Det er noe merkverdig med Kinas moderne historie, skriver sinologen og historikeren David Ownby, som skyldes en systemisk religionsblindhet:

For complex reasons, China is largely blind to its own religious history, having adopted an overly restrictive definition of religion in the early twentieth century and having attempted ever since to make reality fit the mold rather than the other way around, even if the only way to do that is to wear blinders» (s.232)

Det er for ordens skyld i hovedsak den samme religionsmodellen, basert på protestantisk kristendom og «verdensreligionene», vi gjerne tenker med her i Vesten. Inkludert lovgivere. Dermed er Ownbys historiske behandling av Falun Gong-bevegelsen i Kina og utlendighet høyst interessant på mange flere måter enn bare som en historie om Kina, kinesisk folkereligiøsitet og «helbredelsesbevegelsers» rolle innenfor dette området.

Først og fremst er det likevel en historisk gjennomgang av kinesiske bevegelser og kontekster som peker frem til Falun Gong, og deretter historikken til bevegelsen frem til et godt stykke etter at konflikten med kinesiske myndigheter tok til. Det er også enkelt, tydelig og godt fortalt.

Som jeg fortalte for en tid tilbake har deler av sengelektyren i det siste vært preget av Qi Gong-bevegelsen. Ownbys bok kom først, så den er blitt lest mest og først, men jeg innser at jeg nok skulle begynt med David Palmers avhandling Qi Gong-fever. Referansene på kryss og tvers mellom disse bøkene er nemlig betydelig, og når det gjelder «forhistorien» er det åpenbart Palmer som kommer mest i dybden og bredden. Ownby låner utstrakt i tidligere deler av historikken, fordi Falun Gong springer ut av den omfattende qigong-bevegelsen. En kort epoke (fra 1970-tallet til 1999) fikk denne en enorm utbredelse i Kina, etter å ha blitt til som noe delvis nokså annerledes. Altså ikke i «gammel tid», men på 1950-tallet.

Da tok enkelte medlemmer av partieliten fatt i enkelte eldre skikker og teknikker, forsøkte å rense dem fra «føydalistisk slagg» – inkludert de religiøse forestillings- og praksisverdenene de også tilhørte – og re-presentere det som «tradisjonell kinesisk» behandling. Det gikk en periode litt i glemmeboken, etter at «spa»-ene for kadre forsvant, men dukket opp i lett transformert form, med karismatiske «mestere» som bragte praksis og budskap til byer og parker, tildels godt støttet av et partiapparat som var begeistret for det kinesiske og etterhvert den kinesiske vitenskapens «oppdagelse» av qi.

Det varte en stund før det siste forsvant stille ut sideveien, og når det så gjorde hadde det ikke bare med påviselig fusk og bedre vitenskaperes motstand, men også med at bevegelsene begynte å bli ansett som et politisk problem. Det skjedde ikke minst etter at Falun Gong hadde kommet på banen og begynt med sine små utfordringer av myndighetene.

Ownbys rekonstruksjon synliggjør at Falun Gong var del av en større bevegelse, da Li Hongzhi i 1992, modellert etter en rekke forgjengere, begynte å undervise offentlig i sin egen variant av qigong. Han gjorde stor suksess med en praksis og et budskap som var mindre rettet mot oppnåelsen av overnaturlige krefter enn hos mange andre populære lærere, og mer mot personlig endring, god moral og helse.

Ikke at «cultivation» – som Ownby kaller den viktigste praksisen – var den eneste delen av Li Hongzhis budskap. Ownby forteller i lange baner om gjennomført pseudovitenskap med en vitenskapskritikk vi har hørt tusen ganger før (hvor utilstrekkelig den er ifht rett åndelig forståelse), om apokalyptiske budskap, om noe som knapt kan kalles annet enn misogyni, og et raseorientert frelsesbudskap. Men det later til å være gjort i blomstrende vendinger og i praksis være nokså ubetydelig, for når Ownby skildrer medlemsnivået, finner han så godt som utelukkende høyt utdannede, plikt- og fromhetsorienterte mennesker.

Det er nokså kontrært til budskapet som gikk ut fra kinesiske myndigheter, om lettlurte, uutdannede og overtroiske medlemmer av en «sekt», attpåtil en «dommedagssekt». Dynamikken mellom kinesisk religionspolitikk og bevegelsen, utviklingen og forløpet i konflikten er godt skildret av Ownby, med en passe dose kildekritiske betraktninger om alle aktører.

Jeg kan nevne én episode: den 23. januar 2001 tente tilsynelatende fem medlemmer av Falun Gong på seg selv i protest mot myndighetenes behandling. Da hadde konflikten på mange måter toppet seg, forteller Ownby, fra protester mot de første kritiske skriveriene, deretter mot myndighetenes kritikk og forfølgelse, en forfølgelse som har inkludert fengsling, tortur, drap og etter mye å dømme systematisk organsalg fra fengslede og deretter drepte medlemmer.

På tross av manglende støtte til slike selvmordsprotester i Li Hongzhis skrifter, virket det på ingen måter utrolig at enkelte medlemmer skulle gå til et slikt skritt. (Det finnes andre forbilder i kinesisk historie.) Det var kanskje heller ikke så rart at det var mange politimenn i nærheten, siden handlingen tross alt ble foretatt på Tiananmen-plassen. Men det virker kanskje litt for påtagelig at så mange av politiet var utstyrt med brannslokningsapparat.

Senere kinesisk propagandabruk av de fire som overlevde var kanskje heller ikke helt ustrategisk. Det fungerte i alle fall effektivt nok til å stemple Falun Gong som en «farlig sekt» sammen med øvrig propaganda.

Alt i alt klarer Ownby å gi et nyansert, kritisk bilde av både historie, samtid, «profet», bevegelse og myndigheter. På tross av et sympatisk bilde av dem som praktiserer Falun Gong og et lavmælt men sylskarpt blikk på det totalitære regimet i Kina, blir han dermed med stor sannsynlighet upopulær i alle kretser. Bortsett fra sånne kjedelige akademiske som synes forskningsmessig integritet, klar tanke og kritisk balanse er gode dyder.

Jeg for min del synes jeg lærte noe verdifullt av selv den kjappe lesningen jeg foretok, og ved hjelp av «støttelitteraturen» til Palmer ble det enda litt bedre. For ikke å snakke om alt jeg har fått å tenke på.

David Ownby
Falun Gong and the Future of China
Oxford University Press 2008, 291s.