Bring me your children, they’ll burn
Never look back, never turn
Cry me a river, you learn,
Voodoo!

En liten innrømmelse: forrige post var egentlig mest et slags forsøk på å legitimere at jeg skriver denne. I det siste har jeg nemlig fått en og annen forespørsel om ”Voodoo”. Nå kan ikke jeg stort om emnet, men én og annen presentasjon har jeg vært innom i løpet av årene. Uten at det sitter så godt viser det seg å være forbløffende mange når jeg blar gjennom den delen av bok- og artikkelsamlingen. Og nok til at når en fortvilet journalist insisterer på at hun har brukt en hel dag på å ringe antropologer som alle nekter at de kan noe, så lar jeg meg overtale til å forsøke å svare på noen spørsmål. For forestillingene om ”voodoo” er mange, og de er stort sett nokså interessant misvisende.

For ”voodoo” er mest av alt en trope, en retorisk figur for irrasjonalitet, skadelig overtro, voldelig mystikk, og ofte én som er knyttet til eksplisitt eller implisitt rasisme: ”slik gjer dei der”, men bare fordi de er tilbakestående. Det er den delen, fordommer og ”memer” fra før William Seabrook og deretter, som har interessert meg mest. Men i et forsøk på å huske noe mer spesifikt om reell vodou tenkte jeg å forsøke å rydde bittelitt i en forkjølelsespreget øverste etasje. Og kanskje få noen korreksjoner, siden jeg er overbevist om at det er lesere her som kan det bedre enn meg.

Hva er egentlig ”voodoo”?

For å skille reell religion fra fantasi og ulike uttrykk fra hverandre skal jeg skille forestillinger om ”voodoo” fra haitisk vodou og vestafrikansk vodun. Det første dreier seg om en orientalistisk forestillingsverden om svart magi, vold, kannibalisme, ekstatisk og seksuelt utsvevende ritualer og intens overtro. Det andre handler om mer reelle mennesker.

På godt og vondt. Fordommene er ikke alle helt uten referansepunkt i historiske realia, selv om de er overtolket og stereotypisert. Det har ikke bare skjedd i nyere tid med Papa Docs brutale regime og bevisste bruk av trosmoment. Det er en lang arv her, fra legitimeringen av slaveri gjennom de tapende slaveeiernes og en rasistisk omverdens forsøk på å forklare (blant annet) hvordan et slaveopprør kunne vinne over europeiske militære styrker.

Det skjedde på Haiti i 1804 (eller fra 1791 til 1804), og det er Haiti vi regner for sentrum i tilblivelsen av vodou, selv om religionsformen er mer eller mindre tett beslektet med en større familie som inkluderer blant annet santeria, candomblé og umbanda. Alle har sitt opphav i en synkretistisk praksis der (primært) vestafrikanske mennesker av ulikt opphav ble tilfangetatt og solgt som slaver til europeere. Her ble de tvunget til samkvem både med hverandre og med europeere som etter hvert hadde påbud om formelle omvendelser til kristendom. Stort sett katolsk.

Resultatet var en synkretisme der man hentet åndevesen fra de ulike språkgruppene som ble tvunget sammen, der katolske helgener ble synonymisert med afrikanske guder, og hvor ritualer hentet elementer fra både kristendom, fra ulike afrikanske områder og fra de unike erfaringene man gjorde på ulike steder. Og vodou har hentet unike erfaringer fra Haitis samfunn og historie gjennom all sin tid. Det er, i likhet med all religion, ikke en enhetlig sak fra tid til tid og sted til sted, og delvis fordi det er en praksisorientert, ikke en skriftorientert, religion, er den fleksibel. Man er gjerne ”katolikk, men tjener også åndene” (”sewis lwa”).

Hvorfor?

Vodou er derivert fra et (Fon-Ewe) ord vodún som betyr ”ånd”, nærmere bestemt en klasse ånder som er involvert med vår verden. Dette skiller praktisk mellom skaperguden, Bondye (”den gode Gud”), som har skapt verden men som ikke handler i den, og de noe mindre eleverte vesen som faktisk er tilgjengelige for mennesker. De blir dermed en slags praktisk tilgjengelige ”mellommenn” som faktisk kan spille en rolle i menneskenes liv. Åndene (”loa”/”lwa”) utfyller og står ikke i konkurranseforhold til en gud som ikke er involvert.

Det er dermed disse ”lavere” gudevesenene, loa, som står i sentrum for praktisk religion. Det er disse som kan gi svar på menneskets spørsmål, som kan påvirke skjebnen, hjelpe til med problemer og sykdom, som gjennom rituell besettelse gir kunnskap, ekstatiske opplevelser og orakelsvar. Det er også dem som blir synonymisert med katolske helgener.

På én måte er de tredje trinn av den guddommelige stigen. Mellom den inaktive skaperguden og loaene finner vi tvillinggudene som er Bondyes første barn, marasa/La Marassa, og som både blir gruppert sammen med og separat fra loaene.

Loa er organisert i nasjoner, familier og etter kvaliteter (hvor ”varm” og ”kald” er viktige). Nasjonsaspektet peker blant annet på historikk. Ulike regioner på Haiti har innflytelse og bosetning som er mer influert av enkelte etniske grupper enn andre, tilsvarende finner vi at åndenes nasjoner har større påvirkning fra ulike opphavsregioner enn andre. Familiene har mest med funksjonsområdet å gjøre, hvor for eksempel Ghede-ånder (som Baron Samedi) har med blant annet død å gjøre. Andre er knyttet mer direkte til naturen og naturfenomen.

Men loaene er bare én klasse av ånder, ”mysteriene” (mistè/Les Mysteries). I tillegg har vi La Marassa og Les Morts – forfedrene. Det binder natur, mennesker og gudeverden, og dermed også samfunnet sammen i et nettverk av gjensidighet og forpliktelser: levende, forfedre og ånder som er knyttet til slekt og gruppe. Det peker både på den afrikanske arven og ikke minst på en forhistorie som er knyttet til landsbygda.

Etter revolusjonen og konsolideringen av friheten fra plantasjeeiere og kolonimakt ble eiendom refordelt og livet organisert rundt mindre enheter, som først og fremst bedrev jordbruk i form av utvidet ”familie-gårdsbruk” (lakou). Det er her vi får utviklingen og konsolideringen av ”tradisjonell” vodou. Lakou-systemet var bygget rundt relativt autonome grupper bundet (mer eller mindre) sammen gjennom felles rituell praksis ledet av en prest (houngan) og/eller prestinne (mambo). Hver ”menighet” hadde og utviklet sin egen tradisjon og sitt eget trossystem, og innen gruppen hadde også hver familie sin spesielle preferanse, knyttet til familiens forfedre og nedarvede loa.

I hovedstaden Port-au-Prince regjerte eliten. Den var fransk utdannet, vodou-fiendtlig og katolsk, men hverken makt eller vilje strakk spesielt langt. Spesielt ikke på det religiøse området. Så lenge den katolske kirken, som aldri hadde vært spesielt tungt inne med midler som nådde individ, holdt seg unna ble det heller ikke enklere. Først i 1860 ble det inngått konkordat med Vatikanet som gjorde den katolske kirkens tilstedeværelse noe mer stabil igjen. I mellomtiden hadde vodou etablert seg som folkets religion, på tross av motstanden fra elitene. Men det hverken var eller er noen enhetlig affære. Og dermed ikke helt enkel og systematisk lett.

Vi kan for eksempel se på klassifisering. Det er enkelt å skille mellom ”forfedre” og loa, men forfedre kan også bli loa. Det kan også politiske skikkelser, eller populærkulturelle skikkelser, eller hva nå mange nok måtte ønske å inkorporere. Loa varierer mellom regioner og mellom familier i samme region. Det ser ut som om det er en slags konsensus om at det er 21 familier av loa, men det finnes ingen mulighet for å gi noe tall på antall loa.

Vi snakker med andre ord om en slags folkereligiøsitet der ting ikke så lett faller på plass i enkle skjema. Samtidig er det mer komplisert enn som så. Vodou er innvielsesbasert, med en ytre kunnskap og praksis som stort sett er tilgjengelig (om enn i mye mindre grad i diaspora), og en esoterisk side som formidles i hemmelighet. Én forsker (Paul Johnson) uttrykker det slik:

”Vodou is an initiatory religion. Advancement within the Vodou system entails a gradual progression through initiation into increasing levels of religious knowledge (konesans) of negotiating relations with the loa.”

Systemet med hemmeligheter som blir avslørt underveis gjør, sammen med fraværet av skriftlig binding, systemet meget plastisk i møte med lokale sammenhenger. Prester og prestinner skiller seg ikke bare fra ”menige” medlemmer i kunnskap, men også fra presteskap som står lavere i ”kunnskapshierarkiet”. De er dermed friere i tilpasning, samtidig som det skaper både distanse til de menigere og et usikkerhetens rom for de siste som blir viktig i møte med makt og helse.

Det er på det siste at vi finner en viss overlapping mellom voodoo og vodou, et felt der frykten og stereotypene også blir del av religionen. Det er her vi beveger oss over mot der jeg avsluttet forrige post, og hvis de kjølige loaene er med meg (og spesielt Loa 22 Os holder seg langt unna) skal jeg se nærmere på det i morgen.