Den andre av bøkene Flux forlag fløt på i starten var Ervin Laszlos Revolusjon i vitenskapen – Fremveksten av det holistiske paradigmet  (2003).  Også denne kan imidlertid trygt plasseres i en bakevje som vitenskapelig begrunnelse av et livssyn.

Ikke bare fordi det ikke er enkelt å begrunne livsyn ut fra naturvitenskap som sådan, men fordi hva den inneholder av vitenskap er mer enn lettere tendensiøst.

Ervin Laszlos bok er kortere enn Andersens ambisiøse utlegninger av de fem trinn. Men selv om vi går fra 400 til 163 sider er den ikke mindre pratsom. 

Laszlo fremheves som en kjent bidragsyter i debatten om utviklingen av menneskelig bevissthet, basert på en ”generell evolusjonsteori”.

Heldigvis viser boken at dette handler mer om pretensjon enn om presisjon, hvis vi da ikke snakker om debattsammenhenger som i større grad kan knyttes til Alternativmessen enn nobelpriser. 

Laszlos gjennomgang av status for forskning på kosmos, kvanter, liv og bevissthet er en øvelse i halvkvedete viser. At han et stykke på vei er klar over dette ser vi når han stadig bruker ord som fabler og fabel-aktige scenarier. Han innrømmer at ”Disse ’kosmologiske scenariene’ forteller oss at det ennå ikke er noen som helst enighet når det gjelder universets fødsel og utvikling” (side 29).

Og han røper sitt religiøse prosjekt når han avslutter med det som markedsføres som vitenskapskapitlene med spørsmål om vi ”her møter avtrykket av et kosmisk ’akasha-felt’ som forbinder alle ting i universet og forbinder alle universer som noensinne har eksistert og noensinne vil komme til å eksistere, og da i tider og rom uten grenser” (side 31, 43, 55, 68, 81).

Dette feltet er nok mer kjent i hinduisme og teosofisk åndsvitenskap enn i naturvitenskapen. 

I det hele tatt er dette en bok for menigheten. Språk og temaer vekker positive tilstander og bølger, selv om de kan få bevisste observatører til å kollapse litt.

For Laszlo er på velkjente veier. Han prøver å grunnlegge livs- og samfunnssyn på vitenskapelige funn. At slike prosjekter har pågått siden Platons Timaios-dialog, for ikke å si Pythagoras, gjør ikke saken mye bedre.

Laszlos ”organiske” syn kan litt enkelt kalles panteisme. Vi er ”deltagere i en intim sammenvevd verden som opptrer som et hele og utvikler seg som et hele” (side 9).

Som andre ”systemteoretikere” med røtter i en østlig virkelighetsoppfatning ser han ikke at systemet drar teppet bort under det naturvitenskapelige prosjekt. For fremveksten av moderne vitenskap henger et langt stykke på vei sammen med frigjøringen fra et organisk natursyn.

Det er rett og slett vanskelig å komme fra at naturvitenskap til syvende og sist må handle om et prinsipielt syn på naturen. Tror jeg ærlig og oppriktig at den er en illusjon, er noe negativt, er besjelet, eller at torden skapes av Tor, påvirker det hvordan jeg utforsker og tolker naturen. Og om jeg i det hele tatt finner noe slik bryet verdt.

Det er ikke uten grunn at moderne naturvitenskap – i betydningen kvantitative studier av materie i bevegelse – ikke oppsto innen åsatruen. Skulle en bokstavtro dyrker av norrøne guder spå været i dag, ville det være viktigere med psykoanalyse av Tor enn å studere lufttrykk.

Dels inspirert av babylonerne var grekerne banebrytende innen geometri,  astronomi, medisin og matematikk, men deres mystisk/organiske syn på naturen ble aldri noen grobunn for en mekanisk bevegelseslære. 

Troen på naturlover ble idéhistorisk støttet og styrket av troen på en lovgiver utenfor naturen. Bruddet med en organisk verdensmodell (litt urettferdig ofte knyttet til Aristoteles) bidro til at man tok steget fra å tro at bevegelse skyldtes drivkrefter inne i tingene, til ytre påvirkninger som kan beregnes matematisk.

Det var også avgjørende med en (unnskyld uttrykket) bevissthetsutvikling som ble mer opptatt av å utforske og utnytte naturen, enn av å tilegne og tilpasse seg mulige bakenforliggende og usynlige sammenhenger.  Selv om antikkens magiske verdensbilde fikk en renessanse i Renessansen, seiret en mer instrumentell vitenskap som så etter fysiske årsaker og virkninger, uttrykt i et matematisk språk. 

Naturvitenskap forutsetter rett og slett en tro på forskerens uavhengighet av naturen. Hvis forskerens bevissthet styrer eller påvirker resultatene, er det vanskelig å begrunne empirisk vitenskap. Vi kommer ikke unna en tro på vår egen og naturens rasjonalitet og at sistnevnte innen visse begrensninger er målbar og regelmessig.

Selv om Heisenbergs usikkerhetsrelasjon ikke kan unnvikes, må også forsøk på fotoner kunne repeteres.  At ikke menneskets bevissthet ”skaper” verden, viser seg i at man alltid kan tenke seg naturlige omstendigheter som gir samme kvanteeffekter som laboratorieforsøk.

Hvis Laszlo tar naturvitenskap til inntekt for et syn som vanskelig kan forenes med dens premisser, skjærer han kort sagt over grenen han sitter på.

Laszlo synes i det hele tatt mer opptatt av å begrunne en mystisk panteisme enn av å finne matematiske prinsipper. Fokus er ikke på bringe forskningen videre, men å utnytte vitenskapelige begreper til eget prosjekt.

Opplegget minner historisk sett mer om esoterikeren Bruno enn om matematikere som Kopernikus, Galilei og Newton. 

I tillegg lener Laszlo seg langt i retning av intelligent design. Når han lefler med kreasjonisme og bruker manglende overgangsformer som argument for en «intelligens» eller ånd bak helheten, er det vanskelig å komme forbi at prosjektet handler mer om holistisk forkynnelse enn helhetlig forskning.

Når alt kommer til alt fremmer Laszlo verken revolusjonær vitenskap eller revolusjonær mystikk. Det organiske verdensbilde er muligens det eldste vi kjenner.

Det er kort sagt mange grunner til å nøle med hans revolusjon.