All forberedelsen til noen korte sekunder på lufta gir mer som like gjerne kan komme ut, så jeg fortsetter med noen korte betraktninger rundt Torino-kledets angivelige autentisitet.

Som vi var innom sist, er det ikke nødvendigvis sånn at Torino-kledet har noen lang forhistorie. Faktisk er det all mulig grunn til å anta at det ikke har det, men det tenkte jeg å se mer på en annen gang. Nå tenkte jeg mer å se litt kort på bildet og tolkningen av det. Nærmere bestemt på hvorfor det synes litt vanskelig å tro det skulle være et avtrykk av Jesu korsfestede legeme. Jeg blir nødt til å trekke inn en liten tidshorisont her igjen, men jeg skal altså ikke si et ord om 14C-testing eller tekstiler og vevtyper. Ennå.

Det må likevel være klart at utgangspunktet mitt er at dette nok er et produkt av europeisk 1300-tall. Og at nettopp den billedlige fremstillingen av noe som nok helt klart skal forestille Jesus etter korsfestelsen er en del av det som gjør at dette virker overveiende sannsynlig på meg.

Som alt annet er kroppshøyden som antydes av Torino-kledets fremstilling omstridt. Det er generelt slik at kontroversenes argumentasjon tykner til der hvor det oppfattes å være viktige punkter i forhold til konkurrerende hypoteser. Her er det da gjerne slik at troende vil gjøre høyden som antydes av kledet mindre, og de anfører sine beregninger som best de kan. Ikke uten grunn: Høyde har generelt vært et statussymbol, med de velstående fra gode familier klart større enn andre. En snekkersønn ville normalt ikke tilhørt en slik kategori.

Hvis Torino-kledet skulle vært Jesu likklede og bildet på det et avtrykk av kroppen, varierer estimatene med høyder fra mellom 174cm til nesten 190cm. De vanligste virker å være ca. 180-185cm høy. Høyden på vanlige borgere i samme periode varierte selvsagt sterkt, og anslagene på gjennomsnittshøyde varierer da også fra mellom 150cm til 160cm på den ene side, og et sett utgravningsdata som ligger rundt 170cm på den andre. Jo nærmere man trekker disse punktene hverandre, desto mindre oppsiktsvekkende blir bildet på kledet. Men uansett ville bildets Jesus raget over de fleste. Med vanlige anslag på drøyt 180cm ville han skilt seg meget klart ut. Og det kunne man nok forventet at ville blitt lagt merke til i den grad at det hadde satt spor etter seg i det marginale materialet som finnes.

Uten at det så har gjort.

Faktisk er det ingen tidlige skildringer av Jesus som sier noe om høyde og utseende, som snarere (i alle fall normativt sett og av en del dominerende skikkelser) blir betraktet som uviktig, noe Wikipedia-skribentene har fått med seg:

Church Fathers Justin (d.165) and Tertullian (d.220) believed, following Isaiah:53:2, that Christ’s appearance was unremarkable:[10] «he had no form nor comeliness, that we should look upon him, nor beauty that we should delight in him.»

Andre ting var viktigere. Men fra en bildefattig tradisjon har det altså gjennom århundrene utviklet seg visse kunstneriske og religiøse tradisjoner, der utseendet er vesentlig. Men det tar tid å få på plass en bestemt fremstilling:

During the 4th century a much greater number of scenes came to be depicted,[15] usually showing Christ as youthful, beardless and with short hair that does not reach his shoulders, although there is considerable variance. … The image of a fully-bearded Jesus with long hair did not become established until the 6th century in Eastern Christianity, and much later in the West. Earlier images were much more varied. Images of Jesus tend to show ethnic characteristics similar to those of the culture in which the image has been created.

Deler av utviklingen frem mot en bestemt form og et bestemt utseende kan vi også følge om vi tar en annen tolkning av forsøkene på å lage en historikk der Torino-kledet blir eldre enn 1300-tallet. Da ser vi for eksempel både utviklingen av «det mirakuløse bildet» og koblingen opp mot fullstendige kroppsbilder av Jesus i kunst (og «relikvier»), sammen med en tydeligere «stereotyp» portrettering. Fra femhundretallet har vi mirakuløse bilder dannet av Jesu svette, mens det på 1100-tallet fortelles om hele kroppen. Og fra 1200-tallet finner vi seremonielle kleder med, forteller Joe Nickell, «full-length images of Christ’s body in death» – med hendene kysk plassert over skrittet. Det siste er en kunstnerisk tradisjon som er synlig fra 1000-tallet, mens (etter hva jeg kan finne) jødisk begravelsesskikk gjorde det enklere: De la hendene på i kors over brystet.

Det siste er atskillig enklere å få til mens det første knapt er laseggjørlig, noe som gjør det at Torino-kledet følger kunstnerisk mal heller enn fortidens begravelsesskikk til nok et punkt som svekker troen på at det skulle være ekte.

Det gjør også den uttrukne fysikken bildet fremstiller, noe som i virkelige mennesker kunne (lik det en kledetroende foreslår) skyldes Marfans syndrom. Men som nok snarere kan skyldes at det er en fysikk som ikke er spesielt uvanlig i 1300-tallets franske kunst.

Kritikere har også en masse andre punkt i forhold til fremstillingen av Torino-kledet som et likklede, og bildet som et resultat av overføring av kontakt med en død kropp. De synes for eksempel gjerne det er en fin artistisk representasjon av en blødende kropp slik en from kunstner kunne se den. Men blodet oppfører seg ikke nødvendigvis like overbevisende slik en patolog ser det. Vidunderlige fremstillinger av blod i håret der blodet er synlig «separat fra» hårstråene kan gi følelser og visualitet til et tema, mens virkelige blødninger i langt hår har en tendens til å få håret til å filtre seg sammen. Og langt hår har også en tendens til å se annerledes ut når man står enn når man ligger. På kledet «henger» håret pent til en fremvisning av en stående Kristus med spor av lidelsen, men det gjør nok at det virker mindre overbevisende som portrett av en liggende kropp.

Og så kan man alltids istemme Catholic Encyclopedia som noterer at:

while the witnesses of the fifteenth and early sixteenth centuries speak of the image as being then so vivid that the blood seemed freshly shed, it is now darkened and hardly recognizable without minute attention. On the supposition that this is an authentic relic dating from the year A.D. 30, why should it have retained its brilliance through countless journeys and changes of climate for fifteen centuries, and then in four centuries more have become almost invisible? On the other hand if it be a fabrication of the fifteenth century this is exactly what we should expect.

Eventuelt det fjortende århundret. Ellers får man muligens unnskylde at en ateist bruker uttrykket, men: Amen.