Nei, Schiøtz
Den kjente advokat og antroposof Cato Schiøtz forsøker i dagens Morgenbladet å imøtegå kritikken fra forrige gang han bombastisk hevdet at “det bare foreligger teoretisk tvil” om Joralf Gjerstads mange evner.
Det gikk ikke bra forrige gang, og det går verre nå. Argumentasjonen hans inneholder akkurat så mange og så vanlige misforståelser og inkonsistenser at det kanskje er verdt en bitteliten kikk.
Først et caveat: Dette handler ikke om Gjerstad vil testes eller ikke. Jeg har ingen interesse av å plage mannen. Dette handler om den debatten Schiøtz reiser i forhold til sine egne opplevelser.
Schiøtz hopper heldigvis helt ut av helbrederdebatten, så vi slipper å repetere det som opptar de fleste, og som er berørt oftest. Han går rett på den angivelige synskheten:
Kolloen fremlegger et massivt materiale i form av et tresifret antall konkrete eksempler på Joralf Gjerstads klarsyn. Ved klarsyn kan man, i motsetning til ved helbredelse, utelukke en placeboeffekt. Det sentrale er at BBG ikke har noen forklaring til dette voldsomme antallet fenomener.
Det finnes en gammel spissformulering som går slik: “Flertallsformen av ‘anekdote’ er ikke ‘data’.”
Alle feilkilder som gjelder for en enkelt fortelling, gjelder for et flertall fortellinger. Dette er helt sentralt for hva som gjelder som bevisføring i vitenskapelig sammenheng. Schiøtz er neppe helt ukjent med dette, men i så fall later han som noe annet, for neste avsnitt nærmer seg en retorisk mistenkeliggjøring av det som altså er vanlig prosedyre som “ad hoc-bortforklaring”:
Hva gjør man så, når man på skeptikerhold skal forholde seg til en total mangel på alternative og troverdige forklaringer?
Da bestrider man faktum. Det som Kolloen beskriver i detalj har ikke skjedd. Man avviser kort og godt observasjonene. Men at dette skal skyldes en eller annen form for kollektiv misforståelse, feilerindring eller konspirasjon, faller på sin egen urimelighet.
Nei, Schiøtz. Det faller ikke på sin egen urimelighet. Feilerindring og ubevisst manipulering av fortellingselementer for å få det til å passe en genre, en situasjon og andre ting er for eksempel tvertimot ekstremt velkjente og veldokumenterte fenomen. Vi observerer veldig mye interessant om rollen forventninger, fortellingssituasjon og annet spiller i forskning på blant annet øyenvitner. Det har også en ikke helt liten betydning for vitnepsykologi, noe som gjør det lett bekymringsverdig at advokaten synes det “faller på sin egen urimelighet”. Hvis det faktisk er det han synes, ikke bare noe han sier i håp om at ingen skal se nærmere på det.
Så kommer den muligens for Schiøtz usynlige inkonsekvensen og den pussige og vanlige misforståelsen:
Men så har man BBGs trumfkort: Det er ikke naturvitenskapelig bevist. Dette er helt riktig, og omhyggelig understreket i mitt første innlegg. Men her legger BBG inn et uuttalt viktig premiss, nemlig at denne type klarsyn lar seg bevise/motbevise naturvitenskapelig.
Uttrykket “disingeneous” har muligens ikke noe direkte norsk motstykke, men det er lett utrolig at nettopp Schiøtz bringer dette til torgs. Det er nemlig Schiøtz som mer enn noen annen har argumentert for at evnene til Gjerstad når det gjelder synskhet og fjerndiagnostikk er så sterke og pålitelig at det “kun kan være teoretisk tvil” om deres eksistens.
Men hvis disse evnene er så presise og pålitelige som Schiøtz hevder, så er det uhyre enkelt å teste det. Alt man gjør er å sørge for kontrollerte omstendigheter og god dokumentasjon av at kontroller og prosedyrer er fulgt.
Og hvis evnene plutselig ikke er så pålitelige, vil vi jo gjerne vite hvor ofte han har “helt rett” i forhold til hva som er sannsynlig. Det er for eksempel ikke fullt så imponerende om man kan gjette riktig kort i en kortstokk 1 av 52 ganger. (Den eneste spådommen jeg har sett Gjerstad komme med i forkant, handlet om boksalget. Der tok han feil.)
Men man kan ikke ha det på begge måter: både presise, pålitelige spådommer og diagnoser og et fenomen som ikke lar seg påvise når man forsøker å teste det. Det er dermed direkte usammenhengende når Schiøtz går videre til å si at:
Det er meget mulig at empirisk kontroll og etterprøvbarhet bare avdekker en del av virkeligheten, den delen som vi kan si er intersubjektiv, men ikke objektiv, forstått som en uavhengig og upåvirkelig sannhet. BBG gjør seg skyldig i det vi kan kalle ontologisk reduksjonisme, det vil si at man påstår at det eneste som finnes, er det vi er i stand til å måle.
For det første er siste setning direkte misvisende: BBG har ikke skrevet det han tilskriver dem. De skriver, som undertegnede, om sannsynligheter ut fra hva vi vet: at slike evner kun er “en fjern teoretisk mulighet.”
For det andre er det Schiøtz selv som trekker frem empirisk etterprøvbarhet – i form av anekdoter det er meningen vi skal tro på – som bevisføring. Det er han som leverer historiene om at Gjerstads evner er intersubjektivt pålitelige; bare “teoretiske muligheter” (og skeptisk ondskap?) gjør at man kan trekke dem i tvil.
I praksis er det han bringer til torgs en fortelling om at han er overbevist. Det er erfaringsretorikk. Dessverre er det uten tilstrekkelig tyngde i sin overbevisning til at han ikke umiddelbart begynner ad hoc-forklaringene på hvorfor det ikke lar seg påvise i test likevel.
Men hvis det ikke lar seg teste, kan det ikke være som han sier. Og hvis det er som han sier, så er det helt banalt å teste det.
Det handler ikke om noe esoterisk, slik Schiøtz synes å mene når han spør “om overnaturlige evner nødvendigvis må avgjøres etter forskning basert på naturvitenskapelige prinsipper”. Det handler faktisk bare om å ta Schiøtz på alvor, og sørge for at man ikke så lett kan bedra seg selv når man forsøker å observere det Schiøtz forteller at han og svært mange andre har observert allerede. (Og slik forskning følger helt etablerte samfunnsvitenskapelige protokoller.)
Det ville vært vanvittig interessant om slike evner skulle la seg påvise. Men vi kan ikke bruke tilnærmingen til Schiøtz for å avgjøre det: En “helhetsvurdering” basert på anekdoter når det som skal avgjøres ikke lar seg påvise på slikt vis. Det er rett og slett ikke pålitelig bevisføring. Og jeg er nokså sikker på at han ville reservert seg om påtalemyndighetene forsøkte slike stunt overfor en av hans klienter i retten.
Hvis ikke bør én og annen klient finne en ny advokat.
nilsA
9 jan 2009
“En “helhetsvurdering” basert på anekdoter når det som skal avgjøres ikke lar seg påvise på slikt vis.”
… er ikke dette nettopp en god beskrivelse av privatrettslige (i motsetning til strafferett) dommer?
For en del år siden hadde jeg anledning til (ble bedt om) å gå gjennom et antall sakkyndige rapporter som skulle brukes i retten. Jeg fant både logikkfeil og datajuks og statistiske metodefeil – men så langt jeg kunne forstå tok ikke retten hensyn til noe sånt. Man brukte en slags statusfaktor, og så var det for det meste avgjørende hvor mange vitner – og det vil si anekdoter siden det var betydelige feil – de enkelte partene hadde.
Asbjørn Dyrendal
9 jan 2009
*grøss* Det kan godt hende du har rett. Og jeg har vel også sett ting om strafferett som kan antyde at det ikke alltid står så imponerende bra til der heller.
Hvilket vel var Brusgaard & cos poeng.
Erik Strand
9 jan 2009
Dessverre ser det ikke ut til at noen nedre grense finnes hva angår juristers prestasjoner. En oversikt over prestasjonene til noen av dem finnes her: http://home.no.net/fampo/juristopptreden.html
nilsA
9 jan 2009
Kom over denne:
“Her er “logikken” – også kalt Schjødts usikkerhetsrrelasjon:
Hvis noe er overnaturlig, kan det ikke finnes med vitenskapelige midler.
Hvis noe ikke kan finnes med vitenskapelige midler, er det overnaturlig.”
[html]http://raagraaum.blogg.no/[/html]
Erik Spjelkavik
9 jan 2009
@Erik Strand: Listen på home.no er ikke så mye å skryte av, flere av punktene på lista handler om juristers avvisning av “Det skjulte Norge”.
Erik Strand
11 jan 2009
Javel, så handler flere av punktene om juristers avvisning av (påvisning av) “Det skjulte Norge”. Men hva så? Nivået på deres avvisning viser like fullt hva de utøver. Det gjelder f.eks. en byrettsdommer i Drammen byrett som ikke engang har forstått hva det vil si å foreta en drøftelse.
Asbjørn Dyrendal
12 jan 2009
Det er et poeng. Jeg kikket fort på et par-tre av sakene. Hvis man tar dem som de står, ser de ikke helt pene ut. Men jeg ville måttet gå adskillig tettere inn på sakene før jeg trakk den slags slutninger.
At det knapt finnes grenser for hvor lavt kvaliteten kan synke, er derimot knapt noen hemmelighet.