Problemet med bøker er at de leder til nye bøker og overfylte bokhyller. (Derfra til L-space hvor tid, rom og hvermann går seg vill…)
Blant bøkene denne har ført til, er Qigong Fever: Body, Science, and Utopia in China og Falun Gong and the Future of China de sist ankomne og sengelektyre. Jeg har såvidt begynt å smake på dem.
Den siste er ved historikeren og sinologen David Ownby, som i likhet med religionshistorikere og andre plasserer Qigong-bevegelsen blant «ny, folkelig religion i Kina» som får suksess i samfunnet tildels fordi kinesisk religionspolitikk ikke helt klarer å oppdage hva det er for noe. Historisering av påstander får frem politiske, nasjonalistiske og religiøse sider ved en praksis og diskurs som har forsøkt å presentere seg på annet vis. Til de vanlige nyreligiøse påstandene om «eldgammel tradisjon» og «vitenskap» anfører han innledningsvis blant annet:
Although many qigong masters claimed that qigong had ancient roots, the term was in fact invented in the early 1950s by cadres connected to the socialist medical system. As part of a nationalist reaction against the westernization of of Chinese medicine in the 1950s, some adepts of traditional healing techniques within the ruling power structure sought out masters in rural areas who had taught the methods of cultivation, with the goal of isolating the specific healing mechanisms from the «feudal» religious verbiage surrounding them, and they subsequently dubbed the new discipline «qigong». Qigong soon became part of Traditional Chinese Medicine (itself largely created as a discrete body of knowledge in the 1950s in reaction to the growing predominance of Western biomedicine) and was taught as part of the TCM curriculum and practiced in clinics and sanatoriums frequented by China’s elite (s.10)
Det forsvant litt under kulturrevolusjonen og dukket opp i ny drakt etterpå, den vi nå kjenner som den «tradisjonelle» fra parker og byliv, hvor vi utenforstående sjelden legger merke til den karismatiske lederen og det halvtradisjonelle, halvny, politiske, moralske og religiøse budskapet og misjonen som ligger til. I likhet med hva som skjedde det kinesiske kommunistpartiet ganske lenge.
Fengslende sengelektyre for oss med sære interesser der blant annet ulike retoriske og politiske forhold mellom religion og vitenskap inngår. Og kinesisk religionspolitikk er fengslende i seg selv. Ofte bokstavelig talt.