At ikke alle fjerntliggende steder forteller like mye om sjøormer, har nok en viss korrelasjon med at det ikke er sjøer overalt. Men det er ingen grunn til å fortvile. Det finnes andre steder monstre kan skjule seg.
Som i mongolsk sand.
Vi siterer fra ABC Nyheter.
Forskere fra New Zealand er i Mongolias Gobi-ørken for å finne bevis for eksistensen til en mytisk kjempemark.
Kjempemarken har aldri blitt dokumentert av forskere, men flere mongolere er overbevist om at den mytiske ormen virkelig eksisterer.
De kaller den «Olgoï-Khorkhoï» og beskriver den som et 1,5 meter langt beist som kan hoppe opp av sanden for å drepe mennesker og dyr ved å spytte konsentrert syre eller skyte ut strøm fra bakenden.
Det er altså ikke småtterier vi snakker om, selv om dimensjonene blekner i forhold til Nessie.
Dødsormen føyer seg fint inn i rekken av andre mytiske skapninger, så som sjøormen i Loch Ness, den avskyelige snømannen eller amerikanernes Bigfoot. Men til forskjell fra disse, mener flere forskere at denne skapningen virkelig kan eksisterte.
Dette høres imponerende ut, selv om man verken har lest bøkene eller sett filmen om Dune. Ihvertfall inntil man ser hva slags forskere det snakkes om.
Vil moren dukke opp?
Og hva disse på sin side sier.
Den newzealandske journalisten David Farrier, som er med på å organisere ekspedisjonen, sier til TV-stasjonen 3 News at han ikke ser noen grunn til at personer langt ute på vidda i Mongolia skal fare med løgn.
Hvor ble det av forskerne? Og hvilken mutasjon mener man er årsaken til at personer i Mongolia ikke kan være ute på viddene med fakta?
Vi får ihvertfall svar på det første.
Kryptozoolog Richard Freeman er ekspert på den mongolske dødsormen. I 2005 dro han til Mongolia på jakt etter monstermarken. Informasjon om ekspedisjonen publiserte han nylig på nettstedet Environmental Graffiti.
Med andre ord er det ikke bare journalister med på laget, men også noe så sentralt i dagens forskningsmiljøer som kryptozoologer. Og de har sine grunner til å tro at den store marken er reell.
– Når vi snakket med lokalbefolkningen, var alle skjønt enige i at vesenet virkelig eksisterer. De trodde ikke at den kunne skyte ut elektrisitet, men de trodde at den var giftig. De er veldig redde. En hel familie pakket sammen telthuset sitt og dro da de hørte at marken var observert i nærheten.
Beviset for at monsteret eksisterer er altså at noen ble så redde da de hørte om den, at de flyktet.
På den annen side er de to forskerne litt edruelige.
Richard Freeman deler synet til sin newzealandske kollega David Farrier om at den såkalte marken i virkeligheten må være et annet dyr.
– Jeg tror det er en reptil. Enten er det en hittil ujent art av ormeøgler eller en ukjent art sand-boa. I Mongolia er det ingen som tror det dreier seg om et mytisk vesen, for dem er dette dyret levende og virkelig.
Man ser altså etter en noe mer plausibel forklaring enn spyttende dinosaurer fra Jurassic Park II. Og hvordan vil så… forskerne dokumentere uvesnet?
Om de skulle være så heldige å komme over dødsormen, er målet å få festet den på film.
– Jeg har ingen planer om å fange ormen, få den utstoppet eller noe i den duren. Jeg ønsker bare å bevise at den virkelig eksisterer. Og dersom jeg klarer å filme den, holder det for meg.
Ekspedisjonen store mål er med andre ord å lykkes med å filme bevegelige skygger eller ormlignende vesner av hvilken som helst størrelse mot en ubestemmelig sandbakgrunn uten noe som kan angi målestokk eller geografisk plassering.
Hadde de sett Tarzan-filmer ville de forstått at dette blir for tamt. Hollywood – for ikke å si Bollywoods produksjonsselskaper for nyere filmer av arten – må ha atskillige overskuddslagre av bur, lerrettsekker og garnfeller.
På den annen side betyr det at man da må gjøre noe som er litt uvant for kryptozolooger. Rett og slett å legge fram annet enn fotografier.