bigbangpbkForrige ukes populære diskusjonstema var unektelig noen litt faglig svake nettsider på en barneskole. I tillegg til det meste annet gale var det heller ingen forståelse for «big bang».

Det lar seg fikse på en enkel, lærerik og svært underholdende måte: Les Simon Singhs bok Big Bang.

Og der kunne jeg egentlig stoppet, men la meg nå fortelle litt om hvorfor også.

Singh er forfatter av andre velskrevne og informative bøker: Fermat’s last Theorem, The Code Book, og med Edzard Ernst Trick or Treatment. Big Bang er som dem engasjerende og lett tilgjengelig. Singhs foretrukne stil – historisk fremstilling – gir også her god plass til personer med idéer, hvordan man testet dem, og svært ofte hva som ble funnet galt med dem når.

Og hva det har ført til av debatter, personlige disputter, tolkningsforsøk og i det hele tatt.

Han starter riktignok i mytologien, med ulike fortellinger om verdens opprinnelse fra ulike kulturkretser til ulike tider (og anlegger dermed et etiologisk perspektiv på slike fortellinger), men etter å ha avvent leseren eventuelle tanker om at skapelsesmyter er noe man kun finner i egen religion beveger han seg hurtig over i historien.

Litt forenklet begynner han i antikken (hvor ellers?), og med hvordan man begynte med vitenskapslignende observasjoner og teorier om jorden og verden. Babylonernes i seg selv imponerende astronomisk-astrologiske observasjoner blir fort avvist, med følgende poengterte (angivelige) Poincaré-utsagn:

Vitenskap er bygd opp av fakta, slik et hus er bygget av stein. Men en samling fakta er ikke mer vitenskap enn en steinhaug er et hus.

Singh oppgir ikke kilden, og verden kryr av gode sitater tillagt feil personer, men det er godt sagt, uavhengig av hvem nå som sa det.

Uansett beveger han seg kjapt over til gresk kultur, ulike teorier om verden, hvordan de ble belagt og diskutert: Erathostenes, Philolaus, Aristarchus… Og vi forstår veldig fort hvorfor den lange historien betyr noe. Teorien om big bang er et av de siste skuddene på stammen av teorier om verdens beskaffenhet, og den er avhengig av og solid plassert innenfor utviklingen av kunnskap og vitenskap på andre felt.

Selv om Singh selvsagt ikke kunne få plass til selv en fullstendig populærvitenskapelig fortelling om alle de andre elementene som hører hjemme her (boken er kortet ned fra et manus på ca. 1000 sider) får han på plass svært mye av det. Og selv om han er nødt til både å kutte ned og inkludere en lang historikk, har boken et klart og tydelig hovedfokus på det 20. århundre. Istedet for å være baktung, vektlegger Singh mest den perioden som ligger tettest. Hvilket gjør at han faktisk får rikelig med plass til tittelsaken: det store smellet.

Som alt annet presenteres det som en pågående prosess, med debatten mellom «steady state»-teoretikere som Fred Hoyle (som ufrivillig myntet termen «Big Bang») og «paradigmeskiftere» som trakk konklusjonene fra Einstein, LeMaître, Friedmann og Hubble mot et opprinnelig stort smell.

Jeg skal ikke prøve å oppsummere. Det er det Singh har gjort, og det tok ham drøye 500 sider. Men det er skrevet så man får en illusjon av å forstå godt nok til hverdagsbruk – eller til skolebruk for en lærer. Og det blir aldri kjedelig.

Til slutt får vi også et lite etterord med «uløste spørsmål». Og diverse «tiny little wafers» etter etterordet, sånn hvis man har plass i et hjørne.

Simon Singh
Big Bang. The Most Important Scientific Discovery of All Time and Why You Need to Know About It.
Harper Perennial 2004, 532s.