Mediumvirksomhet har fått en kraftig boost i vesten etter at noen innså at det kunne bli god underholdning. Og inntektsbringende. Resultatet er at vi har fått en mengde fjernsynsprogrammer med dertil hørende «kjendiser» som bringer penger i en rekke lommer. Og når filmsesongen eller programmet er over kan man holde show og trekke inn kunder fordi man er «kjent fra media».

Vi ser det i Norge også. Både innenlandske og utenlandske skikkelser turnerer og gir kontakter med de døde. (Om ikke alltid helt velkommen.) I går kveld var for eksempel TV-mediet Lisa Williams i Trondheim. Som vanlig trekkes salen sånn passe full av mer eller mindre sørgende mennesker med avdøde mennesker de vil ha kontakt med, så de vanlige rutinene med å kaste ut navn og/eller generelle trekk ved noen «avdøde som vil ha kontakt» er nokså garantert å finne noen villige «eiere» i salen.

Dessverre nøyer ikke alle, heller ikke Williams, seg med å stoppe med det rent trøstende. Det finnes kraftigere show å by på:

Foran en fullsatt Olavshall i Trondheim i går kveld hevdet det selvoppnevnte mediumet Lisa Williams at hun hadde åndelig kontakt med en person som var blitt drept. Men politiet i Sør-Trøndelag skal ha konkludert med selvmord.

– Jeg har med meg en person som ble drept, og kjenner en kvelningsfornemmelse, startet Williams.

Hun er ikke den eneste som får en kvelningsfornemmelse. Folk som tar seg betalt for å late som om de tar kontakt med sørgendes avdøde gir meg fort den følelsen. Selv når de ikke samtidig kommer med sterke omtolkninger av dødsfallet og begynner å lete etter skyldige.

Vi har sett det før i norsk fjernsynsverden, at ulykker er blitt gjort til mord og uskyldige er beskyldt for drapshandlinger, alt fordi noen lar mennesker med dårlig virkelighetstesting og for mye showmanship slippe til uten skranker. Og det er noe der. Hvis du ikke skiller mellom egne fantasier og virkelighet, og fantasien er sterk nok, tror du f.eks. gjerne at du kan avsløre skjulte drap, og gjerne ukjente drapsmenn også:

Williams oppfordret familien til å kontakte politiet, og pekte også i retning av hvilke personer som kunne være involvert i den påståtte drapssaken. Hun frarådet pårørende til å grave for mye i saken selv.

Vel, en dame med «kvelningsfornemmelser» og livlig fantasi er neppe nok til å åpne en ny politiundersøkelse, så hun skulle være trygg fra den kanten. Er det sterke indikasjoner blir saken åpnet, er det ikke, får den fantasien stå uimotsagt. Men det blir neppe lettere for noen som alltid har hatt vanskelig for å akseptere at noe var et selvmord når de får «støtte» på den måten. Og «peke i retning av» mulige drapsmenn kan fort forgifte det som måtte være av relasjoner og mer oppmuntre til enn stoppe privat graving.

Men det å si det slik at man «fraråder» egen graving sikrer også på begge kanter: kommer det noe utav det har hun rett, gjør det ikke, har man bare ikke bevist det enda. Det er helt i tråd med oppskriften. (Hvis du vil lære grunntriksene selv, avslørte vi dem i denne serien (samt bl.a. litt her). Det er litt andre spesifikke triks til show og (redigert) fjernsyn.)

Det hele minner meg forøvrig om å anbefale BadPsychics TV. Under er første program. Nesten helt uten kvelningsfornemmelser.

Oppdatering
Adresseavisen (papir) har fulgt opp saken i dag. «Avslørte» mord står det, og «det selverklærte mediet». Journalist Unni Skoglund gir et referat som tydelig viser de kjente teknikkene i spill med halvtreff, halvbom og bom – det er den samme pinlig dårlige mentalmagien som vanlig – og hun kommenterer også utmerket om «kvelningsfornemmelsene» at uansett hvor synsk damen eventuelt måtte vært, «kan det diskuteres hvor etisk riktig det er å ikke la en sørgende familie få fred».

Vidunderlig.

Jeg er også intervjuet i en bisak. Og selv om jeg for tiden ikke er helt tilregnelig av årsaker som har med smerte og søvnkvalitet å gjøre står jeg for det som er sagt om selvbedrag, nedrighet og humbug. Derimot skulle jeg ha understreket – som jeg pleier å gjøre – at når jeg bruker den typen språk og mener om moralsk gehalt og den slags så snakker jeg ikke qua religionshistoriker, men som privatperson eller redaktør for Skepsis.

Ta det som en oppklaring. (Nyordet «selvbedragelse» i tittelen er derimot ikke mitt… Og når jeg bruker uttrykket «sofistikert selvbedrag» så er det primært myntet på publikum, ikke på humbugmakerne på scenen.)

(Teksten er også ellers oppdatert litt for klargjøringens skyld.)