Én av grunnene til det lange bloggfraværet her har vært at et hektisk program inkluderte denne konferansen om religion og politikk forrige mandag. Siden jeg var invitert for å snakke om amerikansk fundamentalisme, et felt jeg strengt tatt la bak meg i 2003, måtte jeg se litt nærmere på temaet igjen nå. Det inkluderte blant annet et blikk på den ikke alltid like overstrømmende omtalte boken American Fascists. The Christian Right and the War on America av journalist og eks-teolog Chris Hedges.

Hedges er nemlig av dem som har vært mer enn gjennomsnittlig interessert i den noe obskure bevegelsen kristen rekonstruksjonisme. Selv om den inkluderer en tidligere medarbeider hos den bittelitt mindre perifere raringen Ron Paul (Gary North), er den så liten at den knapt nok er å få øye på. Men ikke nødvendigvis uten betydning likevel.

Det må du nok likevel lese noe annet enn Hedges bok for å bli klok på. Han er litt for opptatt av å være moralsk indignert til å beskjeftige seg med langsiktig kunnskapsproduksjon og nøktern diskusjon. Han har utvilsomt mye kunnskap om amerikansk «fundamentalisme», bevare meg vel, og enda mer om dens mindre hyggelige sider. Men må han for enhver pris blande alle i samme smørje, slik at det blir umulig å skjelne mellom velbelagt, spekulasjon og illsint fantasi?

Hvert kapittel er, i beste journalistiske tradisjon, illustrert med personlig skjebne hos én eller flere informanter. Mest én, siden personifiseringen av hvert enkelt tema følger de beste fortellingstradisjoner og gjør identifisering enkelt. De er ikke ille i seg selv. Trenger du påskudd til å bli lett indignert over folk som har andre meninger enn deg (hvilket, la meg gjette, 99,9% av leserne her har) så kan Hedges sikkert bidra. Er du interessert i litt tyngre og mer kompliserte diskusjoner kan du styre unna.

Det er ikke fordi boken er spesielt dårlig. Hedges er ikke ekstrem på noen måte. Ikke bedriver han voldsom demonisering, ikke roter han veldig mye, og ikke tøyser han til mer enn de fleste. Boken er bare midt på treet i sin deprimerende alminnelige sammenblanding av det meste som kan krype og gå på den mer konservative siden av amerikansk kristelighet. I empiriske detaljer og enkelttema er det ofte noe å lære, og fortellingsmessig er det ikke av veien. Men spesielt klok på interne skillelinjer, på innflytelsen fra de mer … spesielle tenkerne bak rekonstruksjonisme og dominionisme blir du ikke veldig mye klokere.

Du får ikke engang eksemplifiserende anekdoter om utsagn som dette fra rekonstruksjonismens «grand old man»:

One faith, one law and one standard of justice did not mean democracy. The heresy of democracy has … worked havoc in church and state . . . Christianity and democracy are inevitably enemies.

Ei heller får du kontekstualisering av perler fra tidligere nevnte Gary North, som denne:

Is it a criminal offense to take the name of the Lord in vain? When people curse their parents, it unquestionably is a capital crime (Ex. 21:17). The son or daughter is under the lawful jurisdiction of the family. The integrity of the family must be maintained by the threat of death. Clearly, cursing God (blasphemy) is a comparable crime, and is therefore a capital crime.

Jeg skal dermed ikke motsette meg altfor sterkt bokens nokså drøye tittel. Bare protestere ørlite mot implikasjonen om at hele «the New Christian Right», på tross av alle sine særegenheter, fortjener den. Ikke fullt ut. Til gjengjeld skal du ikke lese veldig kritisk hos Hedges før du tenker i de baner. Men hvorfor bruke tid på det når du kan lese bedre om samme tema andre steder?

Chris Hedges
American Fascists. The Christian Right and the War on America.
Free Press 2006, 254s.

Ps. Dette er et ledd i forsøket på å komme bittelitt mindre i bakleksa med bokblogging. Det kommer etter planen flere veldig korte poster om bøker straks. Mye om amerikanske kristenkonservative.