Jeg er valgt. Nærmere bestemt til instituttleder de neste fire årene. Det skjedde i våres, og forrige uke begynte jeg i en rolle som betyr at jeg formelt er over i en jobb med 75% administrasjon og 25% forskning. Noen må gjøre det. Men siden jeg ikke er noen stor fan av å være ute av undervisning, skal jeg fortsatt ha et og annet kurs. Og avtalte deadlines kommer og går uansett om jeg plutselig har mindre arbeidstid å møte dem på.

Oppsummert: Det blir nok mindre blogging på meg fremover. I håp om at denne bloggen kan bli mer av hva den var ment å være – en gruppeblogg – håper jeg å bringe inn litt flere av både regulære og gjestende bloggere i håp om at de tar opp slakken. Men dagens gjesteblogger er ikke ny.

Erik Arnesen ser her nærmere på en stor undersøkelse av forskning på «økomat»:

Økologisk mat har blitt en stor industri som globalt sett omsetter for flere hundretalls milliarder i året, og populariteten øker år for år. Selv om mange lett kan bli forvirret av hva ”økologisk mat” egentlig er, trekkes ofte helse- og miljømessige argumenter frem når den skal promoteres. Mytene skal ha det til at næringsverdien i maten er uttømt som følger av det industrialiserte jordbruket. Resultater fra vitenskapelige studier har imidlertid vært sprikende og motsigende.

I løpet av de siste 10 årene, mens øko-forbruket har skutt i været, har det vært en del forsøk på å skaffe en samlet oversikt over i hvilken grad det er noen ernæringsmessig relevant forskjell mellom økologisk og konvensjonelt produsert mat. To av disse (Bourn & Prescott, 2002; Woese et al. 1997) fant ingen sammenhengende forskjeller, mens en tredje fant et noe høyere innhold av bl.a. vitamin C i økologiske varer (Worthington, 2001). Ingen har imidlertid tatt på seg en systematisk gjennomgang av litteraturen, før en stor uavhengig oversiktsstudie nå publiseres i The American Journal of Clinical Nutrition. Studien ble gjort på oppdrag fra Storbritannias mattilsyn, Food Standards Agency (FSA), og gjennomført av London School of Hygiene and Tropical Medicine – tilsynelatende frie for interessekonflikter.

Konklusjonen var at det samlet sett ikke finnes bevis for at det finnes noen signifikante forskjeller mellom økologiske og konvensjonelle matvarer.

I denne metaanalysen gikk Dangour et al. igjennom alle fagfellevurderte og publiserte artikler mellom 1958 og 2008, og utelukket dermed såkalt ”grå litteratur” som konferanseforedrag, avhandlinger mm. Dessuten innskrenket de seg til engelskspråklig, og satte på forhånd opp en rekke kvalitetskriterier for å skille mellom ”tilfredsstillende” og ”ikke tilfredsstillende” studier – deriblant spesifikasjon av plantesort eller dyrerase og beskrivelse av statistisk analyse.

Etter å ha søkt og funnet over 52 000 referanser endte de opp med 162 artikler med relevante utfall og peer-review, hvorav 137 studier på plantevekster (frukt, grønnsaker og korn) og 25 på animalske produkter. Bare 34 % av disse studiene var av god kvalitet. Av disse 46 studiene fant de totalt 1149 sammenlikninger av næringsinnhold mellom konvensjonell og økologisk mat, fordelt på til sammen 23 næringsstoffer.

Generelt sett, uavhengig av studiekvalitet, hadde økologiske plantevarer noe høyere innhold av enkelte næringsstoffer:

Conventionally produced crops were found to have significantly higher levels of nitrogen than organically produced crops. Organically produced crops were found to have significantly higher levels of sugars, magnesium, zinc, dry matter, phenolic compounds and flavonoids than conventionally produced crops.

Da de så på studier av tilfredsstillende kvalitet, ble forskjellene derimot utvisket:

“In these analyses, conventionally produced crops were found to have significantly higher levels of nitrogen than organically produced crops, while organically produced crops were found to have significantly higher levels of phosphorus and higher titratable acidity than conventionally produced crops.”

[“Titratable acidity” er et mål på syreholdighet, og har kun sensorisk betydning, hvis noe.]

Datamaterialet for animalske produkter var tynt, og bare ni studier av god kvalitet var å oppdrive. Heller ikke for denne kategorien fantes det noen betydelige forskjeller i næringsinnhold, med unntak av et høyere nitrogeninnhold i den økologiske maten. Dette er uansett ikke noe som har noen helsemessig relevans.

Konklusjonen er selvsagt:

“(T)here is no evidence to support the selection of organically produced foodstuffs over conventionally produced foodstuffs to increase the intake of specific nutrients or nutritionally relevant substances.”

I et ernæringsmessig perspektiv er det tilsynelatende ingenting å tjene på å spise økologisk – til tross for at dette er et av øko-forkjempernes viktigste salgsargumenter.

Samtidig er ikke dette et forsøk på å frafråde økologisk dyrket mat. en er i hvert fall minst like næringsrik, og kan ha andre fordeler, for eksempel mht. bærekraft og redusert energiforbruk.

Noen foretrekker også økologisk mat i den tro at den ikke inneholder pesticider og kjemikalier (noe den i høyeste grad gjør), men plantevernmidler utgjør ikke noen helsemessig risiko for forbrukerne i de mengdene som brukes.

Å påstå at kjemikaliene gjør maten mer utrygg og usunn er meningsløst, og denne tenkemåten er det Bruce Ames og Lois Gold kaller ”Rachel Carson Fallacy”, nemlig at det er syntetiske kjemikalier som forårsaker bl.a. vår tids ”kreftepidemi”. Syntetiske kjemikalier er ikke et synonym for ”farlig”, og det daglige inntaket utgjør noen mikrogram. Samtidig får vi i oss flere tusen ganger mer naturlige ”pesticider” hver dag, og kroppens forsvarsenzymer skiller selvsagt ikke mellom de naturlige og de syntetiske. Over 99 % av kjemikaliene vi får i oss via maten er naturlige, og omtrent halvparten av de testede er kreftfremkallende hos rotter… Som jeg nevnte i et tidligere innlegg er det uansett dosen det kommer an på.

Den omtalte studien kom kanskje ikke som noen bombe på så mange. Mer overraskende er det imidlertid å se hvordan øko-industrien med vantro og fornektelse har reagert på resultatene.

Hovedforfatteren bak artikkelen, Alan Dangour, har selv mottatt hundrevis av hatmailer, og selvsagt beskyldninger for å være betalt av Monsanto og industrien. FSA understreker derimot at de er verken for eller imot økologisk jordbruk. Prins Charles vil allikevel også ha et ord med i laget, og nekter å tro at ”grønnsaker med kjemikalier eller kjøtt produsert med antibiotika kan være like bra for deg som ordentlig mat”! Den norske øko-organisasjonen OIKOS sier på sin side i en pressemelding at resultatene er misvisende, og viser bl.a. til det EU-støttede prosjektet Quality Low Input Food (QLIF), som har en annen konklusjon.

Ben Goldacre har faktisk sjekket dette, og ble ikke imponert:

I followed this link and found the list of 120 papers. Almost all are irrelevant. The first 14 are on «consumer expectations and attitudes», which are correctly not included in a systematic review of the evidence on food composition. Then there are 22 on «effects of production methods»: here you might expect to find more relevant research, but no.
(…)
Furthermore, the overwhelming majority of these are unpublished conference papers, and some of them are just a description of the fact that somebody made an oral presentation at a meeting. The systematic review correctly looked only at good-quality data published in peer-reviewed academic journals.

Reaksjonene vitner om at mye av den skrikende og bemidlede øko-propagandan bærer preg av pseudovitenskap og selvbedrag, noe Brian Dunning utdyper i en ny podcast.

Fra 2007 til 2008 økte nordmenn inntaket av grønnsaker med 7 gram per dag, noe matforsker Annechen Bahr Bugge ved SIFO tilskriver pris og tilgjengelighet. En rekke epidemiologiske studier utroper et høyt forbruk av frukt og grønnsaker som et kritisk tiltak for å redusere risikoen for flere typer kreft, og fordelene veier opp for den svært lille sannsynligheten for eventuelle skadelige effekter fra sprøytemidler.

Økologisk praksis kan ut fra dette ikke sies garantere verken for tryggere eller sunnere mat. Men som denne metaanalysen smertefullt fremhever er det svært lite god forskning å forholde seg til i dette feltet, og siste ord er neppe sagt.

“We would urge all researchers conducting work in this area to pay special attention to our proposed minimum quality criteria to help enhance the quality of published work on this topic.”

Inntil videre kan uansett ikke øko-selotene påberope seg noe monopol på hva som er bra og sunt for deg.