Jo, det forgifter psykologenes kunnskapsbank

forskning.no leverer etter hva jeg kan se ei breiside mot tankefeltterapi og energipsykologi i dag. Ikke så nådeløst som Martins kommentar, men likevel: dette blir for dumt. Men hva er problemet, dersom det virker?

Problemet er at forklaringsmodellen forgifter kunnskapsbanken til psykologene.

Roger heter en mann. Han oppdager at dersom han tar på folk på en myndig måte som gjør at folk tror at han vet hva han gjør, så blir de mye roligere. Han vet ikke hvor lenge de blir rolige, og han vet ikke hvorfor. Men han oppdager at dersom han gjør det, så blir de roligere.

Hva gjør han så? Tenker han at dette var jo pussig. Finnes det noe teoretisk grunnlag for dette? Har dette en historie det er mulig å bygge videre på?

Det har faktisk det. At mennesker blir roligere av å bli tatt på har vært kjent lenge, men empirisk forsket på av psykologer er det såvidt jeg vet ikke. Det finnes en god del forskning på placebo, og tilstøtende emner ville vært å se nærmere på slike ting som systematisk desensitivering. Men Roger gjør ikke det.

Han finner opp en hel ny alternativ fysikk (tankefelt) for å forklare fenomenet. Han finner opp en helt ny alternativ forklaringsmodell (toksiner) for å forklare hvorfor effekten opphører. Han finner opp et kompleks (Apex-problemet) for å forklare hvorfor enkelte pasienter ikke tror at det var på grunn av behandlingen at de følte seg bedre. Han gjør aldri noen seriøse forsøk på å finne ut hvor lenge effekten varer. Det gjør den da heller ikke. Se f.eks. Skepsis-artikkelen om tankefeltterapi.

Heller enn å underlegge fenomenet vitenskapelig forskning med utgangspunkt i gjeldende teori, slik at han kan bidra konstruktivt til utvikling av psykologi som fag, finner han opp et helt nytt terreng – og selger nøkkelen til det i taushetsbelagte kurs til $ 100 000. Det er helt fantastisk at forskning.no kan rapportere at 300 psykologer har vært på kurs i dette våset.

Alle som har hatt barn eller har vært barn eller har sett filmer fra Hollywood vet at mennesker som er i krise blir roligere dersom man tar på dem. Dette er nevnt i Bibelen, Upanishadene, Gilgamesh-eposet, Illiaden, Odysséen, Bhagavadgita, Lotus-sutraen og mange andre kilder. Dette er ikke nytt.

Det er ikke noe galt i at en person som utstråler autoritet og empati tar på pasientene sine for å roe dem ned slik at de blir mer mottakelig for terapi med metoder som virker på lengre sikt – så lenge det ikke overskrider pasientens integritet. Å bli tatt på kan oppleves voldsomt, avhengig av hvem som tar og hvor.

Det er noe galt i at psykologer godtar at det som har effekt, er en forklaringsmodell som envher som har naturfag fra ungdomsskolen må skjønne er riv rav ruskende gal. Når man godtar sånne modeller, da åpner man for at hva som helst skal kunne være ei forklaring. Da lukker man psykologien for kritisk tenkning, for sunn fornuft, og for forbedring av metoder over tid.

Da mangler man rett og slett ei bevisst positiv holdning til kvalitet.

Slik jeg leser artikkelen på forskning.no – her er URL én gang til – Vil banke vekk problemer – synes journalisten dette er noe stort tøv, og erklærer seg enig med siste taler:

Kari Espolin Fladmark, førsteamanuensis ved molekylærbiologisk institutt ved Universitetet i Bergen, mener bruken av ordet energi i denne sammenheng er meningsløs, og sier hun synes det høres horribelt ut at psykologer som driver med energipsykologi kan ha driftsavtale med staten.

Amen to that, sister.