keywordsreligionBøker som tar for seg teoriladede «nøkkelord» i og mellom en rekke fagfelt er blitt viktige i humaniora og samfunnsfag de siste årene. Vi har fått «Key Concepts» i (blant annet) politikk, i internasjonale relasjoner, i PR, i medisinsk sosiologi, mental helse, geografi, filmstudier, «Key Words in» media og journalisme, internasjonal handel, sosiokulturell gerontologi…

Dere skjønner tegningen.

Bare innenfor mitt eget fag er det kommet minst tre rene teoretiske nøkkelordsantologier de siste årene. Alle med styrker og svakheter, og alle fullt ut anvendelige. Så da jeg skulle vurdere en liten pensumrevisjon for å få til en mer teoriorientert del rettet mot media og religion var det ikke helt unaturlig at blikket falt på antologien Key Words in Religion, Media, and Culture.

Det er en grunn til at religionsvitenskapelige studier har teoriemner, og at de ofte starter med religionsbegrepet: I hverdagslivet brukes ordet ‘religion’ ofte som om det pekte på noe helt spesifikt og konkret. Noe universalisert og universaliserbart. Som om det var ett og det samme: «Alle religioner…» «Religion har…» Men religion er et ord, ikke en ting. ‘Religion’ har heller ingen platonsk essens. Det er et ord som får sin mening ut fra den sammenhengen det brukes i, fra et spill mellom andre klassifiserende ord. Kall det gjerne en «flytende betegner» om du vil.

Dermed er det, når vi snakker om (som vi gjør) «religion i endring», en lang rekke ting som endrer seg. Alt er menneskelige praksiser. De som bruker ordet religion endrer på bruken av ordet – slik de har gjort siden det dukket opp – og de menneskelige praksiser som fanges opp, for første eller for n’te gang, av begrepet, de endrer seg også. Ordet er bare et redskap for tankearbeid i forbindelse med studiet av menneskelig atferd. Og religionsvitere må, for å kunne vite hva det er de gjør og ikke, hva de studerer og hva de utelukker, ha en kritisk refleksjon rundt de redskapene de lager seg.

For meg som har arbeidet en del med vestlig samtidsreligion, vestlig «okkultur», har det har vært spesielt interessant å følge teoriarbeid som er knyttet til religion og media. Det handler mye om at transformasjon av det sosiokulturelle landskapet synliggjør svakheter ved tradisjonelle religionsbegrep i faget, som har vært preget av at protestantisk kristendom i en bestemt historisk fase har fått fungere som prototype. Vi forsøker å legge det til side, men det har ikke vært så helt lett. En av måtene man har forsøkt å komme videre på i medieorienterte studier er ved å legge fra seg den (aldri helt realistiske) etablerte tradisjonen for å fokusere på «firmly defined religious profession of beliefs» til fordel for mer praksisorienterte studer av religion som media og som grunnleggende sett mediert praksis.

Hvilket har den fordel fra mitt ståsted at det fjerner noen skylapper i forhold til hva som kan gjelde som religiøs praksis. For den finner sted i en rekke sosiale prosesser. Jeg har vært mest opptatt av konsum, en prosess hvor det er lett å se mediering som sentralt. Men det går bredere, slik David Morgan skriver i forordet, til

looking at ways in which the self dissolves in and emerges from mediated practice as unstable, discontinuous, and processual, flowing locally and globally into extended communities and articulated in a great variety of practices.

Hvilket virket lovende.

Det kom nok ganske tidlig frem at boken nok var noe komplisert til pensum på lavere grad. Litt for mange forfattere antar litt fort at leseren kjenner litt for godt til teoretiske konstruksjoner få erfaringer med faktiske studenter tilsier at de har. Til gjengjeld er det interessant lesning på mange andre måter, og redaktør Morgan har noen interessante forslag til hvordan teksten kan leses på kryss mellom ulike tema for å få frem en kryssbefruktning. Ved å la ulike termer relatere seg til hverandre, kan man se nye muligheter i gammelt kildemateriale, og muligheter for nytt kildemateriale til å belyse både nye og gamle problemstillinger.

I motsetning til mange andre nøkkelordstekster er behandlingen her først og fremst rettet mot praktisk anvendelse. De fleste kapitlene, som f.eks. religion, narrativ og tekst, tar fatt i eksempelmateriale som de bruker begrepene og ulike sider ved dem til å belyse. Isabel Hofmeyers kapittel «Text» gjør for eksempel en interessant oppløsning av tekst ved å se på ulike praksiser knyttet til Bibeloversettelser og bruk av dem i misjonssammenheng. Alt fra det materielle – oversettelse, produksjon, forsendelse, type utgivelse – til konkret bruk og brukskontekster inngår i kortform. Det var for eksempel ikke uvanlig at oversettelser tok lang tid, og i mellomtiden ble enkelttekster utgitt og anvendt i pamflettform. Noe som gjorde enkelte bruksmåter enklere, ofte til misjonærenes fortvilelse. Tekster er både ting og sosiale hendelser. Og resepsjonen er konstituerende.

Johanna Sumiala gjør i sin artikkel Circulation en interessant jobb med noe jeg lenge har snakket om, men aldri kommet så langt som til å utprøve selv, nemlig å låne noen av de gode idéene fra Science & Technology Studies (STS), som de selv har tatt vel langt og alt for seriøst epistemologisk, og anvende dem på kulturelt og religiøst materiale. (Jeg har foreslått at det bør gi god avkastning på studier av religion og pseudovitenskap, noe Egil Asprem også demonstrerer praktisk i siste nr. av Humanist, om parapsykologi.) Sumiala låner fra Bruno Latour om sirkulering, nettverk og forhold til teknologi, og knytter an til Arjun Appadurai om fantasi som sosial praksis på en
måte som inspirerer til egen tenkning.

Kapittelet er i likhet med andre av mine favorittkapitler rettet mot en type materiale med tilhørende teori jeg kan minst om fra før: estetikk og bilder. Kapitlene om estetikk og bilder – Aesthetics og Images – både henger tett sammen og gir en del ytterligere idéer til å gripe an nettopp mediamateriale i studiet av religion. Spesielt når man knytter opp mot tema fra nøkkelordet ‘økonomi’, som heldigvis er med, og konsum (som ikke er med, men som dukker opp overalt) tror jeg at det går an å gjøre interessante ting.

Og det virker som den beste måten å lese boken på: Som inspirasjon til eget arbeid og egne analyser. Som idékatalysator på hva som kan utgjøre interessante materielle kilder, og på hvordan man kan angripe dem. Og da er redaktørens forslag til hvilke kryssrelasjoner man kan lage mellom ulike artikler bare én av mange konstellasjoner.

Derimot er det nok ikke noen veldig god lærebok, hverken i teori eller i empiriske tema. Hvilket den nok ikke helt er ment som. Enkelte kapitler har en fag-/brukshistorisk gjennomgang som ligner på andre nøkkelordsbøker jeg har brukt som pensumlitteratur. De fleste har det i så liten grad at det ikke fungerer. Teorirefleksjoner er heller innbakt i analysen av materialet. Hvilket er hvor teori ofte bør være, men hvor det erfaringsmessig gjør det vanskelig for studenter eller «casual reading» å få tilstrekkelig øye på den. Da er det oftest bedre å få slikt uthevet og gjennomreflektert på egen plass.

Men inspirerende var den.

David Morgan (red.)
Key Words in Religion, Media and Culture
Routledge 2008, 240s.
ISBN 978-0-415-44863-5