Det er ikke sikkert at konspirasjonskulturen griper om seg i omfang. Men målt i antall bøker om konspirasjonsteorier som blir utgitt kan det unektelig se slik ut. Samtidig er noe av styrken i en del av dem nettopp at de viser at det ikke akkurat er første gang i verdenshistorien at mennesker forsøker å forklare verdens skjeve gang ved hjelp av ondskapsfulle grupper av aktører.
Det kommer for eksempel veldig tydelig frem i årets mest lettleste, men samtidig relativt grundige, oversikt så langt: David Aaronovitchs Voodoo Histories. The Role of the Conspiracy Theory in Shaping Modern History. Her dekkes teorier fra Sions vises protokoller via Moskvaprosesser og angrepet på Pearl Harbor til Diana, JFK og diverse andre mord til «Holy Blood, Holy Grail, Holy Shit». Og selvsagt 11. september. Alt i klartekst.
Aaronovitch er britisk journalist, en kobling som passer bok og tema godt. For det første er han britisk journalist i den tradisjonen der bakgrunnskunnskap (og utdanning) anses for et pre, hvor man sjekker saker, og hvor man skriver saklig, men likevel så det drypper av blod av veggene når et kritisk sveip er gjennomført. For det andre er han altså britisk og dermed får vi se saker og teorier som ikke dekkes så ofte i amerikansk litteratur. For det tredje er han journalist, og dermed mindre opphengt i «empatisk» kulturanalytisk, epistemisk relativisme og annet skvalder.
Og Aaronovitch hadde fanget min sympati og interesse allerede etter en innledning hvor han minnet meg på konspirasjonskultur-analytikeren Peter Knights forhold til forskningsoversikter.
Det er – hvis jeg tillater meg et sideblikk – et av de verre ankepunktene og irritasjonsmomentene med Peter Knights på mange måter svært gode og interessante Conspiracy Culture from Kennedy to the X-Files. Han innleder med å beskrive hvem som har gjort hva av forskning og hva de står for på en slik måte at man i aller beste fall må tolke det som slurv. Det er fort gjort å glemme og forvrenge når man ikke sjekker tekster man har lest for lenge siden på nytt. For forvrengt, ugenerøst, misforstått og tøvete er det langt på vei.
Aaronovitch skriver ikke det, men han går akkurat så tett på blant annet Knight at det ikke var vanskelig å huske. Jeg plukket boken frem igjen fra hyllen, og så et kapittel fullt av utrop i margen. Men analysene hans av kildemateriale er ofte svært interessante.
Nok om det.
Det sentrale er at Aaronovitch etablerer noe interessant for en journalistisk bok allerede fra starten: Han har lest seg inn ikke bare på de ulike empiriske episodene han tar for seg, men også på ulike sider ved forskningen på konspirasjonstenkning og konspirasjonskultur og kan kommentere den selvstendig og reflektert. Det er det slett ikke alltid man ser i denne typen bok.
Hovedinnholdet er likevel rettet mot gjennomgang av historiske teorier, deres innhold, sentrale aktører i dem og de ulike kontekstene de har stått i. Det starter med et aldeles utmerket kapittel om Sions vises protokoller. Aaronovitch følger både produksjonshistorien og brukshistorien til tekstene, og ikke minst presenterer han viktige skikkelser i forhold til offentlig bruk av dem. Jeg har lest det før – blant annet i mange av de tekstene Aaronovitch bygger på – men det er godt gjenfortalt (og jeg hadde glemt det meste i mellomtiden) og fungerer som en spenningshistorie.
Aaronovitch er også flink til å få frem nyanser ved de skikkelsene han presenterer, slik at det ikke blir et alt for fortegnet bilde av ideologi bakom. Anakronismene er jevnt over unngått, og vi ser og forstår resepsjon og produksjon av teorier langt på vei i lys av situasjonen de ulike aktørene sto i. Det er ikke noe engangstilfelle. Det samme gjentar seg når han tar for seg Moskva-prosessene, teorier om Pearl Harbor og McCarthy-perioden.
Det er tydelig at han er påvirket av faghistoriske fremstillingers tone og analyser når han skriver om slike tyngre historiske tema. For tonen skifter noe når han skifter over til andre tema. I kapittelet om «Dead deities» – Diana, Marilyn, JFK – skifter både tone, fortellerstil og argumentasjonsform. Ikke betraktelig, men akkurat nok til at man aner en litt skarpere «debunker»-tone i vente. Og den kommer.
I kapitlene om «Holy Blood, Holy Grail», og om to omtalte britiske dødsfall (Hilda Murrell og David Kelly) slipper han seg atskillig mer løs. Spesielt i den siste saken. Og han legger når sant skal sies ikke fingrene veldig imellom når det gjelder 911 heller. Det er poengtert kritisk, og spesielt når det gjelder teoretiseringen om David Kellys død er det en nådeløs avkledning av hovedteoretiker, parlamentsmedlemmet Norman Baker.
Hvilket ikke betyr at han dropper kontekst. Eller blikket for ideologi når det er interessant.
Min mest kritiske innvending gjelder avslutningskapittelet. Etter å ha sett på et nokså blandet landskap av teorier, har han tydelig et ønske om å samle trådene til slutt. Men hvordan?
Dessverre har han en god venn som er psykoanalytiker. Sluttresultatet blir heldigvis ikke helt deretter. Siden Aaronovitch ikke er for opplest på den slags vas, eller ikke er interessert nok, blir det bare nokså allment om psykologiske komponenter. Deriblant tilbøyeligheten til å lage fortellinger. Hvilket er greit nok, men ikke gjør så mye for den oppsummeringen eller forklaringen han er ute etter. Men har du ikke lest sånt for ofte før, gjør det kanskje ikke så mye.
Og resten av boken er både lettlest, engasjerende, underholdende og opplysende. For dem som ikke er veldig langt inne i diskusjoner eller materialet vil det også kunne gi lett (og tildels tyngre) ammunisjon til diskusjoner.
Anbefales!
David Aaronovitch
Voodoo Histories. The Role of the Conspiracy Theory in Shaping Modern History
Jonathan Cape 2009, 358s.
ISBN 978-0-224-07470-4
Oppdatering
Dagbladet Magasinet har et lengre intervju med Aaronovitch som gir et godt glimt av boken.