guds enbårne Sønn» og «Alfa og Omega». Og stod selvsagt opp igjen fra de døde.

· Den persiske Mithra som følger samme skjema. Født av en jomfru 25. desember, hadde 12 disipler og gjorde mirakler, lå i graven i tre dager for så å stå opp. Han ble også omtalt som «Sannheten», «Lyset» og mye annet. Og for Mithradyrkerne var det søndagen som var helligdag.

Dermed går filmen til Jesus, for å vise hvordan det hele henger sammen. Og svaret er enkelt. Alle likheter mellom Jesus og andre mytiske skikkelser, handler egentlig om astrologi.

Stjernen i øst er selvsagt Sirius[5], den mest lyssterke stjernen på nattehimmelen. Den møter de tre stjernene i Orions belte 24. desember. Disse tre stjernene blir den dag i dag kalt for de tre konger, og sammen med Sirius peker de mot soloppgangen neste dag, 25. desember. Dermed kan det sies at de følger stjernen i øst, for å finne solens fødsel neste dag.

Jomfru Maria er stjernetegnet Jomfruen. Tegnet for dette er da også en modifisert «m». Det er derfor så mange andre jomfrumødre begynner navnet sitt med M, som Adonis sin mor Myrrha og Buddhas mor Maya. Jomfruen blir også omtalt som «brødhuset», som tilfeldigvis er hva ordet Betlehem betyr. Dermed handler det hele om at frelseren blir født i stjernebildet Jomfruen, ikke i byen Betlehem.

Og ikke nok med det, som selgerne sier. Sett fra den nordlige halvkule, beveger sola seg etter sommersolverv stadig lenger sørover. Dette ender med at sola dør 22. desember. Men så står den tilsynelatende stille på sitt laveste punkt, inntil 25. desember. Her hviler den i nærheten av konstellasjonen Sydkorset. Dermed kan vi si at sola dør på korset, var død i tre dager for så å stå opp igjen. Men dette ble ikke feiret før rundt vårjevndøgn, der sola offisielt beseirer det onde mørket og dagen er lenger enn natten. Og vips har vi påsken.

Vi aner dermed mønsteret. Jesu 12 disipler er «ganske enkelt de 12 stjernetegnene som Jesus, som er Sola, reiser rundt sammen med». Fordi tallet 12 er så ofte omtalt i Bibelen, ser vi at teksten handler mer om astrologi enn om noe annet.

For å si det pent er dette et rør uten kildegrunnlag. Filmskaperne må rett og slett satse på at ingen ser etter. Gjør vi det, oppdager vi at lite eller ingenting av påstandene om slike likheter stemmer.

Mytisk om Mithras

Det er for eksempel ikke uvanlig å høre påstått at Jesus har hentet trekk fra guden Mithras. Imidlertid handler dette mer om moderne myter, enn om antikken. Noe av dette har en viss faglig tilknytning til Franz Cumont (1868-1947), men i ettertid har det vist seg at han bygget på premisser om kontinuitet og likheter som ikke stemmer.[6] Vi finner dermed ikke lenger forskere som mener at Mithras ble kalt «Guds sønn og Verdens lys» eller ble «begravd i en grotte hvorpå han gjenoppsto på den tredje dag». I dag avviser man dermed en kontinuerlig Mihrastradisjon tilbake til 1400-tallet før Kristus.

I stedet ser det ut til at man i romersk tid tok tak i en gammel kult, brukte en del av de samme navnene, men ga det et nytt innhold – og at mye var påvirket av kristen tro[7]. Zeitgeist forveksler dermed rett og slett en gammel iransk gud med en romersk kult, selv om om man forsåvidt hentet noe inspirasjon fra den eldre Mithra-skikkelsen. Men hvis man først bedriver den slags øvelser kan man gå enda lenger tilbake, til indo-iransk eller vedisk Mitra – som for så vidt heller ikke har noen videre likheter med Jesus.

Ser vi nærmere på andre av gudene, oppdager vi tilsvarende bommerter – for ikke å si oppdiktninger. Krishna gjør riktignok mirakler, slik en rekke guder gjør i svært mange tradisjoner. Men hans fødselsdag, Krishna Janmashtami, feires tidlig på høsten, i august/september. Muligens må man ty til mirakler for å flytte denne tradisjonen til desember.

Det er også en myte at Dionysos er født av en jomfru. Han er rett og slett resultat av et samleie, selv om det er guder involvert. Likheten øker ikke av at Zevs i en av mytene om Dionysos selv må selv stille opp som mor, siden han drepte den opprinnelige. I en annen er gudinnen Persefone moren. Man skal anstrenge seg atskillig for å kjenne igjen Jesu fødsel. Selv når Dionysos fødes fra en «hule» i Zevs sitt lår, er det ikke enkelt å se paralleller med noen stall. Det hjelper ikke at vi mangler kilder som sier noe om 25. desember eller gjetere.

Når vi først er i gang, kan det også nevnes at Dionysos ikke feires med noe brød og vin som skal symbolisere deres legeme og død. Muligens henger denne påstanden sammen med at Dionysos som guttunge ble plassert på Zevs sin trone, for å leke universets herre. Der ble han etter et renkespill drept av de grufulle titanene som kokte, stekte og spiste ham. Da Zevs fikk høre om dette, drev han dem vekk med noen velrettede lyn. Dionysos ble heldigvis brakt tilbake til live av gudinnen Rhea, siden hjertet hans ennå ikke var spist. Uansett er det ikke imponerende likt hva vi kjenner av Jesusfortellinger.

Tilsvarende kunne vi behandlet andre likhetspåstander om en svært lang rekke guder. Ser vi på listen i Zeitgeist er det mange å ta av, inkludert vår egen Tor og Odin. Men mistanken melder seg fort. Grunnen til den lange listen er ikke plagsomme likheter med Jesus, men at man satser på at det blir for plagsomt å sjekke så mange.

La oss dermed heller se mer på Horus, siden dette er så sentralt for filmmakerne.

Historien om Horus

Vi oppdager da noe som er typisk for antikkens myter. De er ikke entydige, og de er ikke statiske. Horus er rett og slett ikke én gud, men litt ulike («Horus den eldre» – Heru-ur, og «Horus den yngre» – Heru-pa-khart) og forestillingene endret seg selvfølgelig også over tid. I realiteten var ingen av dem født av en jomfru. I den mest kjente myten er Horus sin mor Isis rett og slett godt gift med Osiris. Det er riktig at det var noe overnaturlig involvert. Det er gjerne det når vi snakker om guder. Men dette handlet i stedet om at hans mor hadde satt sammen alle kroppsdelene som den onde Set hadde kappet Osiris opp i. Siden hun ikke fant mannens penis (den var blitt spist av en oxyrhyncusfisk), måtte hun imidlertid lage en kunstig én av gull før hun vekket mannen til live for å kunne ha samleie med ham. Tross alt er dette noen år før det ble vanlig med prøverørsbarn, så en mirakuløs fødsel er det nok. Spesielt jomfuelig er det likevel ikke.

Det stemmer heller ikke at hun egentlig heter «Isis-Meri». Den eneste grunnen til at dette nevnes, må være at det lettere får tankene i retning av Maria. Horus fødsel legges ellers til den siste dagen i den egyptiske måneden Khoiak, i vår kalender 15. november. Og det skjedde i en sump, ikke en en hule eller krybbe. Det var heller ingen stjerne i øst. Eller tre vise menn. I det hele tatt rakner Zeitgeist fort om man drister seg til å gå filmen etter i sømmene[8].

Det er dermed neppe nødvendig å nevne at Horus heller ikke underviste i noe tempel da han var 12 år, eller ble døpt da han var 30 av «Anup døperen».

Begynner vi å telle disipler, finner vi at Horus er mest kjent for å ha hatt fire stykker (kalt for ‘Heru-Shemsu’), ikke tolv. Det kan også nevnes at Horus aldri reiste sin far opp fra de døde, eller ble omtalt som ‘El-Azarus’ og ‘El-Osiris’ (et dårlig skjult forsøk på å få navnet til å likne mer på bibelens Lazarus). Horus gikk heller aldri på vannet. Det er i hvert fall ikke omtalt noe sted. (I det hele tatt er det svært talende at Zeitgeist ikke oppgir en eneste grunntekst som støtter påstandene om Horus. Inntil noe slik gjøres, er det ingen grunn til å ta prosjektet på alvor.)

Vi ser det samme når vi kommer til titler. Vi finner rett og slett ingen som vi kjenner igjen fra Bibelen. De reelle titlene er slikt som «Store Gud», «Maktenes Herre», «Himmelens Mester» og «Sin Fars Hevner». Og Horus ble aldri omtalt som en fisker (selv om han ett sted omtales som en fisk), for ikke så si som lam eller løve.

Ser vi på alle gudspåstandene i filmen under ett er det sjelden å se så dårlig innsikt i religioner, enten vi snakker om buddhisme, hinduisme eller mysteriereligioner. Hvis norske seere aksepterer dette, kan det bare tilskrives et KRL-fag som ikke holder mål.

For å få Attis, Krishna, Dionysos eller Mithra til å ha utpregede likheter med Jesus, er det nødvendig dels å omskrive kildene, dels dikte opp egne og dels lete i skrifter som er flere hundre år yngre enn fortellingene om Jesus – eller hos eksentrikere fra noen generasjoner tilbake. For deretter å tolke og strukturere det hele med Jesus som et klart forelegg. Zeitgeist er ikke i nærheten av å oppgi antikke kilder som støtter filmens teser. Vi trenger nok ikke å vente i spenning på at andre skal finne noen.

Som julekvelden på Zeitgeist

Det viser seg også vanskelig å finne guder som skal være født på en så opplagt symbolsk dato som 25. desember. Et unntak er den romerske Sol Invictus – Den uovervinnelige solen. Tilhengere av at Jesus kun er en solmyte, nevner imidlertid ikke så ofte at feiringen av Sol Invictus ikke ble lagt til 25. desember før et par hundre år etter Jesus, under keiser Elagabalus (203-222). Det nevnes også sjelden at det ikke var direkte populært å erstatte Romas tradisjonsrike gud Jupiter med en ny. Elagabalus måtte rett og slett tvinge ledende romere til å delta i feiringene – og selv gå i spissen. Han gjorde seg i det hele tatt såpass umulig i Roma at han ble myrdet etter få års styre, som 18-åring. Festen fikk likevel såpass feste, at keiser Aurelian (215-275) innførte den i hele riket et par generasjoner senere.

Det er nok ikke helt oppløftende for tesen om en gammel og almen feiring av mysterieguder 25. desember, at et så symbolsk tidspunkt for feiring ikke kan spores lenger tilbake i romerriket. Muligens henger det sammen med at vintersolverv er mindre viktig i middelhavsområdet enn lenger nord[9].

Skepsis til skepsis

Imøtegåelser av Zeitgeist møter ofte en folkelig skepsis til etablerte sannheter, og – kanskje enda mer – til besserwissere med doktorgrad i bortforklaringer. Det er dermed ingen grunn til å la være å sjekke hva jeg sier med fagpersoner som du har tiltro til, tilknyttet vanlige universiteter eller høgskoler.

Når man skal se på denne type teorier, er det ganske talende å se på hvordan stoffet er lagt opp. Hvem kommer til orde? Presenteres det noen motforestillinger eller alternative innfallsvinkler? Hvilke kilder bygger man på? Hvor mye brukes originaltekster? Eller nyere forskere? Stiller man denne type spørsmål er det ikke enkelt å støtte Zeitgeist. Det er i det hele tatt sjelden å se en film som er lettere å avsløre.

Man trenger ikke å henvise til forskere som er kjøpt av kirken eller CIA. Dette handler ikke om livssyn eller betalte undersøkelser. Enten vi leter blant jødiske, ateistiske, agnostiske, katolske eller protestantiske forskere, finner vi ingen som ligger i nærheten av den type sammenhenger og konklusjoner som Zeitgeist synliggjør. Grunnen er enkel, Zeitgeist bygger selv på et livssyn – et såkalt konspiratorisk tenkesett[10]. Samtidig som man aner klare forbindelser til dagens religiøse alternativbevegelse.

Ikke forskning, ikke moderne

Når jeg sier dette så sterkt, er det fordi filmen ikke er i nærheten av ekte religionsforskning, noe som kanskje er litt uventet når man først leverer såpass bastante påstander om religioner. Zeitgeist anvender rett og slett ikke normal kildekritikk eller analyser av religiøse tekster, kunstverk og kultgjenstander. Man henviser nesten ikke til originaltekster. Det refereres i det hele tatt ikke til forskere. Teoriene man bygger på var selv i sin samtid, ofte for over hundre år siden, regnet som eksentriske. Det begynner å bli noen tiår siden panbabylonsk astralmyteteori[11] var noe mer enn en vits. Men selv den er seriøs sammenlignet med Zeitgeist. Filmen er i det hele ikke kjent med religionshistorisk forskning[12].

Hvordan kan jeg si dette så sikkert? Skal jeg vurdere en film eller en bok, er det en god regel å se på kildebruk, argumentasjon og hvilke forskere man baserer seg på. Det er ikke direkte god forskning først å antyde en sammenheng, deretter bruke denne antydningen som bevis, og i tillegg underslå innvendinger. Det er dermed flott at Zeitgeist er vennlig nok til å ha en nettside som oppgir tekst og kilder til del I[13].

Dermed er det fritt frem å gjøre noen enkle tester. Det krever ingen store prestasjoner å oppdage at de fleste av de 197 kildehenvisningene er fra personer som skrev sent på 1800-tallet eller tidlig på 1900-tallet. Det hjelper ikke saken at de heller ikke er forskere på feltet.

I stedet for religionshistorikere møter vi en broget forsamling av amatører. Blant disse finner vi en dikter og politisk aktivist som Edward Carpenter (1844-1929), en astrolog, frimurer og selvlært mystiker som Manly Palmer Hall (1901-1990)[14], en advokat og amatørastronom som William Tyler Olcott (1873-1936), ingeniøren Thomas Doane (1852-1885) og journalisten Donald Mackenzie (1873-1936). For ikke å si kirurgen og frimurerforfatteren Albert Churchward (1852-1925). Det er kort sagt ikke tilfeldig at disse bøkene ikke er pensum på religionshistoriske institutter, hvis vi ser bort fra særstudier om eksentriske esoterikere.

Den kreative Gerald Massey

Det forsterker bildet at den som det henvises oftest til (rundt sjetteparten av alle henvisningene) er den selvlærte egyptologen Gerald Massey (1828-1907). Som heller aldri har vært i nærheten av å bli tatt på alvor av normale forskere.

Nå hører det med at det ikke bare er her han lanserte eksentriske teorier. Massey så i det hele tatt kreativt på mange områder. Han fant ikke uventet også mystiske hemmeligheter bak Shakespeares sonetter. Selv om han for å komme i mål måtte ty til vilkårlige vrier, for ikke å si ren manipulasjon med diktene. En samtidig kritikk fra 1886 antyder Massey metodiske grep, her i et kort utdrag:

«Divesting his scheme of clouds of extraneous details, and fantastical speculations, its main features may be briefly stated. Mr. Massey arbitrarily divides the Sonnets into two series, one of which he supposes to have been written for the Earl of Southampton, and the other for William Herbert, Earl of Pembroke. Having grouped the Sonnets to suit this division of subjects, he next subdivides each series into two classes, one of which he calls Personal, to signify Sonnets written by Shakespeare in his own person, and the other Dramatic, a term not very felicitously chosen to distinguish the Sonnets which he supposes Shakespeare to have written in the persons of other people. It will be seen that, in order to support these conclusions, Mr. Massey revolutionises the order of the poems, and presents them in a new distribution; while he still further begs the question of interpretation by affixing titles to them, such as «Southampton in Love,» «Elizabeth Vernon’s Soliloquy,» with a view to forestall the judgment of the reader. The critic would be justified in stopping the inquiry at this point, on the ground that there is no case to go to the jury. The Sonnets as exhibited to us by Mr. Massey are clearly not the Sonnets as they were printed in Shakespeare’s lifetime, with, we are quite warranted in assuming, the knowledge and sanction of the poet. It is a manifest perversion of the evidence to break up the order of the poems into fresh combinations, and then to argue upon the imaginary results thus obtained.» [15]

Vi ser de samme tendensene når han beveger seg inn på Det nye testamentet og spørsmålet om den historiske Jesus. I stedet for å bruke kilder som ligger nær Jesus i tid, støtter han seg til det jødiske Talmud, samtidig som han underslår hvor mye senere dette er. Vi snakker om tekster som er nedskrevet over hundre år senere enn Det nye testamentet (som for det aller meste dateres til det første århundre, enten vi snakker om jødiske, kristne eller ateistiske forskere[16]). Massey tolker så disse i lys av et enda senere verk, Toledot Yeshu (et jødisk oppgjør med Jesus, antagelig fremprovosert av antisemittiske kristne) som i litt ulike versjoner er datert til senantikken eller tidlig middelalder. Massey er nok også inspirert av enda nyere kilder, som den engelske trendsetteren Richard Payne Knight (1750-1824). Denne ga i 1786 ga ut Discourse on the Worship of Priapus, der han mente å kunne vise klare sammenhenger mellom kristen tro og antikkens soldyrkelse, for ikke å si fruktbarhetskulter.

Ut fra denne type vrier, lander Massey på at Jesus ikke har eksistert. Og at hele Jesusfortellingen må stamme fra Egypt. Han gjør i tillegg den klassiske tabben å tillegge Det nye testamentet ting som ikke står der. Dermed kan han gjøre et nummer av paralleller mellom de tre vise menn og en egyptisk fortelling som nevner tre konger. Uten å synes klar over at verken konger eller antallet er nevnt i fødselsfortellingene. Han gjør også mye ut av at 25. desember skal være basert på datoen for når den egyptiske guden Horus ble født. Igjen uten å nevne at Det nye testamentet ikke oppgir noen dato for Jesu fødsel. Eller at det er vanskelig å finne kilder for at selv Horus ble født på denne datoen.

Det videre spillet er ikke overraskende. Massey leter med lys og lykte etter paralleller mellom Jesus og ulike egyptiske guder. Men selv om han har Jesus-fortellingen i Bibelen som rettesnor, sliter ham med å finne sammenhengende egyptiske tradisjoner som virkelig er parallelle. Dermed må han nøye seg med korte bruddstykker, og da ikke bare med noe som ligner på Bibelen, men på langt senere kristne tradisjoner.

Hvis noe ligner på ett område er alt avledet

Og metoden er enkel. Beskrives Jesus i sammenheng med noe, gjelder det å finne tilsvarende i andre tradisjoner. Omtales Jesus i forbindelse med for eksempel noen griser, må man lete etter griser i andre tradisjoner. Og siden det viser seg at enkelte egyptiske guder også kan knyttes til griser, må Jesus være en omfortelling av dette. Med samme metode kunne vi like godt sagt at Jens Bjørneboe er en omfortelling av Henrik Wergeland, siden begge var harde på flasken. Det som her måtte være av påvirkinger stammer imidlertid mer fra innholdet i flasken enn fra nøkterne historikere.

Et av argumentene for at Horus og Jesus egentlig er identiske, er at de i følge Massey begge har to mødre. Han henviser da til at Horus har Isis og hennes søster Nephtys, mens Jesus omgås de to søstrene Maria, «som begge er Jesu mødre»[17]. Hadde Bibelen faktisk sagt at Jesus hadde to mødre, kunne dette muligens vært overbevisende. Som det står nå, viser det bare at Massey ikke finner så veldig imponerende likheter i forsøket på å lande sitt prosjekt.

Han går høyt ut fra hoppkanten, men dessverre mangler unnarennet. Dermed glir det over i ufrivillige parodier som når han identifiserer fortellingen om at Jesus metter fem tusen mennesker i ødemarken, med de fem tusen gudene i det assyriske paradiset[18]. For kreative sjeler, er det tydeligvis ingen grenser for hva som kan være paralleller. Nå betyr ikke dette at historikere flest oppfatter det som en historisk hendelse at Jesus mettet så mange i ørkenen med fem fisk og to brød. Det betyr bare at sammenligningene som Massey trekker ikke er i nærheten av historieforskning. Hans iver tar rett og slett overhånd. Ligner det litt på ett område, må alt være avledet. Og ligner det ikke, må vi passe på å få det til å ligne.

Etter hvert blir man lettere bedøvet. Men det rister likevel i øyebrynene når han hevder at kong Herodes egentlig er Herrut, en ond slange fra egyptisk mytologi. Uten å skjelne til detaljer som at kong Herodes er en kjent historisk skikkelse, dokumentert ikke kun i Det nye testamentet[19], men også i innskrifter og mynter.

Han får dermed sine egne ord om de tåpelige kristne som tror noe så vaklevorent som at Jesus har eksistert, rett i fleisen: «Nå finnes det ingen som er dumme nok til å prøve å krysse Atlanteren med en holk som er så rotten og sprukken som den de som håper å krysse den mørke Dødens Elv, og, via en brygge i skyene, lande trygt i himmelen». Skal man først lete etter sprukne holker, er det vanskelig å unngå Masseys egne teorier. De egner seg ikke engang til å sjøsettes på Mjøsa.

Acharyas anakronismer

Som en god nummer to på listen over mest brukte kilder i Zeitgeist, kommer pseudonymet Acharya S., eller egentlig D. M. Murdock. Nå er dette både en nålevende person og en som faktisk har en viss faglig bakgrunn. Men dette er typisk nok ikke er fra studier av verken jødiske eller kristne skrifter. Og det er ikke akkurat doktorgradstudier. Men hun har i hvertfall strukket seg til en bachelorgrad i «Classics», med fokus på gresk og romersk antikk.

Murdock slo gjennom i 1999 med The Christ Conspiracy: The Greatest Story Ever Sold, ikke overraskende mottatt med åpne armer i alternativbevegelsen. Andre var nok ikke like overstrømmende. Det vekket ikke direkte faglig tillit at boka ble publisert på forlaget «Adventures Unlimited,» som ellers gir ut bøker om alt fra antigravitet, via Atlantis og Egypts spirituelle teknologi, til at vår sivilisasjon stammer fra utenomjordiske. Og at Christopher Coumbus var den siste tempelridder. Murdock er i det hele tatt i godt selskap.

Nå er det ikke bare forlaget som gir grunn til skepsis. Det skal ikke mye etterprøving til for å se at Murdocks teorier er fullt på høye med Masseys. Skal man få gehør hos religionshistorikere, er det ikke noe sjakktrekk å fylle sidene med faglige feil og søkte sammenligninger. Eller bygge opp en egen mytologi. Selv om frimurere ofte nevnes i konspirasjonssammenheng, er det litt uvant når hun legger vekt på jødiske frimurere på Jesu tid -nær 1700 år før vi har historiske kilder til noen former for frimurere.

Det vekker heller ikke tillit når hun av enkelte fremstilles som en fremstående ekspert på «sammenlignende religion og mytologi». Da hjelper det ikke om hun skulle være en «spesialist» på områder som astroteologi og med en sterk interesse for arkeoastronomi. Men det er altså på bakgrunn av sin sterke vekt på ikke-eksisterende fag, at hun ser forbindelsene mellom ulike typer religiøs tro og antikkens dyrking av solen, månen og andre naturfenomener.

Og hun må ty til åpenbare anakronismer. Dermed blir vi ikke overrasket over å høre at forestillingen om Israels 12 stammer egentlig er basert på de 12 tegnene i dyrekretsen. Uten at hun lar seg forstyre av at inndelingen av stjernehimmelen i 12 tegn, kun lar seg finne i kilder som er yngre enn tradisjonen om Israels 12 stammer.

Murdock styrker heller ikke sin troverdighet ved å legge opp til at dyrekretsen som vi finner på Dendorah-tempelet i Egypt stammer fra 10 000 år tilbake[20]. At tempelet er bygget på hundretallet før vår tidsregning, er ikke til hinder for at dette må være kopi av noe svært mye eldre. Og grunnen til at hun kan si det? At dyrekretsen begynner med solen i Løvens tegn.

Hun røper dermed mye av sin bakgrunn ved å trekke inn yndlingsteser fra hippietidens snakk om at vi går gjennom ulike tidsaldre, som fra Fiskenes til Vannmannens tidsalder. Og var gjennom Løvens tidsalder for mange tusen år siden. Mange forskere vil nok oppleve det lettere hårreisende å gjøre religionshistoriske vurderinger mer ut fra musikalen Hair enn antikke kilder.

I realiteten finner vi ikke denne type tenkning i kilder fra Jesu tid, eller tidligere. Dette er i stedet basert på en inndeling av himmelrommet vedtatt på den tredje generalforsamlingen i den Internasjonale Astronomiske Unionen (IAU), i 1928[21]. Hadde Jesus snakket om vannmannens tidsalder, måtte han med andre ord vært i stand til å se et par tusen år inn i fremtiden. Hvilket nok ville ha talt litt i mot at han var en myte eller et vanlig menneske.

Samme mangel på kilder, for ikke å si historisk gangsyn, ser vi når hun hevder at et av hovedkjennetegnene på solguden – «sun of God» – ikke bare er å bli «korsfestet», men også å bli det «mellom to røvere» (er lik Skytten og Steinbukken, må vite).[22] Hvor pussig prosjektet er, understrekes når hun så opplagt må ty til konstruksjoner som er basert på å få kabalen til å gå opp – med Jesus som modell. Antikkens mysteriereligioner og astrologiske myter får ikke komme til orde med sin egen selvforståelse (og den varierer i tillegg atskillig gjennom århundrene), men ut fra moderne tolkninger av hva de egentlig «må» ha ment.

Vi ser en tilsvarende bommert når hun sier at «Solen går inn i hvert av stjernetegnene i en vinkel på 30 grader, det er derfor «the ‘Sun of God’ begynner sin tjeneste når han er i 30 ‘år’.» En inndeling av dyrekretsen (Zodiaken) i 12 stjernetegn finnes rett og slett ikke i kilder før 600-tallet f.Kr. i Babylon (i Egypt først på 300-tallet f.Kr.). En matematisk presis fordeling av disse på 30 grader er ikke kjent før enda senere (muligens hos Hipparchus på 100-tallet før Kristus, men først sikkert hos Ptolemaois på hundretallet etter Kristus). Vi finner ingen kilder som viser noen lang mytisk forhistorie. I motsetning til hva Murdock legger opp til, kan slike vinkelberegninger ikke knyttes til urgammel astrologi og solmyter. Har hun likevel funnet dette i originaltekster, har hun ikke oppgitt det.

Det blir ikke mindre pussig når hun bruker ordspill som gjør seg bedre på engelsk enn på norsk (for ikke å si på gresk eller hebraisk). Og for å få det hele til å stemme i må hun koble uttrykk som «vinkelgrader» til uttrykket «alder», noe som – for å si det mildt – ikke direkte er gitt av tekstmaterialet. Skal hennes eget regnestykke gå opp, er hun avhengig av vilkårlige grep som garantert ville fått flere enn antikkens matematikere til å sette røde streker i margen.

Murdock anvender med andre ord et sterkt og ensidig tolkningsfilter. I stedet for å sammenligne ulike faglige modeller og skjemaer knyttet til normal forskning, er målet å få alt til å stemme med hennes egen sammenligningsmodell.

Vi ser dermed fort at dette rett og slett er bærtur. Murdock er så ufrivillig morsom, at hennes bøker kan anbefales som underholdning. Og tesene er ikke overraskende bygget over samme lest som Zeitgeist. Hedninger og jødiske frimurere i det første og andre århundre gikk sammen om å finne opp fortellingene om Jesus og disiplene for å skape en religion kunne fungere samlende for det romerske riket. For å lykkes med dette måtte den ta opp i seg alle andre religioner og koble disse til astrologi. For at Murdock skal lykkes med dette, må hun ikke bare postulere eksistensen av frimurere godt over tusen år for tidlig. Hun må i tillegg postulere at de har lyktes med å gjennomføre en gedigen konspirasjon som strekker seg over hele denne perioden og enda lenger. Samtidig som de har klart å holde sin egen eksistens hemmelig. De må i det hele tatt ha en makt vi ellers primært forbinder med mytiske skikkelser.

Blavatskys briller

Hvis vi undersøker denne type forestillinger om udiskutable likheter nærmere, oppdager vi at den altså tihører en svunnen tid. Om den ikke er direkte mytisk, må vi i hvert fall tilbake til 1800-tallet. Dette skyldtes imidlertid mindre at man den gang fikk bedre kjennskap til eldre religioner, enn at man – med datidens lettere eurosentriske briller – i stor grad beskrev dem med kristne begreper.

Det hele fikk dermed anslag av en slags selvoppfyllende profeti. Rituelle måltider i ulike religioner ble ofte omtalt som kommunion (det katolske begrepet på nattverd). Vannrenselser ble dåp, guder som levde i dødsriket etter døden ble omtalt som oppstandne. Og siden man dermed kunne lese om kommunion, dåp og oppstandelse i andre religioner, måtte kristen tro være avledet av dette.

Ikke uventet fikk dette også gjennomslag i deler av populærkulturen, spesielt den som var knyttet til religiøse alternativer. En av de fremste eksponentene for dette var Masseys etterfølger, teosofen Alvin Boyd Kuhn (1880-1963). Og som så mye annet, kan vi spore dette tilbake til teosofiens grunnlegger, Madame Blavatsky (1831-1891). Det er dermed ikke overaskende at Kuhn viser sin gjeld til henne ved å sitere fra «Isis Unveiled»:

«Det er et dårlig kompliment til den Allmektige, at man tvinger på ham fire evangelier, som, tross alle sine selvmotsigelser, ikke har en eneste fortelling, setning eller spesifikt uttrykk, som ikke kan finnes i eldre filosofiske retninger. Den Allmektige ville da ganske sikkert – om ikke for annet enn å spare fremtidige generasjoner deres nåværende forundring – ha tatt med seg noe originalt, i hans første og eneste inkarnasjon på jorden. Noe som kunne vise et tydelig skille mellom Ham og et dusin eller så inkarnerte hedenske guder, som var blitt født av en jomfru, hadde vært frelsere, og som enten ble drept eller på andre måter ofret seg for menneskeheten».

Ikke overraskende er det altså ikke nøytral forsking som ligger bak. Det er rett og slett et religiøst perspektiv som på ulike måter kommer til uttrykk. Da er det ikke uventet at man både misbruker og fordreier normalvitenskap, og svartmaler sine motstandere.

Tidsaldre og tidstabber

Det samme ser vi når vi kommer til uttrykket «tidsalder», som er brukt en del i Bibelen. Og siden mønsteret er fastlagt av Murdock, må vi altså se dette i et astrologisk perspektiv. Dermed forteller også Zeitgeist historien om at når Bibelen snakker om den nåværende eller den kommende tidsalder (ofte oversatt med verden) handler dette egentlig om solas gang gjennom stjernetegnene. For denne skjer ikke på helt samme sted på samme tid hvert år. I løpet av 2150 år har den beveger den så langt at den står opp i et nytt stjernetegn på vårjevndøgn. Slik perioder utgjør dermed «egentlig» det som Bibelen mener med en «tidsalder». Fra rundt år 1 til år 2150 er vi i Fiskenes tidsalder, og deretter vil vi bevege oss over i Vannmannens.

Periodene før dette var henholdsvis Steinbukkens og Tyrens tidsalder. Det er ikke underlig at Moses blir så rasende når han har steget ned fra Sinai-fjellet og oppdager at folket danser rundt gullkalven. For dette dreier seg ikke om avgudsdyrkelse, i motsetning til hva mange forutinntatte forskere vil ha det til. Nei,Moses ble sint fordi han representerte den nye tid, Steinbukkens, mens folket holdt seg til Tyrens. Derfor blåser jødene den dag i dag i bukkehorn.

Det forklarer også hvorfor Jesus omgir seg med fiskere, fiskeundere og fiskesymboler. Og grunnen til at han henviser til en mann som bærer en krukke vann når disiplene spør om hvor neste påske skal være. De blir da bedt om å følge etter inn i huset han går inn i. Dette handler selvsagt om Vannmannen, som også det at man nå må følge etter ham inn i hans hus, når vannmannens tidsalder – eller «neste påske» – kommer.

Uten at Zeitgeist er klar over at denne begrepsbruken som nevnt over, stammer fra det tyvende århundre. Eller at de ikke snakker om neste påske, men om den som de var midt oppe i (Lukas 22, 7-12). Det er i det hele tatt sjelden å se noen som klarer å koke mer suppe på en innbilt spiker.

Fiskeskrøner

Samme mangelen på forståelse av sammenhenger ser vi av fiskeskrønen i Zeitgeist. Det gjør ikke saken bedre om det skyldes manglende kunnskap eller manglende vilje når filmen ikke nevner at Jesus beveget seg i et område med mange fiskere. Noe som ikke var rart siden fisk var en sentral del av en menyen for datidens jøder. Filmen hopper også behendig over grunnen til at kristne brukte et fiskesymbol om Jesus. Muligens satser man på at de færreste husker fra skolen at det greske ordet for fisk – ichthys – er satt sammen av de første bokstavene i setningen Iesous Christos Theou Huios Soter. Som rett og slett betyr «Jesus Kristus Guds Sønn Frelser».

Spillet fortsetter med beskyldninger om plagat etter plagiat i Bibelen, enten vi snakker om Noas ark eller Moses. Det gjelder å bruke så negative uttrykk som mulig. At fortellinger kan stamme fra felles opphav, uten å være plagiat, berøres ikke.

Vi får dermed uten videre høre at fortellingen om Moses som ble reddet i en sivkurv av Faraos datter, er stjålet fra myten om den akkadiske Sargon rundt 2 250 f.Kr. Og at vi finner forestillingen om den store lovgiveren hos den indiske Manu, for ikke å si Minos som besteg Mount Dicta, der Zeus gav ham de hellige lover. Tilsvarende ser vi med Moses i Egypt. De Ti Bud er til og med tatt direkte fra den egyptiske dødebok.

Drister vi oss også her til å se etter, er det ikke like enkelt å se at det faktisk er plagiat. At ulike kulturer kan ha fortellinger om lovgivere, trenger ikke å bety at de rapper fra hverandre. Og selv om vi kan finne litterære forbilder for enkeltepisoder, er det noe annet å hevde at hele historien om for eksempel Moses dermed er plagiat.

Det er også ganske avslørende å slå opp «Besvergelse 125» i Dødeboken. For der finner vi rett og slett ikke 10 bud. Den gjengir i stedet rundt 40 erklæringer om den avdødes uskyldighet – Den uskyldiges deklarasjon[23]. Han bedyrer dermed at han verken har stjålet, myrdet, undertrykket, stjålet kaker fra tempelet, løyet, stjålet melk fra barns munn, forårsaket smerte, avledet vann fra kanaler, gjort noen sultne, fått noen til å gråte, drevet hor osv – kort sagt ikke oppført seg dårlig. Han er dermed ren, ren, ren, ren.

Konklusjonen er at hvis noen kan mistenkes for å ha tatt de ti bud «direkte» fra Dødeboken, er det nærliggende å skjelne i retning av Zeitgeist. Har man først som fasit at budene skal være ti – og da de som er gitt i Det gamle testamentet – er det ikke vanskelig å plukke ut ti stykker som ligner fra en lang liste. At man da må snu en stort antall ivrige erklæringer om uskyld på hodet til en kortere liste med befalinger, hører med i spillet.

For reglene lages underveis, så lenge de fører til at Zeitgeist «vinner».

Forbløffende ulikheter

Dermed er det ingen overraskelse at man hevder at «egyptisk religion» (hva nå det er) sannsynligvis er den grunnleggende basis for jødisk-kristen teologi. Enten vi snakker om dåp, livet etter døden, dommens dag, jomfrufødsel, korsfestelse, oppstandelse, paktens ark, omskjæring, frelser, nattverd, syndfloden, påske, jul, finner vi alt dette i Egypt lenge før det fantes noen kristen tro.

Denne type «forbløffende likheter», bygger imidlertid på sandgrunn, for å bruke et begrep som man sikkert kan finne før Jesus. For her er det mye som underslås. Det er langt mer presist å snakke om forbløffende ulikheter.

For det første er ikke «egyptisk religion» noen entydig størrelse. Vi har å gjøre med et mangfold av kilder og retninger som endrer seg over mange tusen år. For å sitere en av de seneste faglige utgivelsene om dette[24]:

«Vanskelighetene som kildematerialet stiller oss overfor handler om den ujevne og fragmenterte kvaliteten av det arkeologiske materialet, problemer med å oversette og tolke tekster, og effekten av ulike ståsted når vi ser på indisiene».

Vi har rett og slett ingen egyptisk Bibel som gir oss en samlet fremstilling av egyptisk tro. Det hele strekker seg over årtusener med til dels store endringer. Vi må lete i begravelsestekster, myter, ordspråk, skeptiske tekster, tempelinnskrifter, salmer og klassiske historikerers beskrivelser. De sistnevnte handler i stor grad om hvordan greske forfattere oppfattet egyptisk religion, i århundrene før og etter vår tidsregning. Altså ikke fra for eksempel Moses tid, eller enda lenger tilbake. Pyramidebyggerne sto kort sagt ikke for det samme som den hellenistiske Kleopatra flere tusen år senere.

Zeitgeist nevner heller ikke at flere av tekstene som man bruker for å finne paralleller, stammer fra et par hundre år etter Kristus. Det er dermed mer sannsynlig at de er påvirket av kristen tro enn motsatt.

Tallenes tale

Hvis fortellingene om Jesus egentlig var jødiske gjengivelser av opprinnelige egyptiske fortellinger knyttet til astrologi, burde vi ventet store likheter også når det kom til bruk av symbolske tall. I stedet synes de som skrev Det nye testamentet heller å henvise til sine egne tekster – som Det gamle testamenet og deler av Dødehavsrullene. Jøder som i det første århundre fikk høre at Jesus ble fristet i ørkenen i førti dager, ville fort sett en parallell til israelittene som strevde seg gjennom førti år i ødemarken. Tilsvarende ville fortellingene om de tolv apostlene ført tankene til Israels tolv stammer.

I Bibelen er det en rekke slike viktige symboltall. Vi ser spesielt mye bruk av tallene fem, syv, tolv og førti. Hadde Bibelen vært avledet fra egyptisk mytologi, ville de samme tallene vært hyppig brukt også der. Men det er de altså ikke. I stedet finner vi at de viktigeste tallene er en, to, tre, fire, åtte, ni og millioner. De viktigste tallene i jødiske tro, er rett og slett ikke viktige i egyptisk religion. Dermed ser vi også her at en sammenheng, ikke minst at den skal være knyttet til astrologi – der tolv er rimelig viktig – ikke er spesielt sannsynlig.

Det hadde nok talt mer i favør av Zeitgeist om originalen hadde lignet mer på den angivelige kopien.

Likevel skal det nok en del til for å få sympatisører til å vurdere muligheten av om det i stedet er Zeitgeist som kopierer feil og fordommer fra en forgangen tid, som 1800-tallet. Men om man ikke respekterer andre innvendinger, bør man nok i ærlighetens navn ta et hint når filmen gjengir en angivelig amulett fra 200-tallet av en korsfestet skikkelse som, selv om det ligner Jesus, egentlig er Osiris-Dionysos (bildet brukes forøvrig på forsiden av den like «etterrettelige» boka Jesusmysteriene[25], skrevet av Freke og Gandy, og som også oppgis som kilde til Zeitgeist). Bildet har bare en liten feil. Det ble avslørt som en forfalskning for over 50 år siden[26].

Innrømmet Justin Martyr likhetene?

Filmen vil også ha det til at til og med de kristne erkjente kopivirksomheten. Dermed sisteres Justin Martyr som sa rett ut at «Når vi sier at ordet er født for oss uten noen kjødelig forening som Jesus Kristus vår lærer, innfører vi intet utover det som er sagt om dem som kalles Zevs’ sønner». Justins løsning på denne likheten, var at djevelen stod bak det hele. Siden han visste hva som ville komme, kopierte han på forhånd beretningen om Jesu liv inn i eldre myter. I dag vet vi bedre enn å falle for tøv om djevelens tidsreiser.

På den annen side burde Zeitgeist også her visst bedre, om det man drev med var forskning og ikke forkynnelse. For igjen finner vi selektiv sitering. Dels dreier det seg om filmmakernes misforståelser og dels om kirkefedrenes iver etter å bli anerkjent i datidens kultur. De ønsket rett og slett å bygge broer. De strebet ikke direkte etter straffereaksjoner for å følge sin nye tro. De forsøkte å komme seg unna beskyldninger om noe så umoralsk som å spre noe totalt nytt og bedrive «ateisme» (som var en vanlig beskyldning mot kristne i romerriket siden de ikke ville dyrke rikets offisielle guder).

Dermed gjaldt det å sammenligne seg med stuerene religiøse elementer i samtiden. Selv i Det nye testamentet ser vi at Paulus henviser til atenernes alter «for en ukjent Gud» (Apostlenes gjerninger 17,23). Utfordringen var imidlertid motsatt av hva Zeitgeist legger opp til. Kristen tro lignet for lite.

For å komme seg unna, måtte kirkefedrene overdrive. De lette etter alt som smakte av «kors», «dåp», «guds sønn» og «gjenfødelse», uansett sammenheng. Det var viktigere at ordene lignet, enn at poenget egentlig var så likt. Likevel (eller kanskje derfor) klaget kirkefedrene over at hedningene ikke oppfattet likhetene, og at de dermed med urette latterliggjorde kristen tro.

Det er slike forhold som ligger bak Justin Martyrs (og også Tertullians) uttalelser om djevelens etterapning. De ønsket å vise at kristne hadde en godkjent form for religion, uten dermed å gå i det de oppfattet som grøften å si at alternativene var noe å trakte etter.

Når Tertullian snakker om likheter med Mithras-dyrkingen, mente han ikke nødvendigvis at djevelen var ivrig på tidsreiser og påvirket denne før Jesu tid. Siden han skrev om hva som foregikk rundt år 200, kunne det like gjerne være hentet fra samtiden eller et par generasjoner før. Heller ikke Justin la opp til tidsreiser. Djevelen var lat nok til å nøye seg med å lese Det gamle testamentet. Mens Zeitgeist og deres kilder på sin side er late nok til ikke å nevne at Justin Martyr konkluderte med at djevelen gjorde en dårlig jobb – det hele ble mer en parodi.

Det er nok heller ikke tilfeldig at det ikke never at Justin understreket hva hans hedenske lesere visste. Ingen av «de såkalte Jupiters sønner» imiterte det å bli korsfestet.

Selv om djevelen gjorde sitt beste for å tolke Mosebøkene, befant noe så uhørt som en Gud som kunne bli vanæret så dypt som en korsfestelse, seg langt utenfor den hedenske begrepsverdenen. For korsfestelsen «forstod de ikke, siden dette var fremsatt symbolsk» i Det gamle testamentet[27]. Ikke nok med det, «Folk tror vi er sinnsyke når vi setter et korsfestet menneske som nummer to i rangorden etter den uforanderlige og evige Gud, alle tings Skaper, for de forstår ikke mysteriet dette handler om»[28].

Jesus og historikerne

For til slutt å kommentere en stadig tilbakevendende påstand om at en viss herremann aldri har eksistert:

Zeitgeist gjør et nummer av at vi skal mangle historiske kilder til Jesus – utenom Det nye testamentet. Mens historikere selvsagt gjerne ville hatt flere kilder, er det vanskelig å finne noen som avviser at ingen av de som vi har, holder mål på noen som helst måte. Når Zeitgeist avviser kilder som Plinius den yngre, Suetonius, Tacitus og Josefus, er mistanken sterk om at dette handler om å få sitt eget regnestykke til å gå opp. Siden Jesus ikke har eksistert, kan vi ikke egentlig ha kilder utenom Bibelen. Dermed gjelder det å mistenkeliggjøre de som vi faktisk har.

Nå er det ingen tvil om at disse utenombibelske kildene ikke sier så mye, eller ikke tilhører Jesu samtid. De brukes i det hele tatt ikke til så mye av de som forsker på den historiske Jesus. Og den som sier mest, Josefus, er tydelig doktorert av kristne noen århundrer senere. Det har ført til at mange i stedet har gått inn for en kortere versjon av Josefus, uten det som oppfattes som klart skjønnmalende kristne tillegg. Uansett finnes det et annet avsnitt hos Josefus, som også nevner Jesus, eller rettere sagt kaller Jakob for Jesu bror[29].

Denne type kildekritikk er viktig. Men skal man avvise Jesus som historisk skikkelse, må man avvise alle indisier som konvergerer i retning av at han har eksistert. For å komme unna er man da nødt til å bortforklare ikke bare antikke historikere og samtlige kilder i Det nye testamentet (fra Paulus sine brev til andre uavhengige kilder, også bak evangeliene[30]), men også eksistensen av kristne i det første århundre og andre kristne skrifter fra før år og etter år hundre. Det gjør ikke saken bedre at man også må forklare hvorfor ingen av de mange omfattende forsvarsskrifter som kristne skrev fra hundretallet og utover ikke svarer på beskyldninger om at Jesus ikke har eksistert[31]. Selv ikke kritikere som Celsus og keiser Julian («den frafalne») brukte dette argumentet.

Det er kort sagt som ventet at heller ikke ateistiske faghistorikere er i tvil om at Jesus har eksistert. Dermed kan Michael Grant konkludere med at

«Bruker vi samme kriterier på Det nye testamentet som på andre antikke skrifter som inneholder historisk materiale, kan vi ikke avvise at Jesus har eksistert mer enn vi kan avvise at en rekke hedenske skikkelser som vi ellers aldri stiller spørsmål ved om har eksistert. Selvsagt finner vi alle disse motsigelsene mellom de ulike evangeliene. Men vi benekter ikke at en hendelse fant sted bare fordi hedenske historieskrivere som Livius eller Polybius beskriver dem på avvikende måter… For å oppsummere, moderne kritiske metoder støtter ikke at Kristus bare var en myte. Påstandene om dette er igjen og igjen blitt besvart og avvist av de mest fremstående forskere. I de senere årene er det få om noen seriøse historikere som har forsøkt å hevde at det ikke har vært noen historisk Jesus. De som har prøvd seg på dette har ikke lykkes i å bortforklare de svært mye sterkere, til og med rikelige, bevisene på det motsatte»[32].

Blodbad og bedrag

Kanskje er det fordi filmakerne bak Zeitgeist aner at de ikke sitter inne med det beste kildegrunnlaget, når de mot slutten velger å bruke en mer politisk vinkling. Alle de fryktelige kristne læresetningene ble skapt på kirkemøtet i Nikea i år 325. Dette var innledningen på den lange historien om det «kristne blodbadet og åndelige bedraget». Vatikanet holdt hele Europa i et «politisk knipetak i de neste 1600 årene». Det hele førte til slike «lystige perioder» som den mørke middelalderen, for ikke å si «lysende eksempler» som korstogene og inkvisisjonen. Det hele skyldes at kristen tro fjerner mennesket fra naturen, og fra hverandre. Den underbygger blind underkastelse for autoriteter. Den reduserer menneskets ansvar til at «Gud» styrer alt og dermed tillater at fryktelige forbytelser blir rettferdiggjort i Guds navn[33].

Zeitgeist fortsetter med andre ord det ladete spillet. Filmens fremstilling av kirkehistorien fungerer som støtte for påstandene om at Jesus er en myte basert på astrologi og mysteriereligioner. Man synes å legitimere sitt religionshistoriske nonsens med en historiefremstilling som også nærmer seg nonsens.

Og skal man selv manipulere noen, gjelder det å fortelle at det er fordi andre bedriver manipulasjon. Zeitgeist avrunder dermed sin første del med å si at det er de som kjenner sannheten som har makt til å manipulere og kontrollere samfunn. Og at den religiøse myten er det mektigste redskap som noen gang er laget. Den tjener som et velegnet psykologisk jordsmonn for andre myter. Dermed – får vi inntrykk av – er det kristendommens skyld at de virkelige skyldige bak 9/11 og finansoperasjonene slipper fri.

Det hele lyder imidlertid mer som en programerklæring for Zeitgeist selv. Det er rett og slett sjelden å se mer åpenbar manipulering for å skape et «velegnet psykologisk jordsmonn». Svelger du først myten om Jesus-myten, skal det mindre til for i neste omgang å akseptere at amerikanske myndigheter egentlig stod bak angrepet på Twin Towers. Svelger du den ikke fordi du er i stand til å sjekke og vurdere kilder, blir du også fort vaksinert mot tøvet om 9/11 og konspirasjonene som skal etablere en ny verdensorden.

Takk til

Takkes den som takkes bør

Stor takk til førsteamanuensis i religionsvitenskap ved institutt for arkeologi og religionsvitenskap ved NTNU, Asbjørn Dyrendal, som har lest gjennom manus flere ganger og bidratt med verdifulle innspill! Det går også en takk for en siste kvalitetssjekking av teksten til førsteamanuensis Dagfinn Rian ved samme institutt.

(Bjørn Are Davidsen er sivilingeniør og forfatter av flere bøker om blant annet pseudohistorie og kultarkeologi.)

Noter

Zeitgeist-Movie-Peter-Joseph/dp/0930852591

[2] http://www.origo.no/-/bulletin/show/12864_Zeitgeist

[3] Lenker til gjennomganger av denne finnes på for eksempel http://www.skepsis.no/blog/2007/09/screw_loose_change.html, http://www.skepsis.no/blog/2008/01/crackedcom_om_loose_change.html og http://www.dagbladet.no/dinside/2006/08/03/472923.html. En bred gjennomgang av bl.a. spørsmålet om det hele egentlig var en kontrollert nedrivning i regi av CIA, finnes på http://www.skepsis.no/konspirasjonstenkning/bedrag_eller_selvbedrag_en_til.html. Se også http://www.911myths.com/drg_nist_review_2_0.pdf.

[4] Se bokanmeldelsen av Ertresvåg på http://www.skepsis.no/konspirasjonstenkning/amerikansk_konspiranoia_p_nors_1.html, og av Øystein Sørensens kritiske gjennomgang i Den store sammensvergelsen – Historien om det hemmelige selskapet Illuminatus og dets mange ugjerninger, på http://www.skepsis.no/boeker_meninger/den_stoerste_sammensvergelsen.html.

[5] Dette er for så vidt en forbedret variant av Masseys opprinnelige fremstilling av dette, der han snakker om stjernen Orion, uten å tenke over at dette i stedet er et stjernebilde.

[6] Dette kom for alvor frem på den første internasjonale kongressen for Mithrastudier i 1975, se «Mithraic Studies: Proceedings of the First International Congress of Mithraic Studies» (Manchester University Press, 1975).

[7] Se Ulansey The Origins of the Mithraic Mysteries: Cosmology and Salvation in the Ancient World Oxford U. Press, 1989 og Bivar The Personalities of Mithra in Archaeology and Literature, Bibliotheca Persica Press, 2000

[8] Se for eksempel http://www.pantheon.org/articles/h/horus.html, http://www.reshafim.org.il/ad/egypt/osiris.htm#horus, http://towerwebproductions.com/alt-lib/myth/eyeofhorus.htm., http://members.aol.com/egyptart/hormyth.html, http://www.wikipedia.org/wiki/Horus,

[9] I Norden har vi en juletradisjon lenge før kristen tid, men tilsvarende er vanskelig å spore i Romerriket. Forestillingen om at kristne tok over datoen fra en hedensk høytid i Roma synes å stamme fra Jablonski og Hardouin på slutten av 1700-tallet. Ser man nærmere på kildene, finner vi imidlertid feiring av Jesu fødselsdag før noen romersk høytid på denne datoen. Telesphorus, biskop av Roma rundt år 130, erklærte at man skulle ha gudstjenester 25. desember for å feire dette, men det er uklart i hvilken grad dette ble fast tradisjon. Rundt år 200 hevdet Tertullian at den dagen som Jesus ble korsfestet var den 14. Nisan og dette passet med 25. mars i den romerske kalender. Ut fra datidens tradisjon skulle profeter dø samme dato som de ble unnfanget, dermed var det bare å legge til 9 måneder får å finne fødselsdatoen. Siden vintersolverv falt på ulike datoer i romersk kalender, var dette en bevegelig helligdag, inntil keiser Aurelian i 274 landet på 25. desember for å feire Sol Invictus. Dette ble en del av Saturnaliafesten som opprinnelig var blitt feiret 17. desember og senere utvidet til en uke, men først nå frem til 25 desember.
Se Calculating Christmas av William J. Tighe, Touchstone Magazine, December 2003, http://www.touchstonemag.com/archives/article.php?id=16-10-012-v

[10] http://www.skepsis.no/konspirasjonstenkning/konspirasjonsteorier_som_virke.html

[11] http://members.optusnet.com.au/gtosiris/page9e.html

[12] Den såkalte «Religionshistoriske skolen» (Religionsgeschichtliche Schule) – som så paralleller og påvirkninger mellom hedenske myter og det kristne synes på Jesus – var ganske utbredt for rundt hundre år siden, spesielt ved universitetet i Göttingen. Dette møtte imidlertid etter hvert såpass sterk og seriøs kritikk fra andre forskere (som Cheetham i 1897, Kennedy i 1913, Machen i 1925 og Nock i 1964) at den mistet sin innflytelse. Sentralt i dette stod debatten om parallellomani, som viste hvor vanskelig det var å unngå det subjektive. Kriteriene ble fort ganske så vilkårlige og søkte. R.F. Littledale skrev da også en parodi der han viste at den kanskje fremste eksponenten for slike paralleller, Oxfordprofessoren Max Mueller, ikke selv var en historisk skikkelse. Alle paralleller mellom den angivelige Mueller og solmytene viste at han bare var en ‘Oxfordiansk solmyte’: «Få solmyter er så detaljerte og mangfoldige, og det er kanskje ingen som i så konsentrert form samler de særegne kjennetegnene ved hinduistiske, hellenistiske og norrøne myter» (Se R.F: Littledales The Oxford Solar Myth fra 1906). Om man ønsker det, kan man lese paralleller inn i nesten hva som helst, slik Douglash Bush gjorde med Jane Austins Pride and Prejudice (Mrs. Bennet and the Dark Gods: The truth about Jane Austin, Sewanee Review 65, 1956). Samuel Sandmel ga da også denne tradisjonen et talende navn i artikkelen Parallelomania i Society for Biblical Literature i 1962. En nyttig gjennomgang av hele diskusjonen finnes i The Jesus Legend av P.R. Eddy og G.A. Boyd, Baker Academic, 2007, side 133-162.

[13] http://Zeitgeistmovie.com/transcript.htm

[14] Dette gjelder hans The Secret Teachings of All Ages som er bra oppsummert i sitatet fra Publishers Weekly på http://www.amazon.ca/Secret-Teachings-Ages-Manly-Hall/dp/1585422509: «In 1928, a 20-something Renaissance man named Manly Hall self-published a vast encyclopedia of the occult, believing that «modern» ideas of progress and materialism were displacing more important and ancient modes of knowledge. Hall’s text has become a classic reference, dizzying in its breadth: various chapters explore Rosicrucianism, Kabbalah, alchemy, cryptology, Tarot, pyramids, the Zodiac, Pythagorean philosophy, Masonry and gemology, among other topics. This affordably priced edition would be vastly improved by a new foreword, placing the work in some kind of historical and critical context and introducing readers to the basic contours of Hall’s sweeping corpus. Instead, we have a disciple’s adulatory 1975 foreword, which merely parrots the same themes of mystery and esoterica that are espoused in the book. Readers who are unfamiliar with Hall’s work will be at a loss in ferreting out which chapters have stood the test of time and which have been vigorously debunked (like the one on Islam, which actually uses novelist Washington Irving as a primary source on the prophet Muhammad). However, they will also marvel at the sheer scope of Hall’s research and imagination, and at J. Augustus Knapp’s famous illustrations, including a 16-page color insert.» Det er ikke helt tilfeldig at boka i mitt bibliotek står ganske nær Da Vinci-koden.

[15] http://www.gerald-massey.org.uk/massey/drv_1866_fortnightly_review.htm.

[16] Skal man forske på den historiske Jesus, er det i dag bred enighet om at det er langt mer å hente i jødiske forventninger og forbilder fra de første århundrene før vår tidsregning, enn i mysteriereligioner. Dødehavsrullene og Det gamle testamentet er de viktigeste kildene for å forstå fremstillingen av Jesus i Det nye testamentet. Blant sentrale forskere på området kan nevnes E.P. Sanders, Geza Vermes, James D.G. Dunn, John P. Meier, Gerd Theissen, J.D. Crossan og N.T. Wright.

[17] «Historical Jesus and the Mythical Christ», se http://www.theosophical.ca/MythicalChrist.htm – » And these two characters of Horus necessitated a double form of the mother, who divides into the two divine sisters, Isis and Nephthys. Jesus also was bi-mater, or dual-mothered; and the two sisters reappear in the Gospels as the two Marys, both of whom are the mothers of Jesus. This again, which is impossible as human history, is perfect according to the Mythos that explains it.»

[18] Ibid, «As the latest form of the Manifestor was in the heaven of the twelve signs, that probably determined the number of twelve basketsful of food remaining when the multitude had all been fed. «They that ate the loaves were five thousand men;» and five thousand was the exact number of the Celestials or Gods in the Assyrian Paradise, before the revolt and fall from heaven.»

[19] Faghistorikere har ingen problemer med å bruke Det nye testamentet som historisk kilde, ut fra vanlig kildekritikk.

[20] «The Zodiac in the temple of Dendorah in Egypt begins with the sun in Leo (the lion), which would make it 10,000 years old, although the temple itself is evidently only a couple of thousand years old», side 395 i The Christ Conspiracy – The Greatest Story Ever Sold.

[21] http://answers.yahoo.com/question/index?qid=20080128172551AAT5yA9

[22] Fra side 115 i The Christ Conspiracy, uten at det oppgis kilder. Antagelig har hun og andre dette fra klassikeren på feltet, The World’s 16 Crucified Saviors (1875) av Kersey Graves (1813-1883). Det er kanskje unødvendig å nevne at heller ikke den har antikke kilder til denne påstanden (eller til de andre «korsfestede» gudene).

[23] http://www.wsu.edu/~dee/EGYPT/BOD125.HTM

[24] Gods and men in Egypt, av Francois Dunand og Christiane Zivie Coche (Cornell University Press, 2004), som sitert hos Porter og Bedard, side 49-50

[25] Se min Svar Skyldig?, side 204-205.

[26] At Freke og Gandy ikke nevner dette, kunne kanskje unnskyldes, hvis avsløringen hadde skjedd i et bortgjemt akademisk miljø. Det er vanskelig å holde oversikt over hva fagblader har skrevet om gjennom årene. Men det er ikke så lett å finne unnskyldninger når det skjedde i en bok som Freke og Gandy selv oppgir som kilde, Guthries Orpheus and the Greek Religion fra 1952.

[27] Justin Martyrs Første forsvarsskrift, 55.

[28] Første forsvarsskrift, 13

[29] Se en kort diskusjon på http://www.jesus-messias.org/innledning/ikkekristne.shtml, samt på http://www.bede.org.uk/Josephus.htm

[30] Vi snakker her om alt fra kilder som Q (Quelle – det stoffet som er felles for Matteus og Lukas, men som ikke finnes i Markus), via særstoff hos hver av evangeliene, eldre stoff som siteres i brevene osv. Se for eksempel The Historical Jesus – A Comprehensive Guide av Gerd Theissen og Annette Merz, Fortress Press, 1998, side 17-62, og The New Testament – a Historical Introduction to the Early Christian Writings av Bart D. Ehrman, Oxford University Press, 2004, side 83-90 og side 218-220

[31] Se også en bred gjennomgang i Svar Skyldig, side 208-222. For en mer spesifikk vurdering av utenombibelske tekster, anbefales Jesus Outside the New Testament. An introduction to the Ancient Evidence, Robert E. Van Voorst, Eerdmanns 2000. Se også Gerd Theissen og Annette Merz, side 63-118.

[32] Fra hans Jesus: An Historian’s Review of the Gospels, Macmillan Pub Co, 1992.

[33] Pussig nok mangler det helt kildehenvisninger akkurat her. Seerne får fort inntrykk av at vi snakker om mange millioner ofre for hekseprosesser og inkvisjonen, eller at korstogene var typisk kristen adferd i middelalderen. Og at andre religioner eller livssyn aldri kan knyttes til overgrep og massedrap, slik at kristen tro skiller seg fundamentalt ut fra for eksempel muslimske eller ateistisk orienterte regimer gjennom historien. Dermed slipper man å undersøke med normal historieforskning. Eller vurdere hvorfor vi så sjelden hører at ofrene for hekseprosesser og inkvisisjon er av sammenligbar størrelse med antallet som ble drept under den franske revolusjon på 1790-tallet.