Hvis metodene som brukes i Betania Malvik er dårlige, så undergraves toneangivende perspektiver på terapi. Derfor er det ikke bare snakk om profesjonskamp her.

Jeg skal forsøke å forklare hva problemet er på en måte som folk kan forstå, med utgangspunkt i vitenskapen slik jeg kjenner den. Således er ikke dette en vitenskapelig redegjørelse, jeg skal unngå fagsjargong og referanser. Utgangspunktet for dette blogginnlegget er at det er kommet en rapport som kritiserer behandlingstilbudet ved Betania Malvik. Denne rapporten er igjen blitt kritisert. Jeg ønsker å belyse, fra et skeptisk perspektiv, hva problemet er slik at det blir mulig å forstå debatten.

Problemet er som følger: Ved Betania Malvik brukes en metode innen terapi som går ut på at pasientene skal gjennomgå traumene på nytt, under trygge forhold. Det er en teoretisk begrunnelse for at dette er nyttig. Dette virker fornuftig: Man får altså bearbeidet traumene, lettet på trykket, utløp. Problemet er at det er ingen grunn til å tro at dette virker.

Det er innarbeidet i vår kultur at for å komme seg videre etter opplevelser som har vært så vonde at de har satt spor, må man oppsøke opplevelsene igjen, følelsesmessig. Derfor virker det fornuftig. Problemet er at når disse metodene har vært studert vitenskapelig, har det vist seg at dette ikke er bra. Folk blir verre av det. Å gjennomgå overgrepet på nytt er et nytt overgrep. Hva er det som virker, da?

Jo, det som virker er å ta for seg pasienten her og nå. Hva er det pasienten, her og nå, sliter med? Det kan være ting som at pasienten

Og det forskningen viser, altså den som er utført på vitenskapelig manér, er at skal pasienten bli bedre, er ikke pasientens historie veldig viktig. Det er faktisk ikke viktig å lette på trykket, få utløp for følelsene, bearbeide traumene. Det som er viktig er å finne ut hva man gjerne skulle ha gjort (kunnet føles seg bedre, kunne stole på folk, kunne slutte på oppleve angst, kunne slutte å ha fobier, kunne klare å gå over åpne plasser, etc). Løsningen er, spesifikt, å trene på disse tingene.

Pasienter som har opplevet traumer vil gjerne snakke om traumene, og det må de få lov til. Det føles gjerne godt etterpå. Men den gode følelsen etterpå varer ikke. Å la pasienten få snakke om traumene kan f.eks. være et godt middel for å få tillit og fortrolighet med pasienten, slik at pasienten blir mottakelig for å ta tak i situasjonen her og nå og å øve seg i å mestre den. Men det ligger ingen helbredelse i å bearbeide traumet. Snarere tvert imot. Til tross for at det høres innlysende ut, fordi kulturen vår er så gjennomsyret av den måten å tenke på.

Det er i dette lyset vi må se noe av kritikken av rapporten om Betania Malvik. Psykiater og forsker Marianne Jakobsen er tilknyttet Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, som er kjent for å være positivt innstilt til metodene som brukes av Betania Malvik. Hun er følgelig mildest talt ikke nøytral. Professor Tor-Johan Ekeland ved Høgskulen i Volda, som også er kritisk, tilhører såvidt jeg kan se ved å se på hva han har gitt ut av artikler, en tradisjon som er positiv til Betania Malviks metoder. Men han har rett i en ting: En avgjørelse om å avslutte eller forlenge tilbudet ved Betania Malvik kan ikke gjøres på bakgrunn av bare rapporten: Rapporten må ses i lys av andre forhold og av de metodene som er brukt.

Fra mitt perspektiv, og jeg er selvsagt heller ikke nøytral, er uenighet om Betania Malvik ikke bare snakk om forskjellige måter å se verden på. For enkelte er det veldig viktig at metodene virker, ellers undergraves perspektiver de selv holder høyt. De kjemper, etter min mening, på vikende front: Evidensbasert terapi, som baserer seg på en annen forståelse av vitenskapelighet enn den tradisjonen som følges av Betania Malvik, er i sterk vekst. Derfor er det viktig for de som støtter andre måter å tenke på at metodene som brukes på Betania Malvik virker.

Så hvorfor kommer ikke andre psykologer på banen? Det er nok av psykologer som overhodet ikke vil stå for metodene som brukes på Betania Malvik. Men psykologi i Norge var preget av opprivende debatt på 70- og 80-tallet, det førte til splittelse av studiet ved Universitetet i Oslo, og forming av skyttergraver med steile fronter. Jeg tror folk ikke vil tilbake dit igjen.