Willy Pedersen er en utmerket sosiolog, en grundig og spennende forsker og en dyktig formidler. Og i likhet med mange av oss andre, liker han det ikke når forskningsdiskursen blir tabloidisert og gjort altfor forenklet konfronterende. Så mye, forteller han i Aftenposten, at han vil trekke seg fra Harald Eias program Hjernevask.

Det er ikke vanskelig å forstå ham når man leser skildringen og begrunnelsen. Heller ikke etter å ha sett Harald Eia svare til Dagbladet. Men jeg er ikke sikker på at jeg er enig.

I utgangspunktet tror jeg nesten heller det motsatte.

Som noen vel har fått med seg, hender det at jeg både blir intervjuet, at jeg kan være spissformulert og at jeg ikke alltid er veldig fornøyd personlig med resultatet som kommer på lufta eller på trykk. Noen ganger er det mest min egen feil, andre ganger handler det mer om journalist eller format. Og sannelig risikerer jeg ikke å se ut som en idiot i et TV-program eller flere som skal sendes om ikke alt for lenge heller, blant annet fordi jeg ikke ble gitt videre gode muligheter til forberedelse, men likevel strakk meg så langt jeg kunne i forsøk på å gi svar.

Uten at jeg vurderer å gjøre noe annet enn å håpe på det beste. Det å trekke seg er uaktuelt og har i grunnen vært det de femten årene jeg har holdt på med sånt.* Men det er ikke vanskelig å føle med Pedersen og andre som er mindre begeistret for det de mener seg utsatt for. Det er aldri morsomt å se ut som en idiot, eller få sine posisjoner eller utsagn fordreid.

Samtidig tror jeg etterhvert at det nokså uvegerlig er en pris vi må betale for å forsøke å formidle på andres premisser: Det er deres fortelling. Vi forskere bare bidrar etter beste evne. Så får vi forsøke å gjøre det slik at resultatet blir best mulig. Selv om det betyr at vi blir virkelig misfornøyd innimellom.

Det er likevel ikke det som er grunnen til jeg tror jeg er uenig i Pedersens valg om å forsøke å trekke seg, eller andres klaging. (Klage gjør jeg tilsvarende på bloggen når jeg føler for det. De gjør det i pressen selv – som når mange flere.)

Grunnen til min uenighet er at det det klages over virker å være spede forsøk på en form for forskningsjournalistikk vi ikke har for mye av her i landet: En kritisk en. En som behandler forskere, våre oppfatninger og resultater på samme vis som de behandler andre felt. Kanskje ikke med veldig stort hell i første runde hvis vi tror Pedersen er rettferdig og fyllestgjørende. Da virker det omtrent like (lite) vellykket som et gjennomsnittlig norsk debattprogram, «partilederutspørring» eller «Brennpunkt»-type programmer. Men Eia er i utgangspunktet en av deres egne, en sosiolog med kritisk blikk på egen bakgrunn, og det skulle være høyst tenkelig at han var litt mer gjennomtenkt enn han blir fremstilt. Hans egne svar virker bedre begrunnet og mer reflekterte enn kritikken skulle tilsi, skjønt idéen hans om å være «politisk journalist» gir meg assosiasjoner til en NRK-tradisjon jeg ikke synes er videre vellykket.

Men selv om det skulle være i overkant revolveraktig konfronterende, er jeg ikke sikker på om det er et onde. Selv om det kan være ubehagelig – hvem har sagt at all oppmerksomhet skal være behagelig?

En del ganger når jeg har hatt noenlunde god tid til å tenke gjennom et kommende intervju om et kontroversielt tema, har jeg reflektert på muligheten av at det skulle være nettopp konfronterende, kritisk, «revolver»-aktig. Det blir det nesten aldri (heldigvis?). Jeg har sittet gjennom noen veldig få som har lignet. Som regel forsvinner det i klipphaugen, men saklig sett er det sjelden de dårligste. Blant annet fordi slike situasjoner og intervjuer er av de ytterst få anledninger der det er plass til begrunnelser, ikke bare påstander om at noe er et faktum.

Vi kan klage så mye vi vil om forskningens dårlige kår i offentligheten (og jeg er selvsagt også av den oppfatning) – det er likevel vi som nesten alltid blir trukket inn til å legitimere standpunkt og gi en aura av «viten» over en sak. «Ekspertrollen» media gir oss for et godt ord eller et kjapt blunk sørger for det. Når vi en sjelden gang får kritiske spørsmål, er det gjerne i de sakene der forskning faktisk får litt plass der det blir rom for kritisk belysning.

Hvis Eias poeng er som han sier å få folk til å begrunne, få frem hva som er grunnlaget for våre påstander om at noe mest sannsynlig forholder seg på bestemte vis, så er det meget mulig han ikke har valgt helt idéell form, men hensikten går utenpå mye kjapp forskningsjournalistikk. Og om det nå er konfronterende og pågående: det skulle virkelig bare mangle at vi forskere ikke fikk den typen kritisk oppmerksomhet. Det skjer bare alt for sjelden, så sjelden at vi lett blir furtne når det skjer.

Og det er det Eia antyder:

Jeg vet at det har vært misnøye blant forskere. Kanskje er de ikke vant til å bli presset i intervjuer. Jeg stiller spørsmålene som journalister vanligvis ikke stiller, fordi de ikke kan nok om feltet, sier Eia til Dagbladet. … Hvis du er en diktator som har styrt skuta i mange år, er du kanskje ikke like mottakelig for kritikk, sier Harald Eia.

Jo, det er en grøft det er lett å falle i. Men vitenskap er basert på systematisk kollektiv kritikk og skal konfrontere kritiske argument på alle kanter. «Argument is war.» Man skal kunne sine begrunnelser, kjenne sin forskningsoversikt, vite svakheter og styrker ved egne og andres posisjoner. Hvis det blir for mye kos, er det ikke sikkert det blir hverken god forskning eller god formidling.

Derfor trenger vi også en kritisk forskningsjournalistikk. Vel og merke én som litt oftere har reflekterte og kunnskapsbaserte kritiske spørsmål – ikke én som bare er «kritisk». Hvis vi skal håpe på noe sånt, er jeg i alle fall midlertidig av den oppfatning at veien dit neppe går gjennom å boikotte programmene som blir laget.

Overbevis meg gjerne om at jeg tar feil.

Oppdatering
Jeg ser at Virrvarr og hennes lesere har reflektert godt rundt det hele med utgangspunkt i hennes kalde føtter. Men akkurat hennes kjølige undersåtter har jeg langt større forståelse for: Ida er ingen etablert forsker, og det er ikke helt samme grunn til å grille henne for åpen scene.