zehner”Åndsdebatten” som har herjet norsk offentlighet over årsskiftet 2008/2009 kan gi inntrykk av at vitenskapen har sett bort fra og fortrengt enhver påstand om overnaturlige krefter. Undersøkelsen av evner som klarsyn, telepati og kommunikasjon med de døde er i virkeligheten et av tidenes mest seiglivede forskningsprogram. Litt forenklet dreier det seg om et 140-årig vitenskapelig program som ikke kan vise til ett eneste betydelig gjennombrudd. Vi snakker om den ”psykiske forskningen”, med dens profesjonaliserte avlegger, parapsykologien.

Av Egil Asprem (publisert 02.02.2009)


Opphavet: Vitenskap og spiritisme hånd i hånd

Forsøk på å opprette et forskningsprogram for paranormale fenomener kan dateres tilbake til 1870-årene. Bakgrunnen var to parallelle trender i det viktorianske samfunnet: fremveksten av okkultisme og spiritisme på den ene siden, og den raske ekspansjonen av vitenskap som selvstendig profesjon på den andre.1

Allerede i den moderne, institusjonaliserte og profesjonelle vitenskapens barndom fattet altså vitenskapsmenn stor interesse for det som foregikk i okkulte kretser. Og det var kanskje ikke så rart: de beste borgerlige hjem tok inn åndemedier som fikk møbler til å sveve og døde tanter til å snakke. Den gang som nå er det ikke uproblematisk å snakke om tro på overnaturlige hendelser som et marginalt fenomen – i alle fall ikke i sosial forstand. Norske politikere på venstresiden er i godt selskap med Tory-statsminister Balfour Stewart, og endog dronning Victoria og den Russiske tsarfamilien.

Helt i takt med utviklingen tok fremstående vitenskapsmenn åndemediene nærmere i øyensyn. I dagens debatt, slik den eksempelvis er blitt ført av Cato Schiøtz i Morgenbladet, får man inntrykk av at kampen om det overnaturlige står mellom ”positivistisk” vitenskap og en ”holistisk” verdensanskuelse med rom for mer enn det som kan måles. I et historisk perspektiv er dette interessant; de ”positivistiske” vitenskapsmennene som startet å undersøke spiritismens medier på 1800-tallet var nemlig oftere troende enn skeptikere.

Dermed kunne for eksempel fysikeren William Crookes møte opp til mediet D. D. Homes seanser med måleinstrumenter for å skaffe et nøyaktig tall på den ”psykiske kraften” som ble utvist når musikkinstrumenter startet å spille, og bordet hevet seg fra gulvet. Hvorvidt kreftene var av et mer jordlig opphav ble det stilt færre spørsmål ved. Her var det streng positivisme i spiritismens tjeneste: man lette etter positive bevis for å redde et minimum av religiøse doktriner. 

 Denne trenden lå til grunn da filosofiprofessor Henry Sidgwick samlet en rekke fremstående personligheter i det politiske, kulturelle og akademiske liv og opprettet Society for Psychical Research (SPR) i Cambridge. Begivenheten fant sted i 1882 og markerer begynnelsen på en seiglivet institusjonell basis for psykisk forskning og parapsykologi.2 Gruppen nøt enorm suksess de første 20 årene, kanskje spesielt på grunn av dens evne til å tiltrekke seg høyt ansette medlemmer med strategiske posisjoner i samfunnet.

 Man kan merke seg hvor diametralt motsatt dette bildet er fra påstanden om at vitenskapsmenn systematisk har forkastet og fortrengt data om det paranormale. Rundt århundreskiftet var det langt på vei deler av det vitenskapelige etablissementet som legitimerte slik tro. Historikere peker gjerne på at det var den sosiale og kulturelle kapitalen som kommer med å skilte navn som Arthur Balfour, William James, og nobelprisvinnere som Lord Rayleigh, Charles Richet, Henri Bergson og J. J. Thomson som gjorde programmet legitimt i offentlighetens øyne.3

 For akkumuleringen av bevismateriale gikk det verre med. Man fortsatte å undersøke åndemedier, deriblant italienske Eusapia Palladino, og amerikanske Leonora Piper. Sistnevnte var sendt på anbefaling av professor William James ved Harvard, som var den psykiske forskningens talsperson i USA. Testingen av dem feilet imidlertid i å gi utvetydige bevis for at overnaturlige krefter var i sving (selv om fysiker Oliver Lodge ble frelst da Piper brakte ham i kontakt med sin avdøde tante).

 

Kvalitative vs. kvantitative forsøk

Parallelt med disse kvalitative undersøkelsene, hvor forskerne møtte opp til seanser i dunkel belysning og mediets valgte omgivelser, gjorde det tidlige SPR også enkelte forsøk med kvantitative metoder. Det var i denne konteksten at den klassiske fremgangsmåten med gjetning av spillkort og andre gjenstander ble tatt i bruk for å måle ”treff” ved gjentatte tester. Håpet var å avdekke telepati eller klarsyn som ville vise seg ved et statistisk avvik i positiv favør over lengre tid.

Det ”avgjørende eksperiementet” for mange psykiske forskere i 1880-årene var med prestedøtrene Creery fra Derbyshire. En stolt far tipset SPR om døtrenes evner til å lese hverandres tanker, og SPR sa seg mer enn villig til å teste; først hjemme hos familien i 1882, og deretter hos den ledende psykiske forskeren Frederic Myers (som også oppfant begrepet ”telepati” på denne tiden).

I en serie med enkle forsøk fikk søstrene i oppgave å gjette gjenstander, spillkort og personnavn som ”senderen” tenkte på. Da tallene kom på bordet viste suksessraten seg å være overraskende høy. Rapporten ble publisert med brask og bram i SPRs første utgivelse det samme året. Resultatene ble raskt tatt for gitt, og telepati ansett som et etablert faktum.

Det var imidlertid et problem. Testene hadde ikke vært tilstrekkelig kontrollert for at informasjon kunne overføres gjennom både syn og hørsel. Det gikk heller ikke lang tid før Creery-søstrene åpent innrømmet å ha jukset hele tiden: De hadde beyttet et enkelt kodesystem, som de varierte fra ulike sanser avhengig av hva som ble kontrollert. Med andre ord var det hele en versjon av gjettelekene og -triksene som var svært populære på denne tiden.

Det kom raskt til stridigheter internt i SPR angående disse resultatene; Sidgwick ville ha dem strøket, mens mindre tålmodige etterforskere fortsatte å referere til telepati som et veldokumentert fenomen.

 

SPRs forfall og populariseringen av det paranormale

SPR tapte noe av sitt moment rundt århundreskiftet, da flere av de sentrale medlemmene døde. Det kan imidlertid være verd å nevne at både Henry Sidgwick og William James på sine eldre dager følte seg tvunget til å konkludere at den psykiske forskningen hadde vært en skuffelse; 20 års undersøkelser hadde ikke lyktes i å gi noe utvetydig bevis for at det i det hele tatt fantes genuine paranormale fenomener.4

I tiårene som fulgte fortsatte imidlertid SPR å spre seg. Det ble åpnet nasjonale avdelinger i en lang rekke europeiske land. Etter at de mest vitenskapeliganlagte tidlige medlemmene var borte tok man også litt andre retninger; man forlot mer eller mindre de kvantitative testene og søkte heller en ny allianse med spiritismen.

Spiritismen opplevde en stor oppsving som følge av Første verdenskrig; den psykiske forskeren og fysikeren Oliver Lodge spilte en viktig rolle i rehabiliteringen, da han publiserte boken Raymond i 1915. Der fortalte han om hvordan mediene hadde bragt ham i kontakt med sin sønn som omkom i skyttegravene, og gjenfortalte sønnens beskrivelser av etterlivet.

 Generelt sett så man en popularisering av den psykiske forskningen på denne tiden. Forfattere som Hereward Carrington og Upton Sinclair pøste ut populære bøker om ting som telepati, spiritisme, astralprojeksjon og klarsyn.5 Disse har i stor grad vært med på å utforme de populære forestillingene om paranormale evner som stadig er med oss i dag. Det kan også nevnes at det var rundt denne tiden at Charles Fort begynte å publisere sine samlinger av merkelige anekdoter ved vitenskapens grenser.6

Fra psykisk forskning til moderne parapsykologi

Stikkordet for den psykiske forskningen rundt 1920 var ”splittelse”. Vitenskapshistorikerne Seymour Mauskopf og Michael McVaugh viser hvordan de ledende forskerne i feltet på denne tiden ikke kunne enes om selv de mest fundamentale ting, som grunnleggende hypoteser, hva som var riktig metode, og hva som teller som data.7

 Et samlende paradigme var imidlertid i emning. Overgangen fra psykisk forskning til moderne parapsykologi identifiseres gjerne med amerikaneren Joseph Banks Rhine. Fra 1930 ledet Rhine verdens første universitetssponsede laboratorium for (det han valgte å kalle) parapsykologi ved Duke University, North Carolina. Dit var den botanikkutdannede Rhine rekruttert av den kontroversielle psykologen William McDougall, som nylig var blitt leder for det psykologiske instituttet.

 To ting var mer eller mindre nytt med Rhine. For det første var den institusjonelle plasseringen ved et universitet unik: dette var første gang et helt program var sponset av et universitet, og man fikk anledning til å ansette medarbeidere, ta inn studenter og rekruttere nye forskere. Parapsykologi var blitt en profesjon.

 Det andre viktige var Rhines forsøk på å lage et samlende paradigme. Rhine oppfant nye begreper og distinksjoner mellom ulike parapsykologiske fenomener, og designet ulike fremgangsmåter for å teste dem. Han oppfant begrepet ESP (”Extra-Sensory Perception”), som i hovedsak kom i to typer: clairvoyance (klarsyn) og telepati. I tillegg skilte han ut prekognisjon, eller evnen til å forutsi hendelser før de inntreffer.

 Etterhvert fokuserte han også på evner som ikke hadde med persepsjon å gjøre. Her ble det snakk om psykokinese (PK), eller evnen til å bevege gjenstander med tankens kraft. Videre ble det skilt mellom mikro-PK, som var evnen til å manipulere ”ustabile systemer” (f.eks. utfallet av et terningkast), og makro-PK, som involverte å bevege ”stabile systemer”, dvs. større gjenstander i en tilstand av ro.

 I tillegg hadde Rhine arvet en hypotese fra sin mentor McDougall om at milde ESP-evner var relativt jevnt fordelt i befolkningen. Med andre ord burde man forlate den kvalitative undersøkelsen av eksepsjonelle individer, som i nesten alle tilfeller hadde vist seg å benytte juks og bedrag når de fikk sjansen (for McDougalls vedkommende var den såkalte ”Margery-affæren” i Boston den endelige spikeren i kista for åndemediene), og heller fokusere på kvantitative studier av større mengder ”vanlige folk”. Rhines eksperimenter besto derfor av utallige forsøk med kortgjetning, utført i ulike varianter for å teste henholdsvis telepati, klarsyn og prekognisjon.

 

Hva sier forskningen? Evaluering av noen eksperimenter

Før vi ser nærmere på Rhines resultater og evalueringen av dem bør det nevnes at han ikke var den første til å sette i gang storstilte kvantitative forsøk. Kortgjetning i en mindre størrelsesorden hadde vært brukt en del av det tidlige SPR; men i tillegg hadde et omfattende og særdeles grundig prosjekt blitt utført omtrent femten år før Rhine etablerte sitt parapsykologilaboratorium.

Det skjedde i 1912 ved Stanfords universitet i California, under ledelse av psykolog John Edgar Coover. Coover testet en lang rekke fenomener gjennom nøye regisserte forsøk; det mest interessante i denne sammenhengen er imidlertid forsøkene med gjetning av spillkort.

Disse forsøkene var enestående i sin tid for den grundige bruken av randomisering og kontroll.8 For det første testet han to grupper: en bestående av selverklært synske, og en av vanlige collegestudenter. Selve eksperimentene baserte seg på at senderen trekker et tilfeldig spillkort, og leseren gjetter hvilket kort det er.

Men også her var det variasjoner fra tidligere fremgangsmåter. For det første bestemte Coover ulike måter senderen skulle holde kortet i tankene på (dvs., om han skulle visualisere det, eller ”si det” i sitt indre). For det andre innførte han også bruk av kontrolltester: eksperimenter hvor senderen ikke egentlig så på kortet, og heller ikke visualiserte noe som helst, men hvor det stadig ble gjettet. I tillegg innførte han randomisering av hvilken fremgangsmåte som skulle gjelde for hver enkelt test: En maskin kastet terning forut for hvert eksperiment, og tallet på terningen bestemte om man skulle gjøre ordinært forsøk, og i så fall hvilken visualiseringsteknikk som ble benyttet, eller om man skulle kjøre et blindet kontrollforsøk.9

Resultatene ble nøye protokollført, og utsatt for rigide statistiske analyser. Etter å ha utført og analysert ca. 10.000 slike tester publiserte Coover sine resultater, først i en artikkel for SPR, deretter, i 1917, i en 600-siders bok utstyrt med tabeller og statistiske utregninger.10 Konklusjonen hans var entydig: Dataene viste ingenting som kunne sannsynliggjøre en hypotese om tankeoverføring eller klarsyn, verken hos studentene eller de selverklært synske. For Coovers vedkommende var dette ”case closed” for den psykiske forskningen.

 Så hva hadde Rhine å tilføre om lag 15 år senere?  Hans første resultater nådde offentlighetens lys i 1934, med publikasjonen av Extra-Sensory Perception. I tillegg til det nye nomenklaturet og distinksjonene hevdet boken, stikk motsatt fra Coovers konklusjoner, å levere sterke bevis for at ESP-evner var reelle. 

 Rhines metode var nok en variant av kortgjetning. Persepsjonsforskeren Karl Zener fikk i oppdrag å utvikle en spesiallaget kortstokk, med tydelige symboler som lett kunne holdes i minne og skilles fra hverandre. De såkalte ”Zener-kortene” har blitt stående som ikoner over Rhines versjon av parapsykologi. Stokken består av 25 kort fordelt på fem distinkte symboler; dette skulle gjøre det enkelt å utføre tester hvor den som gjetter vil forventes å få fem rette bare ved tilfeldigheter.

 Den enkle modellen skulle dessuten gjøre det lettere å designe ulike eksperimenter for å teste forekjellige varianter av ESP. Rhine fant ut at undersøkelser av ”rent” klarsyn var det enkleste. Han utarbeidet en teknikk for dette hvor den som lot seg teste skulle gjette rekkefølgen på alle 25 kortene i stokken før noen andre hadde sett på dem. I en enklere variant tok man det øverste kortet til side uten å se på det før gjetningen. Med denne designen kunne man teste evnen til å ”se” kortet direkte, dvs. ikke gjennom telepatisk tankelesning, som kunne vært tilfellet dersom utføreren av eksperimentet først så på kortet.11

 Med ytterligere modifiseringer ble det også mulig å skille ut flere ukonvensjonelle evner, som prekognisjon. Kan kandidaten gjette rekkefølgen på kortene før de stokkes? Denne typen ESP var en av Rhines yndlinger, ettersom den i hans øyne var den tydeligste indikasjonen på krefter som sto helt og holdent utenfor fysiske årsakssammenhenger.12

 Dette var altså Rhines metode i korte trekk. Det besynderlige var imidlertid at så snart Rhine hadde startet sine forsøk dukket det opp et knippe med såkalte ”high scorers”: enkeltindivider som tilsynelatende kunne gå igjennom test etter test med oppsiktsvekkende høye resultater.

 Den første av disse, Adam Linzmayer, skal i løpet av 600 tester ha oppnådd et gjennomsnitt på 9.9 treff (mot de forventede fem).13 Teologistudenten Hubert Pearce fulgte raskt etter og scoret like høyt (noen ganger høyere), gjennom et større antall tester med ulike testforhold.14

 Rhine mente han hadde funnet gode bevis for en ESP-effekt. Det gjorde nok også de titusenvis av lesere som svelget hans populære publikasjoner rått gjennom 1930- og 1940-årene.

 

Kritikk og metodiske fallgruver

For skeptikere var det et varsku at noen plutselig kunne få til så radikalt forskjellige konklusjoner fra det Coover hadde oppnådd med sine grundige tester noen år tidligere. Og varsellampene blinket ikke mindre alarmerende etter hvert som andre forskere rapporterte manglende evne til å replikere dataene. Hva var på ferde?

En rekke kritikker er blitt reist mot Rhines ”gjenoppfinnelse” av telepati og klarsyn. Den kjente behavioristen B. F. Skinner oppdaget for eksempel at designet på de opprinnelige ”Zener-kortene” gjorde det mulig å se symbolene fra baksiden!15 Med en slik glipp trenger man ikke all verdens fantasi for å se hvorfor forskere utenfor Duke hadde problemer med å replisere forsøkene.

Anklagen om metodologiske feil har ligget løst – og det kanskje med god berettigelse. Selveste Albert Einstein (som fulgte saken med forholdsvis stor interesse) var for eksempel av den oppfatning at den mest nærliggende årsaken til resultatene var en eller annen uoppdaget kilde til systematisk feil.16 Einstein gikk kanskje lengre enn de fleste, ettersom han mente en slik dom kunne gjøres på rent a priori grunnlag. Årsaken var at flere positive forsøk med tankeoverføring viser at resultatene er uavhengige av avstanden mellom sender og mottaker.17 At informasjon skulle kunne overføres uten forstyrrelse eller forsinkelse syntes å være i konflikt med all vår (velbegrunnede) viten om kosmos; for Einstein var dette nok til å anta at det var en konsekvent feilkilde som gjorde at resultatene ikke endret seg med avstand.

Og det er grunner til å mistenke systematisk metodisk svikt. Mauskopf og McVaugh påpeker for eksempel at Rhine ikke bestandig var 100 % tro mot sine egne prinsipper om metodologisk klarhet. De oppsiktsvekkende resultatene i Extra-Sensory Perception er for det meste notert i en fortellende, snarere enn en rent analytisk, form. Dette er problematisk siden Rhine benyttet flere ulike prosedyrer i de forskjellige eksperimentene; hans mangelfulle måte å registrere spesifikke forsøk på gjør at det dermed er vanskelig å si hva som gjelder i det enkelte tilfelle.18

Dette er en relevant kritikk mot bevisene som føres i boken, særlig siden langt fra alle fremgangsmåtene utelukket (i alle fall muligheten for) fysisk kontakt mellom de involverte partene. Det er med andre ord et noe besynderlig misforhold mellom pretensjoner om metodologisk nøyaktighet og måten resultatene faktisk presenteres på.

I tillegg til disse innvendingene har Martin Gardner formidlet en rekke andre metodologiske svakheter.19 Den kanskje mest opplagte er tøyeligheten i konseptet ESP. For eksempel tolket Rhine og hans medarbeidere ESP-krefter så vidt at også store negative utslag ville bli tolket som en form for ESP. I samme bane åpnet man for at et ”nesten-treff” i kortgjetning ble ansett som ”nesten” like godt som et treff; med andre ord, enten man bommet eller traff direkte, så var det muligheter for å mistenke at det var noe på ferde.

Et annet stort problem er utvelgelses- og publiseringsbias. Måten Rhine gikk frem på for å velge ut sine ”high scorers” gjorde at man systematisk valgte ut de statistisk positive avvikene.20

La oss for eksempel anta at man lar hundre studenter gjennomgå en innledende testing for å finne ut hvem som kan ha talent. Ut fra rene tilfeldigheter vil om lag halvparten av disse score noe over gjennomsnittet, og den andre halvdelen noe under. Drevet av en ESP-hypotese tenker forskeren at det er størst sjanse for at talentet skjuler seg blant de 50 som kom best ut; han dropper dermed lav-scorerne og fortsetter å teste disse femti. Etter å ha kjørt noen flere omganger med dem (men ikke for mange) vil det fortsatt være en og annen blant dem som viser seg å score høyere enn resten. Gardner bemerker at som isolert tilfelle vil treffraten til en person som er valgt ut på denne måten synes imponerende, men gitt prosessen bak må vi forvente at det skjer.

Man kan innvende at dersom noe slikt var i sving, så ville man vente at dess lenger man tester den samme personen, dess mer normalisert vil treffraten bli. Dette er imidlertid nøyaktig hva parapsykologer observerer. Helt siden SPRs tidlige undersøkelser har man notert hvordan dyktige testpersoner alltid gradvis ”mister evnen”. Ofte blir det forsøkt bortforklart med utmattelse og manglende motivasjon og interesse; men man bør også notere seg at dataene er kompatible med hva man kan forvente ut fra sannsynlighet.

Eksempelet over viser en relativt banal strukturell feilkilde som kan lede til store statistiske avvik. Men det finnes også mer subtile feil, som det har krevd kontrollert psykologisk forskning for å avdekke. Et viktig eksempel på dette er noteringsfeil.

Mennesker er ikke ufeilbarlige, selv om man måtte være godt trente, ærlige vitenskapsfolk. I monotone forsøk som strekker seg over flere timer, hvor forskeren fortløpende noterer ned tegn som indikerer utfallet av en gjentatt prosess vil det alltid forekomme en og annen noteringsfeil.

Det interessante er at man har påvist hvordan slike noteringsfeil tenderer til å gå i en bestemt retning avhengig av hvilket utfall den som gjennomfører eksperimentet selv ønsker. Gardner viser for eksempel til et nøye kontrollert eksperiment utført ved Yale i 1952.21 Eksperimentet innebar en undersøkelse av mikro-PK: Åtte personer ble satt til å notere utfallet av at 96 terninger ble kastet og forsøkt manipulert i retning av et bestemt utfall med psykokinese. Blant de åtte var det fire som trodde på PK, og fire som ikke trodde. Hver av dem ble satt til å notere 40 omganger med kast hver. Det de imidlertid ikke visste, var at et kamera hele tiden også registrerte utfallet, samt hva hver av dem noterte.

 Når man senere sammenlignet video med det hver enkelt hadde notert, fant man at alle hadde gjort en og annen feil: i de troendes tilfelle gjorde dette at eksperimentet antydet en reell PK-effekt, mens de ikke-troende kom frem til et negativt resultat.

 Kameraet fortalte på sin side at utfallet var likt med tilfeldigheter.

 

Avsluttende betraktninger

Det later til at ikke mye har forandret seg i løpet av de 80 årene som har gått siden parapsykologiens trange fødsel ved Duke. Man har utarbeidet en og annen ny metode (som den notoriske ”ganzfeld”-teknikken), men synes fortsatt å stange hodet mot den samme veggen.

 Da undertegnede deltok på en internasjonal parapsykologikonferanse i Utrecht høsten 2008 syntes dette spesielt tydelig. I refleksjoner over ”hvor kommer vi fra, og hvor går vi videre” dukket stadig de samme temaene opp: Når skal vi klare å generere ett eneste repliserbart eksperiment/resultat? Og så lenge det fortsetter å glimre med sitt fravær: Hvordan kan vi legitimere det vi driver med? En populær holdning er å innta rollen som revolusjonær pioner: Vi trenger er et radikalt nytt vitenskapelig paradigme for å peke ut nøyaktig hvor det paranormale objektet ligger. Denne nesten messianske ånden var allerede på plass lenge før Rhines dager,22 og fortsetter altså å florere blant moderne parapsykologer. 

 I mellomtiden er vi uinnviede fristet til å konkludere med Ray Hyman. Etter å ha gjennomført en meta-analyse av det parapsykologer ser på som sine mest lovende resultater fant han at det er lite å rope hurra for: 140 års akkumulert ”psykisk forskning” har fremdeles ikke produsert noe vitenskapelig holdbart bevis for det paranormale.23 Men man har da i det minste prøvd.

(Egil Asprem er stipendiat i religionsvitenskap ved Universitetet i Amsterdam, der han arbeider med en doktorgradsavhandling om blant annet parapsykologiens historie.)

  

Litteratur

 

Beloff, John. 1993. Parapsychology: A Concise History. London: Athlone Press.

 Carrington, Hereward. 1909. The Coming Science. With an introduction by Jam. H. Hyslop. London.

 Carrington, Hereward. 1913. Personal Experiences in Spiritualism (Including the Official Account and Record of the American Palladino Séances). London

 Carrington, Hereward and Sylvan J. Muldoon. 1929. The Projection of the Astral Body. London: Rider.

 Coover, J. E. 1914. “Thought Transference”: Proceedings of the Society for Psychical Research.

 Coover, J. E. 1917. Experiments in Psychical Research at Stanford University. Paulo Alto: Stanford

 Crookes, William. 1874. Researches into the Phenomena of Spiritualism. London: J. Burns.

 Gardner, Martin. 1952. Fads and Fallacies in the Name of Science. New York: Putnam and Sons.

 Gardner, Martin. 1977. ”Einstein and ESP”. The Zetetic, Vol II nr. 1, s. 53-56.

 Gauld, Alan. 1968. The Founders of Psychical Research. London: Routledge & K. Paul.

 Hyman, Ray. 1989. The Elusive Quarry. Boston: Prometheus.

 Luckhurst, Roger. 2002. The Invention of Telepathy 1870–1901. Oxford: Oxford University Press.

 Mauskopf, Seymour H. and Michael R. McVaugh. 1980. The Elusive Science: Origins of Experimental Psychical Research. Baltimore: Johns Hopkins University Press.

 Oppenheim, Janet. 1985. The Other World: Spiritualism and Psychical Research in England, 1850-1914. Cambridge: Cambridge University Press.

 Rhine, Joseph Banks. 1934. Extra-Sensory Perception. Boston: Boston Society for Psychic Research.

 Rhine, Joseph Banks. 1937. New Frontiers of the Mind: The Story of the Duke Experiments. New York: Farrar & Rhinehart.

 Sinclair, Upton. 1930. Mental Radio. Monrovia, CA: Self-published.

 Steinmeyer, Jim. 2008. Charles Fort: The Man Who Invented the Supernatural. New York: Jeremy P. Tarcher / Penguin.

 Turner, Frank Miller. 1974. Between Science and Religion: the Reaction to Scientific Naturalism in Late Victorian England. New Haven: Yale University Press.

 Noter

1 For mer informasjon om tidlig psykisk forskning og den kulturelle konteksten anbefales Gauld 1968; Oppenheim 1985; Turner 1974; Luckhurst 2002.

2 SPR er i høyeste grad i live fortsatt. Se for eksempel det britiske selskapets hjemmesider: www.spr.ac.uk.

3 Se f.eks. Luckhurst 2002.

4 Hyman 1989:78-80.

5 Se for eksempel Sinclairs Mental Radio (1930), eller Carringtons Personal Experiences in Spiritualism (1913), Projection of the Astral Body (1929), eller The Psychic World (1938). Man kan fortsette å nevne titler i dusinvis.

6 Steinmeyer 2008.

7 Mauskopf & McVaugh 1980:1-24.

8 For en analyse av Coovers metode, se Hacking 1988:445-9.

9 Ian Hacking spekulerer i at Coover kan ha vært opphavet til bruken av ordet ”kontrolleksperiment” med dagens betydning. Se Hacking 1988:449.

10 Se Coover 1914, 1917.

11 Merk forøvrig hvordan denne designen ligner på Coovers juksetester. Det hører med til historien at enkelte dedikerte parapsykologer i ettertid utfordret Coovers konklusjoner blant annet ved å hevde at det var skjulte tilfeller av klarsyn bakt inn i dataene hans.

12 Beloff 1993:140.

13 Rhine 1934:60.

14 Ibid.:72-86.

15 Beloff 1993:274 n.17.

16 Einstein til Ehrenwald, 13. mai 1946, sitert i Gardner 1977:54 (min oversettelse). I et senere brev bemerket Einstein at en veldig liten metodologisk feil kan få veldig store utslag i den type statistiske eksperimenter som parapsykologene henviste til. Jf. Gardner 1978:82-3.

17 Foruten Rhines forsøk ble dette vist av et annet positivt eksperimenter utført i 1919 ved universitetet i Groningen i Nederland.

18 Mauskopf & McVaugh 1980:109.

19 Gardner 1952:299-314.

20 Ibid.:302-3.

21 Ibid.:306.

22 Rhine selv snakket gjerne høyt og lenge om de radikale implikasjonene hans funn hadde for det vitenskapelige verdensbildet: Dette var en levende drivkraft for ham og mange andre i feltet. Om man ønsker å spore holdningen lengre tilbake kan man skumlese Hereward Carringtons The Coming Science fra 1909.

23 Hyman 1989:81.