Det er nok ikke ofte at media egentlig ikke vet bedre. Bak mange nyheter, også utenom agurktiden, ligger nok opplagte ønsker om morsomme og mystiske oppslag. Og siden ikke alle kan handle om sex, sport eller kjendiser, slipper et og annet monster til. Denne gangen er det altså det såkalte Montauk-monsteret som man kan lese […]
Det er nok ikke ofte at media egentlig ikke vet bedre. Bak mange nyheter, også utenom agurktiden, ligger nok opplagte ønsker om morsomme og mystiske oppslag. Og siden ikke alle kan handle om sex, sport eller kjendiser, slipper et og annet monster til.
Denne gangen er det altså det såkalte Montauk-monsteret som man kan lese om f.eks. i Nettavisen.
Oppskriften er enkel. Man finner en dyreskrott i veikanten – eller oftere vannkanten. Så er det om å gjøre å ta bilde fra den vinkelen som er minst egnet til å vise hva slags dyr vi har å gjøre med.
Deretter gjelder det å sende bildet til nøye utvalgte nettaviser og TV-stasjoner før folk som har lært å kjenne igjen skrotter rekker å se på det. Og vips er det førstesideoppslag verden over.
For de som skulle ha glemt dette fra naturfagtimene, eller aldri forlater TV-skjermen (for ikke å si studio), er det slik at døde dyr som blir liggende ute om sommeren faktisk råtner. De går i oppløsning. Kort sagt endrer de form. Store og tjukke dyr blir mindre og tynnere. Pels og hår blir borte, muskler forsvinner.
Ligger de til og med i vann, eller i vannkanten, går det enda fortere. Døde hvaler eller haier som skyldes i land etter noen uker i sjøen kan dermed faktisk se ut som sjøormer – noe som muligens er forklaringen på mange av fortellingene om dette vesenet. Ruller noe slikt rundt i vannet og kastes opp og ned av bølger og vind, rett ved båten som du ror, skal det ikke mye fantasi til for å oppleve at det lever. I hvert fall om det er skumring. Det påvirker nok også oppfattelsesevnen en smule om du tilsetter noen knivsodder panikk.
Montauk-monsteret er det imidlertid mulig å se ved høylys dag. Går vi rundt dyret, eller rett og slett drister oss til å snu litt på det, blir bildet fort ganske annerledes, selv når du forsker fra lenestolen.
Det som kan se ut som et nebb fra den ene siden, er faktisk rett og slett rovdyrtenner i overkjeven. Og nærbilder av hodet viser at det ikke er spisst, men butt.
Vi har rett og slett dessverre heller ikke denne gangen å gjøre med et mytisk dyr som en griff, eller en alien.
Det er ikke noe dårlig stalltips når du finner noe ute i naturen først å vurdere om det kan være et vanlig dyr. Dess vanligere dess mer sannsynlig at det kan bli funnet.
Og da er alternativene ikke så mange. Dyret er på en drøy halvmeter (dette oppgis sjelden). Noen vil dermed kanskje tenke at det er en stor rotte. Andre ser for seg en liten hund.
Men selv om det ikke er helt endelig identifisert er det det nok vanskelig å komme unna et annet av de mest vanlige dyrene i Nord-Amerika. Bildet viser nok rett og slett en vaskebjørn som har sett atskillig bedre dager.
Vi forstår godt at Davy Crockett ikke ventet mange minuttene før han begynte å lage lue av en slik.