At sjøormsesongen ligger noe i bakevja i større aviser for tiden, hindrer ikke lokalpressen i å skape bølger.

Man mistenker i grunnen ikke at dette dreier seg om en utbredt eller innbitt tro på sjøormen. I stedet handler nok det hele om troen på hva som er godt kosestoff.

Og da er oppskriften enkel, spesielt hvis det befinner seg et passende vann i nærheten.

Mens et uidentifisert flygende objekt naturlig nok kalles for en UFO (i prinsippet en nøytral betegnelse tross alle konnotasjoner), må man for enhver pris ikke kalle et uidentifisert svømmende objekt for USO.

I stedet gjelder det å hente fram det alltid like leserlokkende spørsmålet om dette litt uklare man har sett eller fotografert kan være en (hold deg fast) … sjøorm?

Videre må man unngå selv den minste knivsodd antydning om at bildene man gjengir ikke er egnet til å angi størrelse eller avstander, for ikke å si farge eller fasong.

Har man fulgt oppskriften er det bare å deske opp med sjøormsuppe. Selv om man selvsagt ikke ønsker å spekulere i hva dette kan ha vært, eller bade i vannet.

Fotografen legger ikke skjul på sin nøytralitet:

Han har ingen teorier om hva det kan være, og ønsker ikke å spekulere.

– De var vesentlig større enn noe som vanligvis er i slike innsjøer. Hva det er, får være opp til folk å bedømme. Vi har bare tatt bildene, sier fotografen.

Men han skulle gjerne likt å vite hva det faktisk var som rørte seg like under vannoverflaten, og om det kan knyttes til myten om Seljordsormen.

BYGGER OPP OM MYTEN

– Jeg skulle fryktelig gjerne visst hva det var. Når det bare viser noe mørkt som beveger seg, er det klart at det bygger opp om myten.

– Mange har anklaget oss for å ha fikset på bildene, men det har vi ikke. Det er en fryktelig enkel historie. Det er ingen tvil om at det var noe der, sier han.

Han er invitert tilbake for å reise på båttur på vannet, men det har han ingen planer om.

– Vi skal i hvert fall ikke bade der, ikke etter det vi så.

Vi kan i hvert fall være enige i at det er liten tvil om at dette bygger opp under myten.

Hvis fotografen så fryktelig gjerne vil vite hva dette er, hadde det nok vært en smule bedre strategi med en tur til en zoolog, fremfor en journalist.

På den måten hadde man vel også kunnet unngå en og annen bølge i smilemuskelen.

Som vanlig i slike reportasjoner må man vente til kommentarfeltet med å finne lokalkjente som ikke bare nevner noe løst om bever eller oter, men kan vise til at det finnes ørret på godt over 10 kg i vannet.

Og kan fortelle at selv ørret på bare 3-4 kg lager store, slangeaktige bølger når de svømmer fram og tilbake på leting etter mat. Som sik, en småfisk som i november holder seg nær overflaten.

Det mest mystiske i denne saken er med andre ord mangelen på en fem minutters telefon til nærmeste fisker eller forsker.

Kommer man i kontakt med en av de sistnevnte ville man også få oppklart en stadig mer vanlig vinkling. For som det sies i kommentarfeltet, kan vi ikke nesten vente å oppdage en sjøorm, siden det oppdages så mange andre nye arter hvert år? 

Dette lille oppslaget på TV2 snakker til og med om funn av tusener  i havet.

I realiteten handler dette mer om en populærvitenskapelig felle enn et reelt argument. For det å finne en ny art handler ikke nødvendigvis om store og avgjørende funn av helt nye dyreslag. Vi snakker stort sett om nye varianter av mygg eller maneter.

Begrepet art er rett og slett det laveste klassifiseringsnivået i biologien. Over dette finner vi en rekke nivåer, fra slekt og familie, til orden, klasse, rekke og rike.

Skulle vi oppdage en sjøorm, handler det nok mer om en ny orden eller klasse enn en ny art.

Sjøorm er – i hvert fall etter tegninger å dømme – ikke en annen type ørret eller fisk. Er det kort sagt likevel en fiskeart vi har observert, er det ingen sjøorm.