Jeg er ikke alltid like glad i lokalavisen min, men i dag har journalist Agnethe Weisser i Addresseavisen gjort et godt og viktig stykke arbeid. Under en overskrift som nok kan mistolkes, Leger advarer mot cellegift, forteller hun om en Trondheimslege med et lett konspiratorisk mindset og en lite forskningsorientert innstilling. Det siste viser seg for eksempel når han sammen med to andre alternativt orienterte kolleger påstår at

Cellegift hjelper bare i en til to prosent av tilfellene … og kan tvert imot gjøre kreften mer aggressiv.

Første del av utsagnet er mildest talt lite korrekt. For enkelte kreftformer er cellegift snarere blitt svært effektivt. Så lite kjennskap til forskningen vekker ikke umiddelbart tillit. Men det blir mye verre, fort.

Til motsetning, påstår de nemlig at deres egen metode er svært så effektiv:

Ifølge legene hjelper den metabolske terapien i 80 prosent av tilfellene – så fremt pasientene ikke har gjennomgått behandling med gift.

To ting å legge merke til. Minst alvorlig er at dette ville, selv med deres egne angivelige tall, være en nedtur i forhold til standard behandling for enkelte pasientgrupper. Men de tallene skal vi neppe ta alt for alvorlig.

Noe vi – og fylkeslegen – derimot bør ta med det aller største alvor er måten de ifølge avisens sitat omtaler standard behandling på: Ikke bare ser de det som ineffektivt og giftig, de ser det som en forutsetning for deres egen behandlingsform at pasientene lar være å motta standard behandling. Ekte «alternativ» behandling igjen, med andre ord: Noe som foreslås til eksklusjon for noe vi vet fungerer.

Det er, for å si det høflig, ikke helt i tråd med god legeskikk.

Hvor kommer tallanslagene deres fra? Det ser ut som om det er magefølelse. Hvorfor avvises cellegift? Begrunnelsen for å bruke en behandling som ikke har dokumentert effekt og avvise all kunnskap som er produsert følger klassisk konspiratorisk fornekterstil:

At det ikke finnes vitenskapelig dokumentasjon på at metabolsk terapi virker på pasientene, forklarer De Clive-Lowe slik:

– Den medisinske forskningen er styrt av legemiddelindustrien. Dette er et billig stoff, og industrien har lite å tjene på det. Å utforske virkningen koster masse penger.

Når forskningen – og ikke bare enkeltstudier, men et helt felt – ikke gir resultater man liker, avviser fornekterne den med at den er drevet av en ond konspirasjon. (Og i parentes bemerket: det er ingenting som bidrar til å ta fokus vekk fra reell korrupsjon, juks og utilbørlig atferd i farmasøytisk industri som gærninger med virkelig tullete teorier. Det gjør det enkelt å bruke dem som avledning.)

Som motsetning fremmer man tolkninger basert på «egne erfaringer» og avviser enten at forskning er nødvendig, eller med at det «er så dyrt».

Hvilket er riktig. Det koster å sjekke om behandlinger er trygge og effektive. Veldig mange ting man kan dytte i syke mennesker virker ikke positivt. Ansvarlige mennesker er opptatt av sånt. Derfor finnes det da også forskning på effekten av det man for enkelhetens skyld ofte slår sammen som «B17″/amygdalin/laetril. Noe vi har vært innom her på bloggen tidligere.

Det er lite som tyder på at de som bedriver slik behandling er spesielt interessert i den forskningen. I intervjuet fortelles det ikke bare om at behandlingen er billig, har svært stor effekt, men også at:

Bivirkninger er ikke dokumentert.

Ingen av delene kan vel sies å være videre korrekt.

Og siden det jo er så dyrt å bedrive forskning, kan vi jo forsøke å se hva som er blitt resultatet så langt. Det finnes mange småting, av svært ymse kvalitet. Et tidlig, større forsøk publisert i NEJM fant ingenting å juble over. Men det kunne selvsagt være bare en enkeltstudie. Så la oss se på feltet, i form av en forskningsoversikt. Dette systematiske reviewet i Supportive Care in Cancer er det siste jeg finner (Abstract her). Det konkluderer kort:

The quality and paucity of data limits the conclusiveness of our findings. Although our searches were extensive, we cannot be certain that they retrieved all the available evidence. The studies we combined in this analysis had different methodological designs and related to various forms of cancer with different etiologies. This heterogeneity renders the interpretation of the evidence difficult.

In conclusion, there is no reliable evidence for the effectiveness of laetrile, and considerable doubt about its safety exists. The risk–benefit balance of laetrile as a treatment for cancer is therefore negative.

Listen over «adverse events» i de fleste forsøkene er lang og ubehagelig, og blir ikke bedre av fraværet av dokumentert effekt.

En kort og konsis oppsummering fra dette kreftsenteret kan fortelle at:

What has been proven about the benefit of Laetrile? Scientific studies have been conducted for over twenty years and no evidence of any antitumor activity, in either animals or humans, has been found. The Food and Drug Administration (FDA) has not approved laetrile as a treatment for cancer, although the drug is manufactured and distributed as a cancer treatment in Mexico.

What is the potential risk or harm of Laetrile? While taking Laetrile, patients may experience nausea, vomiting, headache and dizziness. There are several reports in the medical literature in which Laetrile caused life-threatening toxicity and even death. Cyanide toxicity can cause progressive neuromuscular weakness and respiratory arrest.

How much does laetrile cost? Laetrile is usually given as part of a larger treatment program and can cost between $2,000 and $5,000 per week.

Det har ingen dokumentert virkning, det har mange ubehagelige og tildels farlige bivirkninger (som vel og merke langt fra alle får – det ser blant annet ut til å variere med inntaksmetode) og siden det ikke betales av andre enn deg selv, kan det fort bli mer enn dyrt nok.

Og man får alltid en ekkel bismak i munnen av dem som vil selge dyre behandlinger som ikke virker til alvorlig syke mennesker.

Laetril/amygdalin/B17 (som altså ikke er helt det samme) har ellers en lang og interessant historie. Men det får være til en annen gang.

(Saken er plukket opp av NTB og dukker dermed også opp hos Dagbladet, VG, Aftenposten og sikkert andre steder også. Det kunne vært interessant å se andre lokale oppfølgere. Nevnte Trondheimslege er ikke alene. Det foregår tilsynelatende en norsk revitalisering av laetrilbehandling.)

Oppdatering

Litt forsinket ser jeg at VGs Francis Lundh har laget en utmerket oppfølgersak. Det viser seg ikke videre uventet at det er «Fritt Helsevalg» som står bak filmen, og fra deres representant får vi mer av de vanlige fornekterstrategiene. Forskningsresultat de ikke liker blir avvist med juks fra en grådig industri, mens man klamrer seg til gammelt og dårlig:

Så ville de ikke forske mer på det og endret forskningskriteriene til de til slutt fikk et nøytralt resultat, sier han.

Guess what: Det forskes fortsatt på det. Resultatene spriker fortsatt, og lite tyder som nevnt over på noen effekt. Men man har gløtt av at «kanskje» innimellom, som man har hatt med tusen andre ting som ikke virker før. For eksempel var noe av det siste antydninger om virkning på cellekulturer med prostatakreft. Men ingen effekt er altså påvist, hvilket gjør at risk-nytte raten må kunne kalles rimelig negativ.

Som i gårsdagens dekning får medisinsk hold komme frem med fyldig kritikk, og fortalerne for «B17» som de kaller det her får både svare og sine pass påskrevet i respons.