Det er ikke alltid like gøy å klamre seg til nano-halmstrå. Som noen muligens husker fra bloggposten over, fikk den ene fløyen av «truth»-bevegelsen for kort tid siden publisert en artikkel i et «vitenskapelig tidsskrift», en artikkel som antydet at det var nano-thermitt i støvet fra WTC.

Jeg har vært litt tilbakeholden med å skrive om utviklingen, ettersom den ikke egentlig har noe med artikkelen og dens konklusjoner å gjøre, kun med kvaliteten på tidsskriftet som har publisert det. Det har en slags relevans, for normalt vil man, hvis man har noe man mener er oppsiktsvekkende og viktig, forsøke å publisere i tunge kanaler. Men alle interesserte har lenge visst at Bentham Opens The Open Chemical Physics Journal ikke var all verden.

Snarere tvertimot. Hele denne linjen hos Bentham er blitt kritisert for å være en «vanity press».

Det er det generelle problemet. Hvor ille står det til med det konkrete tidsskriftet vi er interessert i?

Det er på én måte nyheten her. Den danske «søster-siden» til forskning.no har forfulgt saken etter sin første reportasje. Ikke helt ulogisk har de gjort det ved å spørre ansvarlig redaktør om artikkelen.

Det viser seg nokså oppsiktsvekkende at dette er det første hun hører om det:

»De har trykt den artikel uden min tilladelelse, så da du skrev til mig, anede jeg ikke, at artiklen var udkommet. Det kan jeg ikke acceptere, og derfor har jeg skrevet til Bentham, at jeg trækker mig fra alle aktiviteter hos dem,« fortæller Marie-Paule Pileni, der til daglig er professor med speciale i nanomaterialer på det velansete Université Pierre et Marie Curie i Frankrig.

Det er heller ikke første problem hun har hatt, med et tidsskrift som har utgitt en drøy håndfull artikler:

»Jeg var faktisk i tvivl om dem i forvejen, for jeg havde flere gange bedt om information om tidsskriftet uden at høre fra dem. Det optræder ikke på listen over internationale tidsskrifter, og det er et dårligt tegn. Nu kan jeg se, at det er, fordi det er et dårligt tidsskrift,« siger Marie-Paule Pileni

Ja, når man blir bedt om å være ansvarlig redaktør for et tidsskrift er det unektelig dårlige nyheter når man ikke får informasjon hverken om tidsskriftet eller artiklene som blir satt på trykk.

La meg forklare litt kort hvorfor dette er mer enn noe uheldig, basert på egen, begrenset erfaring. (Jeg sitter/har sittet i en håndfull ulike redaksjoner og har vært referee for en drøy håndfull internasjonale tidsskrift.)

Gangen i innlevering av artikler er normalt slik: Man sender inn et ferdig utkast, etterhvert helst elektronisk, til tidsskriftet. I praksis vil det stort sett si redaktøren, men i større forlag kan det være forlaget som mottar og formidler videre til redaktør. Redaktøren sender så artikkelen videre til to eller flere fagfeller (referees) som vurderer artikkelen, påpeker områder hvor den bør eller må forbedres, og gir en anbefaling tilbake til redaktøren.

Det finnes mange «obskure» detaljer som ikke opplyser andre enn interesserte. De som kjenner systemet, kjenner det, så jeg skal unngå de bitene. Men anbefalingen fra referees kan gå i forskjellige retninger, og er gjerne gradert:

– publisere som den er,
– publisere med mindre revisjoner,
– publisere med større revisjoner, eller
– forkaste.

Forkaste kommer av og til i to varianter: en anbefaling om å prøve seg i et mer relevant tidsskrift, eller uten slik anbefaling. (En svært vennlig tolkning tilsier at det er det første av de siste redaktøren antyder her: «Hvis nogen havde spurgt mig, ville jeg sige, at artiklen aldrig burde have været publiceret i det her tidsskrift.»)

Anbefalingen avleveres til redaktør, som videresender til forfatter(e), som igjen helst gjør som vurderingen anbefaler – hvorpå prosessen ofte starter om igjen. Og ikke alltid med samme fagfeller.

Nå skulle vi være i stand til å se hva som er galt her. For det første har ikke redaktøren – i et lite tidsskrift med minimalt med publikasjoner – en gang hørt at denne artikkelen skulle settes på trykk, og det er uklart (men virker ikke som om) om hun har sett den eller vurderingene underveis i prosessen.

Normalt er det slik at redaktøren kjenner til navnene på fagfellene som har vurdert artikkelen, mens de er anonyme overfor forfatterne. Her later det snarere til å være omvendt:

Det er Niels Harrits medforfatter Steven Jones, som har stået for kontakten til Bentham, og derfor er den danske forsker ikke på stående fod klar over, hvilken ansvarlig underredaktør gruppen har kommunikeret med.

Han kender til gengæld navnene på de to forskere – såkaldt referees – der har bedømt artiklen, men han vil ikke oplyse deres navne, fordi de ‘i princippet er anonyme’.

Det er ikke nødvendigvis noe galt i at fagfeller ikke er anonyme. Det er bare uvanlig i denne typen tidsskrift. Ikke like uvanlig som at redaktøren ikke vet hva som kommer på trykk, men uvanlig.

Og at det omvendte er tilfelle, at forfatterne kjenner dem, er litt ubehagelig ettersom Bentham Open tillater/foretrekker at forfattere selv anbefaler referees:

Authors may, however, provide in their Covering Letter the contact details (including e-mail addresses) of four potential peer reviewers for their paper.

Tidligere har Jones hatt en svak tilbøyelighet til å involvere meningsfeller (dette kalles et «understatement», slå det opp) i de fleste prosesser, noe som ellers springer naturlig ut av en konspirasjonsteoretisk innstilling til verden. Resten er jo ikke til å stole på.

Det er nok noe uheldig, dersom man søker aksept fra den verden man ellers forkaster som korrupt eller formørket. For resultatet er at det de selv regner som et oppsiktsvekkende funn er publisert hos

-en «vanity press»
-som spammer akademikere med forespørsler om å gi legitimitet ved å
–være «redaktører» mot en andel av de midlene som kommer inn fra mer eller mindre desperate eller godtroende forfattere,
– som holder redaktøren unna publiseringsprosessen, og
– som lar forfatterne foreslå «fagfeller».

Hvis man virkelig tror på det man gjør, og ønsker en best mulig prosess, så holder man seg unna den slags tidsskrift. Man søker muligens legitimitet, men oppnår kun det motsatte. Redaktørens krasse avskjedsmelding gjør vondt verre.

Det er helt sikkert ikke siste kapittel i denne sørgelige historien, men om man neste gang kunne sikte mot normalvitenskapelig prosess, ville det muligens kunne hjelpe debatten forfatterne ønsker å fremme.

Ikke minst kunne det hjelpe noen til å bry seg om det de har funnet er noe å heve øyenbrynene over.

(Takk til Per Ove Johansen for tips)