Det er ikke bare engelsk injurielovgivning som gjør det risikabelt å være høylytt kritisk, inkludert til tøv i “vitenskapens” klær. Vi har vært innom tidligere er det ikke alle steder det er like lett å få gjennomslag for den kritiske etterprøving som forskning er avhengig av. For eksempel er det ikke helt uproblematisk i Kina.

Men det er heller ikke helt uproblematisk å si fra. I artikkelen Lies, damned lies, and Chinese science forteller Sam Geall om noen av problemene kritiske kinesiske forskere møter når de forsøker å ta vitenskapelig ethos på alvor:

“What is the definition of a good person?” Wang Jisi, dean of the School of International Studies at Peking University, asked at a graduation address in July. His answer: “He does not cheat in exams, or plagiarise another scholar’s work, or cut corners in construction projects, or sell fake goods or accept bribes.” All fairly uncontroversial, you might think, especially considering the occasion. But, in fact, Wang was bravely addressing an issue that surfaces almost every day in the Chinese media. He was taking a stand in the continuing battle between those who uphold academic and scientific values and those others who can still achieve high status and rewards in China from peddling pseudoscience.

Konflikten med resulterende skader bør du lese mer om her. Med noen mindre unntak for stil (stålstenger?) høres mye av det veldig kjent ut.

(Via Ben Goldacre.)

Det er utvilsomt steder det er bedre å bo enn Fallujah i Irak. Ifølge Aftenposten nylig må det faktisk være et av de kjipere stedene i verden:

Ettervirkningene etter angrepet på Fallujah i Irak er verre enn hva de var i Hiroshima og Nagasaki etter 2. verdenskrig, ifølge ny rapport.

Det er ikke måte på skader og tydelige konsekvenser, og en medialt sterkt mistenkt skurk er nok en gang utarmet uran. Det er som sagt utvilsomt gresselig nok, men er det nå helt sikkert det er gresselig på den måten og av de årsaker Aftenposten tar opp? Vår svenske skeptikerkollega, medisineren Mats Reimer er ikke så sikker. Og når Aftenposten ugjerne vil ha kritikk av egne oppslag, kan man jo gjesteblogge kritikken hos norske skeptikere isteden. Hvilket han gjør under folden. Vis hele bloggposten »

Vi har vært innom én av tidens mange utrolig dustete reklamer for dustete produkt tidligere. Hverken produkt eller reklame er blitt noe smartere siden sist:

We react with frequency because we are a frequency. Most simply, we are a bunch of cells held together by frequency. If you hold processed sugar or a cell phone in your hand and hold your arm straight out to your side and have someone push your arm down while you resist, it goes down pretty easily because processed sugar and cellular telephones do not react positively with the human body.

Hvis noen trengte ytterligere bevis på at vrøvlet har lånt elementer fra “Applied Kinesiology”, trenger de ikke lete mer.

Sprøytet prøver nå også å ikle seg en allianse med veldedige formål, i form av et “partnerskap” med Ovarian Cancer Research Fund, forteller Harriet Hall i sin siste nedtagning av produktet hos Device Watch. Siden det kommer så mange strømmende hit fra søk på “Power Balance”-tøyset, kan de gjerne lese det også. Her er en bitteliten smakebit på responsen til reklamens “frekvens”-tøv:

The definition of frequency is “the number of repetitions of a periodic process in a unit of time.” A frequency can’t exist in isolation. There has to be a periodic process, like a sound wave, a radio wave, a clock pendulum, or a train passing by at the rate of x boxcars per minute. The phrase “33 1/3 per minute” is meaningless: you can’t have an rpm without an r. A periodic process can have a frequency, but an armadillo and a tomato can’t. Neither a periodic process nor a person can “be” a frequency.

Nettopp. Men så lenge ord ikke behøver å bety noe, bare høres fine ut, spiller ikke det så stor rolle.

For den som er reiseglad og gjerne plukker med seg skeptikerkonferanser, er det litt av en høst bare i Europa. Ikke bare har vi den hjemlige Kritisk Masse i oktober, vi har også TAM London tidligere samme måned. Og for den som har lyst på noe litt mer eksotisk, har vi også European Skeptic’s Congress hos våre ungarske venner i Budapest nå 17.-19. september. De er forøvrig å regne verdens eldste (og fortsatt levende) skeptikergruppe, ettersom de er den direkte fortsettelsen av et selskap som ble stiftet i 1869.

Programmet ser også lovende ut, på en litt akademisk måte. Vi har foredrag av blant annet Wim Betz, Chris French, Luigi Garlaschelli, Massimo Polidori, Joe Nickell og Simon Singh, som alle kan anbefales. Og jeg innbiller meg at Tomasz Witkowski ville vært av stor interesse for meg.

I tillegg er det noe ikke helt uvesentlige spørsmål på workshops, og det vitner om at den mer langsomme, “organiserte” skeptikerbevegelsen etterhvert lærer litt av TAMs suksess.

Det nærmer seg (omsider) semesteroppstart her oppe i Trondheim. I dag har mitt institutt sine første orienteringsmøter, og jeg forsøker å tenke på et par ting som bør sies. Noe av det handler om hva som skal til for å lykkes, faglig og sosialt. Det handler ikke bare om sånt som hvor mye du skal lese og hvordan du skal lese. Det er vanskelig nok, men det er ikke dét du blir vurdert etter. Det er bare grunnlaget. Etter vårsemesterets ofte begredelige prestasjoner fra begynnerkullet, slår det meg at det kan forklares tydeligere hvorfor studenter bør følge oppgavekurs og løse oppgaver.

Selv når de ikke er obligatoriske. Vis hele bloggposten »

Det er ikke bare Virrvarr som har skeptikerskole. Bloggerne bak Tankebrott har faktisk tatt det så langt som til å gjøre det til en bok ved nettopp navnet Skeptikerskolan. Handbok i kritiskt tänkande:

I dagens samhälle bombarderas du hela tiden med budskap. Det är lätt att drunkna i informationsflödet. Det är svårt att se vad som är sant och falskt, svårt att veta vem du kan lita på. Försäljare, debattörer, reklambyråer och kvällstidningar försöker alla styra dina val. Det är lätt att bli lockad av enkla lösningar och fantastiska erbjudanden.

Vad som behövs enligt författarna till Skeptikerskolan är en massiv dos av kritiskt sunt förnuft. En ordentlig omgång skeptiskt tänkande. Boken är ett verkningsfullt vapen mot bluffmakare, falska profeter och kvacksalvare. Men också en hisnande guide till den mänskliga fantasins mest vansinniga och uppseendeväckande teorier och idéer.

Jeg har ikke sett boken ennå, men det ser ut som et utmerket tiltak. Og mottoet er lovende – “Grundregeln lyder: Vi kan alla bli lurade.” Som Randi pleier å si.

Sjekk den gjerne ut og si din mening. I mellomtiden er Tankebrott føyd til i bloggrullen. (Jeg har lagt innholdsfortegnelsen under.) Vis hele bloggposten »

En gang i verden gjorde media “Thomas Quick” til et mønstereksempel på den syke seriemorderen. Mine svenske og norske bekjentskaper med innsyn var mildest talt skeptiske. Varselslamper lyste og sirener ulte: Han var plaget av “multiple personligheter”, han hadde “fortrengte minner” om drapene, og det var bare terapeuten og et lite utvalg andre som slapp til. Og de ble sagt å gi ham all informasjon han ga tilbake, samtidig som Quick også gladelig hadde tilstått drap som aldri var begått.

Hvilket ikke hindret at han ble dømt for en lang rekke drap. Men etter SVTs Hannes Råstams første avsløringer om den grotesk dårlige “etterforskningen” og de parodiske sakene mot ham, har det snudd på alle måter. “Quick-saken” er nå mer synonymt med noe som ligner direkte kriminell atferd fra påtalemyndigheter og deres “ekspertise”. Før sommeren ble Quick frikjent for et av drapene. I dag ble det klart at også den norske Therese-saken gjenopptas.

Nylig viste SVT en tredje del om “å skape en seriemorder” på nytt, hvor påtalemyndigheten fortsatt blir revet i filler, men hvor også dissosiasjons-terapeutene som skapte “Quick” står mer i fokus. Det er et uskjønt bilde. Her er et utdrag fra indtroduksjonen:

Resten kan og bør du se her – om du ikke allerede har gjort det. Det ligger online i en måned til. Og de første programmene kan du fortsatt se her og her. Så lenge det ligger på nett. Vis hele bloggposten »

Jeg lovet å forsøke å få tid til å si noe mer om hvordan et sosialkonstruktivistisk perspektiv er nyttig for skeptikere, men siden skrivelysten viste seg å være nokså fraværende skal jeg i denne omgang heller forsøke å koble det til en bokomtale. Deler av sommerens lesning har nemlig vært Andrew Mallesons Whiplash and Other Useful Illnesses. Boken er mildest talt frittalende og skarp i tonen, men på tross av at det er en mann på en såpeboks er det en grundig dokumentert, gjennomarbeidet bok. Det er en krass kritikk av hvordan “whiplash” og lignende sykdommer er blitt epidemiske i vesten, gjennom nettopp et sosialt samspill mellom ulike interessegrupper, der psykiatere, leger, jurister, politikere, pasienter, pressgrupper, pressefolk, organiserte og uorganiserte kriminelle og i grunnen de aller fleste i boken har samspilt i å produsere en “nyttig” lidelsesforklaring som gir økonomisk utbytte for alle involverte. Boken tar et så pessimistisk og kritisk blikk på legestand og etablerte miljøer at den burde slått kraftig an blant de mer alternative. Om det ikke var for at de får på pukkelen de også.

Men det er å foregripe bare den éne siden av denne boken. Vis hele bloggposten »

Som endel kanskje har fått med seg (bl.a. på Skepsiforumet) har det vært snakk om å arrangere en skepsiskonferanse i Oslo. Denne ideen var for fristende til å motstå, og fem av oss er nå godt i gang med arbeidet med konferansen som har fått navnet Kritisk masse.

Vis hele bloggposten »

Vi vet fra tidligere undersøkelser at kikhoste er ekstremt mye vanligere blant barn av vaksinefornektere. Så det er ingen overraskelse at antivaksinasjon har ført til et stort utbrudd i California. Det er dessverre heller ingen overraskelse at det rammer de svakeste hardest:

California is in the midst of its worst outbreak of whooping cough in a half-century. More than 2,700 cases have been reported so far this year — eight times last year’s number at this point. Seven of the victims, all infants, have died.

Syv unødvendige dødsfall hos de minste.

I mellomtiden forsøker lokale norske antivaksinasjonsaktivister å gjøre et poeng utav at mange av sykdommene man beskyttes mot ved vaksinasjon ikke er så farlig om folk bare ikke er svekket fra før. Litt som vi så i en noe spesiell uttalelse fra en viss homøopat om at meslinger er “utviklende” og fortrøstningsfullt gikk videre: “Det kan tenkes at enkelte vil dø, men dette gjelder barn som er svekket på forhånd.”

Uten at den interne responsen var imponerende kritisk.

Det er ikke alltid jeg setter så pris på Penn & Tellers noe brutale stil. Men sjelden har direkte og brutal “infotainment” vært mer på sin plass. Meget talende visuelt er den også. Se den nå, mens den ennå finnes på nett!

Det var store oppslag forleden om at Snåsakaill Gjerstad hadde ombestemt seg, og nå ville la seg teste. I Trønder-Avisa i dag slår han kontra. Det var ikke testing han mente med at han ville la seg teste:

Jeg lar meg aldri teste av verken vitenskapsfolk eller folk fra alternative bevegelser. Ikke tale om, sier Gjerstad med ettertrykk.

Gjerstad poengterer at møtet med vanlige folk som oppsøker ham er testing god nok. … Virkeligheten gjennom alle år taler for seg sjøl. Det trengs ikke flere bevis for det jeg har drevet med i over 50 år, sier Gjerstad.

Jeg skal ikke si “hva var det jeg sa”, men jeg vil sterkt antyde at det var det jeg sa forleden dag at nok kunne være det han mente.

Skal jeg påberope meg synske evner nå?

(Tips via Bjørn Olav Nicolaisen i kommentarfeltet.)

Én av de lett ergerlige tingene – i alle fall for mitt vedkommende – da vi holdt på med “7.sans”-serien på Schrödingers katt var at det aldri ble noe av de ordentlige testene. Muligheten til å vise forskjellen mellom underholdning og forskning ble om ikke fullstendig, så i overveiende grad borte. Men de “evnerike” ville ikke.

Noe som også gjaldt “Snåsakaill’n”, Joralf Gjerstad. Nå kan Dagbladet fortelle at han har ombestemt seg, og med kjendisstatusen han har fått er det naturlig at andre medier henger seg på. Med oppfølgende spørsmål til en Katta-redaksjon som gjerne vil være med.

Spørsmålet er imidlertid åpent om hva Gjerstad egentlig sier og mener, og om hva slags tester som er rimelige. Jeg skal forklare litt nærmere. Vis hele bloggposten »

Jeg lurer av og til (vel, ganske ofte) på hva det er ved pseudovitenskap som er så forlokkende. Pseudovitenskap er i denne forstand vitenskap som ser ut som vitenskap uten å være det.  Ei forklaring er at pseudovitenskap er mye mer spennende enn ordentlig vitenskap siden man kan plukke fritt fra kildene uten å vurdere kvaliteten, og man kan plukke det man synes er spennende og se bort fra resten, som Rita Westvik i SINTEF gjør når hun jakter på homunculi og foreldet visdom i en kronikk i Aftenposten.

En Homunculus er et lite menneske som bor inni mennesker (usynlige, naturligvis!) og som gjør de tingene inni oss som vi ikke får forklart.

• Hvordan ser vi?  Jo, det er et lite menneske inni oss som tar synsinntrykk, leser dem, og gjør at vi kjenner dem igjen
• Hvordan føler vi? Samme sak, i og for seg …
• Hva er årsaken til atferd? Jo, et lite menneske inni oss som bestemmer seg for hva vi skal gjøre (i andre sammenhenger: Sjelen eller sinnet eller i Westviksk kronikk, Drømmer ).

Drømmer forklarer ikke atferd, Rita. De kommer fra et sted. Vi drømmer fordi vi har opplevet ting og fordi vi har en biologi som reagerer på det vi har opplevet på bestemte måter. Det er historien bak disse tingene som er årsaken til atferd. Enhver forklaring på atferd som henviser til noe inni oss er enten en ufullstendig forklaring (altså at man peker på et ledd i en årsaksrekkefølge), eller en forklaring via homunculus.

Men er ikke drømmer viktige, da? Kan ikke drømmer i det minste si noe om hva vi er blitt og hva vi kan komme til å bli?

Til det er vel svaret et relatvit ubetinget nei. De er spenndende, bevares, og de kan muligens gi oss svar på sider ved oss selv. Men at

Drømmene gir oss en gratis inngang til denne typen bevissthet og erkjennelse.

Freud klarte aldri å gi verken noen teoretisk eller empirisk begrunnelse for at dette stemmer, og ingen etter oss, heller. Det ubevisste i psykoanalysen er en ting, men at drømmer skulle fortelle oss noe vesentlig om ting vi ikke vet om oss selv er noe som har vært forsøkt i hundre år uten at noen har fått det til på en måte som er praktisk brukbar.

Dette høres ut som nok et forsøk på å forklare atferd uten å drive forskning. Heller snakke om spennende ting som drømmer og det ubevisste, og deretter komme med spådommer som man ikke trenger stå til ansvar for, enn å gå ut i verden og predikere, måle og resonnere. Sånt er slitsomt. Dessuten smaker det av positivisme (hva nå det er for noe).

Det er alltid vanskelig å lese rapporter om vitenskap som jeg ikke kjenner til. Westvik forteller om en tverrvitenskapelig drømmeforskning som er i ferd med å endre våre oppfatninger om drømmer. Jeg kjenner ikke til denne forskningen. At den skulle endre vår oppfatning om drømmer, ut fra måten Westvik skriver på er imidlertid tvilsom – ute i verden tror jo folk fortsatt at drømmer er kongeveien til det ubevisste. Hvis hun med «vår» mener den vitenskapelige oppfatningen, er det underlig at hun skriver i Aftenposten, som jo henvender seg til de som nettopp ikke driver med vitenskap til daglig.

Jeg tar gjerne imot referanser til en tverrvitenskapelig drømmeforskning som er i ferd med å endre noens, uvisst hvem, sine oppfatninger om drømmer. Jeg regner dog med å bli skuffet – dette er forsøkt før, og det høres ikke ut på meg som om det er noe nytt her.

Sommeren i år har som ofte vekslet mellom regn og regn, men det tok likevel uvanlig lang tid før det dukket opp bilder av sjøorm.

Først mot slutten av agurktiden kunne NRK Telemark som nevnt for noen dager siden bringe den glade nyheten. Fire turister kjørte langs vannet og pratet om sjøormen da de plutselig fikk se… noe i sjøen.

Vis hele bloggposten »

Etter noen år med forskning på forestillings- og handlingskompleks knyttet til hekseri (i tradisjonell forstand) har jeg innsett at det er vanskelig å slippe tak i. Det er for ubehagelig, ofte for destruktivt, og (man blir sær om man ikke er det fra før) for fascinerende til dét. Og når internasjonale kolleger begynner – som jeg er inne på blant annet her og her – å fortelle meg om en moderne utvikling i retning av jakt på “barnehekser”, med forestillinger og handlinger som spres internasjonalt, blir det vanskelig å ikke lete etter nyheter.

Litt sent, og via en fin bloggpost hos Lay Science ble jeg klar over at Dispatches har laget en oppfølger til programmene om jakten på barnehekser i Nigeria: Britain’s Child Witches kan ses hos dem en liten stund ennå.

Benytt anledningen. (Den perioden viser seg nå å være over, men for øyblikket kan den ses hos Metacafé – og derfra under.)