Markedsorienteringen innen akademia har fått mange interessante konsekvenser. Så lenge et studieprogram kan tiltrekke seg studenter, kommer pengene inn. Og da viser det seg fort at det ikke alltid er så veldig nøye hva man faktisk studerer. Det er mange gode ryttere av kjepphester innenfor akademia, og utenfor er det mer enn nok av mennesker med mer innflytelse enn innsikt som gjerne vil få dem frem.
Det er, håper jeg, ikke så ille i Norge. I alle fall ikke på langt nær så ille som i Storbritannia. Få har vært så effektive til å avkle hva stormløpet etter alternativtroende har medført som David Colquhoun. Det har ikke vært helt enkelt. Når han har spurt universitet og lærere om å se læreplaner, pensumlister og den slags, har de typisk nektet. Først etter langvarige prosesser med offentlighetslov i hånd, har det éne etter det andre dukket opp. Sist om programmet for urtemedisin ved University of Westminster, hvor Colquhoun kan sitere følgende fra en bekymret student som neppe blir brukt i kursreklamer:
Here is a quote from a handout (on ‘The Galenic Constitutional System in Practice’) given to 3rd year herbalists last semester: ‘Treating particular disease/conditions is more successful if the disease can be analysed in terms on hot, cold, wet and dry’.
Vi kan bl.a. legge til at studenter ble opplært i å bruke pendel til å finne riktig urtemedisin for pasienter, at man satte i gang urtebehandling av kreftpasient uten å informere behandlende lege og mer til. På tross av et bedre utgangspunkt får selv dette programmet altså sine varianter av «ametyster gir høy yin-energi» og vel så det.
Så spørs det om offentliggjøringen kan bidra i samme retning som med tidligere omtalte program. Få av dem har fortsatt sin eksistens.
Les hele, mer (festlig) om samme institusjon og den opprinnelige kritikken i Nature.