kyr.jpegKonkurransen på alternativmarkedet er stor. Hvor mange terapier og terapeuter kan egentlig livnære seg på det? Noen har funnet en egen nisje. Blant det alternative tilfanget har vi nå «synske» som kommuniserer telepatisk med dyr. Så hva er det dyra – deriblant kua «Elina» – har å melde?

Av Svein Solvang (publisert 23.02.2007)


På TV Haugalands frokost-tv lørdag 9. september 2006 fikk seerne stifte bekjentskap med et marginalt fenomen. Da dukket ”dyretelepat” (eller ”dyretolk” som det også kalles) Lillian Røssland fra Husnes i Hordaland opp på skjermen. Hun var blitt invitert etter en nyhetsartikkel (i Haugesunds Avis 1.september) hvor hun hevdet å kunne kommunisere telepatisk med dyr – utenfor rom og tid. Innslaget besto av et intervju i studio og en reportasje der vi fikk se Røssland ute på jordet i telepatisk samtale med kua ”Elina”.

Hva kua ”Elina” hadde på hjertet

Dyretelepaten klappet kua forsiktig før hun satte seg ned på en knaus noen få meter fra dyret. Røssland fortalte at hun alltid brukte litt tid til å sentrere seg og at det var viktig for å unngå ubalansert informasjon. Før selve samtalen måtte hun ”jorde” seg. Hun hadde penn og papir klar, og selve pratingen foregikk ved at Røssland satt med øynene igjen.

I neste klipp fortalte Røssland at hun lot Elina få prate helt fritt, og at kua fikk si akkurat det hun hadde på hjertet. Deler av den nedskrevne talen ble vist på skjermen. Det seerne ikke kunne lese, men kun høre, er her vist i hakeparentes.

Jeg er stor & sterk er jeg, en myndig dame kan du [kalle meg.] Jeg liker å ha overblikk å følge med på hva som skjer. [De andre] respekterer meg & det er slik jeg vil ha det. Stødig & [ rolig er jeg også] med tankene sterkt i hevd. Jeg tenker mye & Jeg [bryr meg mye om] alt & alle. Det kan du si. Selv om jeg virker [streng, er min kjærlighet] til menneskene stor. De fascinerer meg på [det dypeste, & menneskene som] har meg i hevd har stor respekt [for meg. Det liker jeg. Jeg føler min verdi] her & jeg vet min nytte er stor. Du kan hilse og si at jeg er glad i dem og] at de er et [stykke for seg selv.]

Selv om slike utsagn fra ei ku kan være oppsiktsvekkende nok i seg selv, skal vi senere i artikkelen se at det er for barnemat å regne mot andre publiserte dyretolkninger i Norge.

Poesi fra Flammehuset

Røssland har lært seg dyretolk-kunsten av Astrid Moe på Flammehuset i Trøndelag – ”et retreat- og utdanningssenter med et spirituelt fundament”. På nettsidene deres kan vi lese at Røssland ”formidler et svært poetisk og vakkert språk.”

Det skal være usagt om kuas frie tale representerer stor poesi.

Flammehuset skryter videre av Røssland:

”Hun er dyktig til å kommunisere sammenhenger og får kontakt med dyrene på et vakkert spirituelt nivå. Dyrene forteller med stor kjærlighet om sin rolle sammen med sin eier, ofte sett i en større sammenheng.”

Det er ingen tvil om at både ”poesi” og ”større sammenhenger” er viktig for dyretolkerne. Samtalene med dyrene flommer over av svulstige uttrykk i velkjent nyreligiøs sjargong. Vi utenforstående vil nok mistenke at det ikke er kua, men Røssland og hennes likesinnede som er nyreligiøse, og at et slikt språk kanskje er nødvendig for å oppnå en slik ”lisens som Dyretolk” som Røssland påberoper seg – en lisens som kommer nettopp fra samme krets.

For er det i det hele tatt noe som tyder på at dyra får tale? Hvis det var snakk om ”telepati”, burde de tross alt det.

Hva menes med telepati?

Den bokstavelige betydningen av ordet telepati er følelse eller fornemmelse på avstand. Ordet er en forkortet versjon av mental telepati og referer til tankelesning eller kommunikasjon mellom to sinn ved hjelp av oversanselig persepsjon (erkjennelse, oppfatning).

I TV-intervjuet forklarte Røssland at hun kobler seg på dyrets ”frekvens” og at hun blir en slags radio som formidler dyrets tanker og følelser. Ifølge Astrid Moe selv kan ”(…) telepati – såkalt «tankelesing» også kalles inter-artslig kommunikasjon eller bevissthetskommunikasjon”. Hun utdanner ”(…) medium som kan kommunisere med dyr og dyrets sjel, mennesker og menneskets sjel, hjelpere, engler og naturen”.2

Videre skriver Moe:

”For oss som bruker Telepati som verktøy, kan det beskrives som «å bruke vår egen kropp som sender og mottaker». Kroppen er en meget avansert antenne – og med vår egen energi og bevissthet kan vi kjenne – føle – ane – se – høre og vite hvordan ulike forhold kan være”.

På spørsmål fra tv-intervjuerne om Røssland plutselig oppdaget at hun hadde disse evnene eller om det er noe alle kan lære seg, svarte hun i tråd med nyreligiøse oppfatninger at alle kan lære seg dyretelepati. Hun påstår at dette ikke er superkrefter: ”Det er evner absolutt alle har, men de har glemt dem.” Vi får høre at bruk av slike evner (”intuisjon” som Røssland kalte kreftene i dette svaret) var mye vanligere for flere hundre år siden da folk ikke hadde radio og mobiltelefoner til å kommunisere over lange avstander.

Ingen grenser utenfor rom og tid

I alle fall forestiller Røssland og hennes likesinnede seg at det er langt flere dyr som har slike evner. faktisk kommer de fra hele dyreriket.

Her kommer noen flere eksempler fra dyretelepatien på Flammehuset. De viser hvor langt ute på viddene man kan havne dersom man lar fantasien løpe løpsk og ikke bruker kritisk sans. Tydeligvis er det ingen grenser når det gjelder menneskers telepatiske kontakt med dyr, men så er jo heller ikke telepatien begrenset av rom og tid.

Dyrene selv slår selvsagt også av en prat seg i mellom. Astrid Moe skal bl.a. ha fanget opp en oppsiktsvekkende samtale mellom et ”antilopebarn” og en gammel løvinne. Dette skal være basert på en naturfilm som viste en liten antilope som gjentatte ganger gikk bort til en gammel løve.

Følgende frase er sakset fra løvinnen:

(…) Et jordskjelv vokser i mitt indre. Min sjel får fred. Jeg fortærer deg ikke, fordi du er det vakreste som har hendt meg. Du har forenet din sjel med min, som den ytterste gave du kan gi meg. Og jeg er ikke redd lenger. Jeg er en ”bror” av deg – lille antilopebarn – store sjel, som legger sitt liv på vektskålen og kommer meg i møte. Det er så vakkert (…)”

Antilopebarnet svarte bl.a.

Jeg er et barn av Huset. Styrt av Herren for å skape mildhet og omsorg i verden. Huset styrtet ikke sammen om jeg flyttet på meg og forlot familien til fordel for en bedre verden. Huset ble sterkere av det – at jeg flyttet på meg og tilga alle dem som hadde lagt meg brakk (…)

Ikke bare ombeskriver nyreligiøsiteten andre tiders og steders mennesker i eget bilde – de skal ha det til at selv dyrene taler deres språk. Derimot er det, for å si det mildt, lite av nyreligiøsitetens radikale dyrevern å spore hos Røssland. På spørsmål knyttet til dyr, slakteri og traumatiske opplevelser forteller Røssland i TV-intervjuet at alle dyr har en livsoppgave og at de går inn i dette livet vel vitende hva de skal: ”Ei ku vet godt at hun skal slaktes til slutt, og de fleste dyr er glad for den oppgaven de har”.

Utover samtaler med katter, hunder, hester og høner kan Astrid Moe og hennes disipler selvsagt også snakke med mer eksotiske dyr som isbjørn, slanger, spekkhoggeren Keiko fra Free Willy-filmene og ikke minst stokkmaur. Eleven Eli M. spurte stokkmaurene hvorfor de invaderte hytta hennes.6 Til svar fikk hun: ”Vi er rundt hytta for å passe på deg! Mange av oss er gamle kjente av deg fra et tidligere liv” og til slutt fikk hun vite ”P.S. Sjelene våre vil passe på deg selv om kroppene våre dør”.

Det er fint at stokkmaur i alle fall har lært seg bruken av P.S. siden språket deres ikke er like utviklet som gamle løvinners. Min personlige favoritt fra dyretelepatien er nok likevel proklamasjonen fra spekkhoggeren Keiko i samtale med en av Flammehusets elever 14. desember 2004, to dager etter hans død: ”Jeg er Keiko, Guds sønn”.

Budskapet

Gud nevnes flere steder i dyretolkningene fra Flammehuset. Typisk er utsagn som: ”Du er Gud. Du er Gud i deg selv”. Pussig nok skal en avdød katt ha formidlet et bilde der den selv lå i Jomfru Marias armer, så det er ingen tvil om at ulike forestillinger har stort spillerom.

Merk også hvor humansentrert budskapene fra dyrene er. Man kunne kanskje forvente at de bar preg av dyras livsverden, men neida her er det oppbyggelige budskap fra dyra til menneskene som formidles.

Hva er problemet?

Vi skal ikke bare flire av dyretolkerne. Aktiviteten kan også være problematisk. At de tar seg betalt for geskjeften sin er ikke det største problemet. Dyretolkerne kan virke sterkt inn på livet til godtroende klienter på samme måte som astrologer og andre sannsigere. Vi kan ikke se bort fra at aktiviteten kan ha negative påvirkninger for dyreeiere eller andre rundt dem. Her er en anekdote om kattene som avdekket foreldre-arven til sin adopterte eier.6

Ved å sloss klarte kattene å påkalle eierens oppmerksomhet og påfølgende innkalling av dyretolk:

”…Kattene forteller at de prøver å vise eieren hvordan to personer i eierens liv «forstyrrer» eieren. Ikke bevisst – men ubevisst. Den ene katten «snakket for» eierens mor – og den andre for eierens far. Det som var underlig med historien, var at eieren var adoptert. I voksen alder hadde hun fått kontakt med sin mor – og kjente derfor litt til sin adopsjonshistorie. Hun hadde imidlertid aldri truffet sin far – som dessuten var død… ”

Ifølge Astrid Moe har det kattene forteller stor betydning for eieren fordi hun får innsikt i sine biologiske foreldres følelsesliv og forstår bedre hvorfor hun ble adoptert bort:

”Hun får også mulighet til å se hvilke ubearbeidete følelsesmessige forhold som er nedarvet fra sine biologiske foreldre. På denne måten fikk hun et materiale som forklarte henne mye om henne selv og egne barn”.

Det er vanlig at kunder (dyreeiere i dette tilfellet) av såkalte synske tilegner vage og generelle utsagn spesifikk betydning, slik at de fremstår for kunden selv som nøyaktige «treff». De fleste kunder er ivrige og ønsker at den påståtte synske skal lykkes og er dermed villig til å jobbe hardt for å finne personlig mening i det som slenges ut.

Dersom det er tilfelle at seansen ovenfor fant sted, så er det bekymringsfullt at dyretolkere leker psykologer og framstiller seg selv som sannhetens forvaltere. Det er også uheldig at aktiviteten kan påvirke eller gå utover tredjepart, i dette tilfellet klientens barn.

Skeptikerens rolle er ikke bare å være vantro, selv ikke i forhold til pussigheter som de over. Vi skal også oppmuntre til undersøkelser om sannhetsgehalt. Kan telepati mellom dyr og mennesker testes vitenskapelig?

Kan man teste dyretelepati?

Svaret er, prinsipielt sett, ja. Påstanden om at man kan kommunisere telepatisk med dyr er prinsipielt testbar. Det er likevel ikke helt enkelt å gjøre slike tester. Reelle forsøk bør nemlig ta utgangspunkt i den praktiske utførelsen av de påståtte evnene. Siden de fleste dyra virker å være mer interessert i det åndelige enn i å komme med utsagn som det er lett å etterprøve, kan testing bli vanskelig.

La oss betrakte to ulike hypotetiske påstander: Ved å være atskilt fra katten påstår dyretelepaten at hun ved hjelp av telepati kan:

A) finne ut at et dyr formidler en åndelig ide, for eksempel at dyret har levd i et tidligere liv.

B) finne ut hvilket av fire mulige valg dyret gjorde, for eksempel hvilken skål med mat det valgt å spise fra.

Tilfellet B vil kunne testes vitenskapelig. Tilfelle A kan knapt regnes for å være falsifiserbart, og det vil være svært vanskelig å bruke slike påstander til en meningsfull test for å avgjøre om telepati virker.

Noen vil kunne foreslå at man kan teste ulike dyretelepater mot samme dyr (individ). Vil bruk av ulike dyretelepater gi samme budskap fra dyret om samme tema? Selv om det er avvik, så er problemet at det strengt tatt ikke besvarer om kun en av tolkene har feil eller begge. En annet bortforklaring kunne være at kanskje dyret ikke fortalte det samme til begge, men løy til den ene?

I kommende avsnitt beskrives en metode som hypotetisk kan bli brukt for å teste dyretelepatene vitenskapelig. Forutsetningen for en slik test er at dyretelepatene aksepterer å komme med påstander av typen B i kontrollerte forsøk.

Mulig testmetode

Tom Napier har skrevet en artikkel om praktisk testing av telepati mellom mennesker. Retningslinjene som han trekker opp, kan også brukes i vårt tilfelle B med dyr og mennesker. Han spør: Hvis telepati eksisterer, hvordan kan vi demonstrere det?

Dersom telepati var sterk og pålitelig, hevder Napier det ville vært lett å gjenkjenne fenomenet og det ville ikke vært tvil om dets eksistens. Problemet er at telepati er flytende, og dersom det er et reelt fenomen så forstår vi det ikke godt nok enda til å spesifisere under hvilke omstendigheter det eventuelt vil opptre.

Det beste vi kan gjøre ifølge Napier er å få to personer (et menneske og et dyr i vårt tilfelle) til å forsøke å kommunisere og deretter se etter avvik mellom de faktiske resultatene og resultater som var forventet ved ren gjetning. Napier poengterer at uheldigvis vil noen testindivider være motiverte til å utnytte feil i den eksperimentelle prosedyren for slik å imitere telepatisk kommunikasjon. Eksperimentatorens jobb vil være å eliminere slike feil. (Jeg vil tro at ved dyretelepati er sannsynligheten størst for at mennesket vil forsøke å jukse, men man vet jo aldri hva spekkhoggere og stokkmaur kan finne på…)

Napier definerer telepati som kommunikasjon mellom to sinn uten fysisk forbindelse. Å bevise dette fenomenet krever: 1) Bevis av kommunikasjon. 2) Bevis for at det ikke er noen tenkelige vanlige metoder for kommunikasjon.

Å bevise det første mener Napier burde være enkelt, men når det gjelder menneske til menneske-telepati er det siste punktet ekstremt vanskelig å bevise, kanskje umulig, mener han. Min egen erfaring med dyr tilsier at de kommuniserer heller dårlig ved hjelp av vanlige, menneskelige metoder som tale, hemmelige lapper, blikk, tegnspråk, usynlig blekk eller elektroniske sendere og mottakere gjemt på kroppen. Dermed mener jeg det i prinsippet skal være grei skuring i vårt tilfelle å bevise punkt 2 også.

Valg av testinformasjon

Napiers første steg er at man må velge riktig testinformasjon. Målet er å bekrefte at informasjon gitt til eller en handlig utført av et individ (dyret) kan bli oppfattet av et annet individ (mennesket) når de ikke kommuniserer på vanlige måte. Dette betyr at det andre individet ikke på noen måte skal kunne kjenne testinformasjonen på forhånd eller kunne avlede noe av informasjonen ut fra resten.

Testinformasjonen bør også være tilfeldig, og ideelt skal den ikke eksistere før selve testen. Videre hevder Napier at dersom telepati eksisterer, så er den svak og upålitelig og det vil være vanskelig å skille den fra ren gjetning. Derfor trengs en protokoll som også vil gi et veldefinert resultat også ved fravær av telepati slik at vi kan gjenkjenne nærværet av telepati ved et signifikant annerledes testresultat.

Han understreker også det må være mulig å gjøre en entydig sammenlikning mellom sendt og mottatt informasjon. Dette utelukker eksperimenter der nøyaktigheten av ”treff” er prisgitt subjektiv tolkning.

Forslag til praktisk eksperiment

Basert på Napiers anbefaling av hvordan man kan teste telepati mellom mennesker, kommer jeg her med et sterkt forenklet og modifisert forslag til hvordan man kan teste telepati mellom dyr og menneske. Denne metoden er ment for dyr som kan se og som er i live. Forhåpentligvis møter dyr og telepat opp til samme tid fordi dette forsøket kun er ment å teste om telepati virker utenfor rom, ikke utenfor tid også.

1. Eksperimentatorene har med åtte nummererte matskåler med ulik mat i hver av dem. Ved starten av forsøket trekkes tilfeldig fire skåler. Disse får også telepaten se.
2. Dyret og dyretelepaten blir deretter fysisk atskilt slik at de verken kan se eller høre hverandre, for eksempel i hver sin bygning. Av de fire valgte skålene trekkes en av dem tilfeldig. Maten gis til dyret og noteres. For hver gang mat i en ny skål gis til dyret, varsles dyretelepaten ved hjelp av et ferdiginnspilt lyd- eller lyssignal. Den telepatiske kontakten skal foregå mens dyret får presentert og eventuelt spiser maten, og telepaten noterer hvilken mat dyret kommuniserer.
3. Etter at en skål er gitt til dyret, klargjøres den igjen og settes tilbake sammen med de tre gjenværende skålene. De fire skålene blandes før en av dem trekkes tilfeldig igjen og vises til dyret.
4. Etter at 20 skåler er trukket, samles listene inn og merkes godt.
5. Forsøket gjentas flere ganger, men mellom hver gang legges de fire brukte skålene tilbake til de fire som ikke ble brukt. Skålene blandes godt, og blant de åtte skålene trekkes fire skåler som skal brukes i neste forsøk.

Ved et reelt forsøk må hvert punkt spesifiseres enda nærmere for å unngå hull i testprosedyren, bl.a. er det en utfordring å sikre helt tilfeldig blanding og trekking av matskåler.

Napier påpeker at for at avvik fra sjanse skal være signifikant, må det utføres mange tester. Siden det er fire matskåler, vil en forvente at i det lange løp og i fravær av telepatiske evner, så vil, gitt at katten spiser, antallet treff være en tredjedel av feilene (eller 25% av alle forsøk), for eksempel 25 treff mot 75 feil. Store avvik fra dette forholdet indikerer at en uvanlig, men tilfeldig hendelse har skjedd eller at sender og mottaker har klart å kommunisere på et vis, f. eks. telepatisk.

Tar dyretelepatene utfordringen?

Det venter en million dollar fra skeptikeren James Randis utdanningsstiftelse til Lillian Røssland og hennes lærer Astrid Moe dersom de faktisk kan bevise, i kontrollerte omgivelser, at de virkelig har disse superkreftene som de påstår. Randis stiftelse med samarbeidspartnere vil også helt sikkert lage en langt bedre testprosedyre enn min grovskisse.

Utover den forunderlige motvilje ”synske” har for en million dollar er det dessverre et stygt skjær i sjøen: Selv om dyretelepatene ønsker å testes, er det ikke sikkert dyrene selv ønsker å være med på en slik test. Hvorfor skal de bruke tiden sin til en vitenskapelig test der de blir presentert for matskåler, når de tidligere har vist at de heller snakker om spenstigere tema som gamle skolelærinner, ærefrykt, gudinner og templer?