Kan vag interesse for konspirasjonsteorier – og dermed den kulturelle spredningen av konspirasjonsteorier i film, litteratur etc – være med på å påvirke oss til å ta konspirasjonsteorier mer på alvor, og dermed utsette oss for å bli mobilisert av dem når sosiale forhold ligger til rette for det? Det er på mange måter én […]
Kan vag interesse for konspirasjonsteorier – og dermed den kulturelle spredningen av konspirasjonsteorier i film, litteratur etc – være med på å påvirke oss til å ta konspirasjonsteorier mer på alvor, og dermed utsette oss for å bli mobilisert av dem når sosiale forhold ligger til rette for det?
Det er på mange måter én av forutsetningene til Barkun, og det høres ikke urimelig ut, men hva slags forskningsbasis kan det bygge på? Det finnes både eldre og nyere forskning man kan se det i sammenheng med. Her skal jeg ta et flunkende nytt eksempel, så flunkende nytt at det ikke er på trykk ennå. (Artikkelen er akseptert og kommer på trykk i november.)
I forbindelse med tiårsjubileet for Dianas død kom jeg over et intervju med sosialpsykologen Karen Douglas. Hun hadde sammen sin kollega Robbie Sutton foretatt en undersøkelse som antyder at man blir påvirket av konspirasjonsteorier bare ved å bli utsatt for ”informasjon” om dem, og uten at vi legger merke til det (eller er villige til å innrømme det) selv. Som den generøse kollegaen hun er, ga hun meg paperet.
Forsøket gjentar studier av hvordan vi undervurderer effekten av forsøk på overtalelse, men her var det ikke et eksplisitt forsøk på overtalelse. Man tok et utvalg av engelske studenter på lavere grad og ga dem påstander relatert til Prinsesse Dianas død. Halvparten (”forsøksgruppen”) fikk først lese ulike, tradisjonelle konspirasjonsteoretiske elementer knyttet til dødsfallet – stort sett angivelig informasjon som ”den offisielle forklaringen” ikke tar opp. Kontrollgruppens svar ble brukt som baseline for ”før”-situasjon i forhold til studentenes holdninger til teoriene om Dianas død. Begge gruppene skulle gi en vurdering av om de selv oppfattet påstandene om prinsessens død som pålitelige eller ei (på en syvpunktsskala), og hvordan de tenkte seg at andre vurderte dem. Forsøksgruppen fikk også spørsmål om hvordan deres egen oppfatning hadde endret seg vs. hvordan de tenkte seg at de andres oppfatning hadde endret seg som resultat av ”opplysningene” de hadde fått.
Det viste seg at forsøksgruppen var gode til å vurdere hvordan andres oppfatning ble påvirket og hvilken grad andre trodde eller ikke. Derimot undervurderte de systematisk i hvilken grad de selv ble påvirket (selv om de klarte å innse at det ble . Det er helt i tråd med annen forskning på såkalt ”tredje-personseffekt”: Vi innbiller oss som regel at vi selv er mer immune for påvirkning enn andre. En av måtene vi ”overtaler” oss selv om dette, er at vi i tråd med andre fenomen ubevisst tilpasser hukommelsen om vår egen tidligere holdning til vår nåværende (”hindsight bias”). Andre faktorer Douglas og Sutton diskuterer handler blant annet om at vi representerer vår egen bevissthet som mer robust enn andres, og at vi på denne måten beskytter selvbildet vårt.
Det høres ikke urimelig ut, selv om vi nok kan se mer forskning på feltet. I tilfellet Douglas og Sutton tar for seg, testet man den umiddelbare påvirkningen, og ikke over lengre tid. Det kunne også vært interessant med en oppfølging.
Over lengre tidsrom kan man tenke seg at andre mulige mekanismer kan åpne for påvirkning. En av de andre er et kjent fenomen kalt ”kildeamnesi” (source amnesia) – vi husker fortellinger og poengene, men ikke hvor de kommer fra. Med økt tilgang på konspirasjonsteorier, for eksempel gjennom ”mainstreaming” i populærkultur, vil man med andre ord forvente flere tilfeller av feilbedømming om dette er kunnskap eller ”bare” fortelling. Hvis vi kombinerer dette med ”priming” – og bredere sett – Agenda-setting theory har vi noen antydninger om hvordan ting kan virke.
Slik kan f.eks. konspirasjonsteorietiske elementer fra fiksjon og underholdning ”snike” seg inn i lageret av gjenkjente fortellinger, bli fortere aktivert (”tilgjengelighetsheuristikk”/ availability heuristic), gi rammer for tolkning etc på samme måte som andre deler av et etablert kunnskapslager. De blir dermed lettere feiltolket som del av hva vi kan, som ”etablert kunnskap”. Herfra er veien kortere til en eksplisitt overbevisning når omstendighetene setter det opp som mulighet. Og med overbevisning er det lettere å la seg mobilisere av dem også.
Douglas, K.M., & Sutton, R.M., (in press). The hidden impact of conspiracy theories: Perceived and actual influence of theories surrounding the death of Princess Diana. Journal of Social Psychology.