Når du står ved kanten av stupet er det sjelden en god idé å ta et langt steg fremover. Mange lurte, etter en tidligere opptreden på om Johan Galtung hadde tatt steget inn i konspirasjonsteorienes mindre sympatiske landskap. Etter Galtungs tilsvar til John Færseths kritiske gjennomgang av noen av Galtungs kilder og idéer er det knapt noen grunn til å lure lenger.

Når Galtung skal avklare spørsmål om antisemittisme, velger han, av alle mulige ting, «et oppslag fra USA» som tar for seg jøder i ledelse for mediakonglomerat. Det er Galtungs fokus. Han overser glatt spørsmålet om hvorfor dette temaet opptar kilden. Det er ikke uventet, men kanskje ikke helt irrelevant at kilden hans har den uttalte oppfatning at

The Jewish control of the American mass media is the single most important fact of life, not just in America, but in the whole world today. There is nothing—plague, famine, economic collapse, even nuclear war—more dangerous to the future of our people.

«Our people» anses altså å være truet, mer enn av noe annet, av «jødene». Den som aner noe mer enn et tilfeldig «oppslag fra USA», aner rett, forteller Humanist-redaktør Didrik Søderlind: den er opprinnelig utgitt av en nazigruppe stiftet av en av USAs mer voldsforherligende høyreekstremistiske ideologer, William Pierce.

Nå gjemmer Galtung sin snodige kildebruk i en dikotomi mellom «klare linjer» – som tydeligvis er representert ved nazister – og «tvisyn – en forskers holdning». «Tvisynet» har tydeligvis gjort fokus vanskelig, ettersom det ikke klarte få med seg de klare rasistiske elementene i selv lenken han referer til. Det ser ut til å ha gjort annen skade på leseevnen også. Ikke bare i stråmannskonstruksjonene hans, men i evnen og viljen til å sette seg inn i hva som er Stand der Forschung.

For eksempel ytrer Galtung seg nok en gang om det beryktede falsumet Sions vises protokoller:

Jeg lurer på hvor mange som har så sikre meninger om Sions Vises Protokoller som har lest dem? Det er umulig å gjøre det i dag uten å tenke på Goldman-Sachs. Og her er jeg på linje med Erik Rudstrøm: det er vanskelig å tro at det hemmelige russiske politi var i stand til å skrive en slik analyse.

Du verden som man kan lure. Jeg for min del lurer på hvor mange av dem som sår tvil om at Sions vises protokoller er et falskneri som i det hele tatt har tatt en titt på forskningen rundt dem. Jeg lurer på hvor mange som er reelt uvitende og hvor mange som bare dyrker «willful blindness» av ideologiske hensyn. Og på hvordan eller om en presumptivt en gang oppegående forsker kan være så uvitende.

Dette skriftet er nemlig et særdeles veldokumentert falsum, med en så vel avklart historikk og tydelige inspirasjonskilder, endog til lange og mange direkte avskrifter fra andre litterære verk at det virker absurd for hvem som helst med historiekjennskap å skulle så tvil på nytt. Det blir ikke bedre når de ikke bringer inn et eneste forsøksvis nytt moment, men høres ut som et ekko av velkjent antisemittisk apologetikk. Problemet med ubehagelig kunnskap kan selvfølgelig oppheves ved å se bort fra all den kunnskap – og her finnes mye forskning – som er produsert og bare dyrke «tvisynet».

Det er en helt vanlig strategi i fornekterkretser og konspirasjonskultur. Gjerne sammen med eksplisitte eller implisitte insinuasjoner som den om at «det hemmelige russiske politi» var ute av stand til å skrive noe sånt som Sions vise, mens det sikkert var en jødisk konspirasjon som kunne gjort det.

Jeg sa i et miniforedrag forleden at «det onde og det dumme» i konspirasjonsteorier henger sammen: den destruktive kraften i konspirasjonsteorier henger sammen med deres hang til usannheter og urimelige slutninger. Frikoblingen fra informasjon som kan begrense fantasienes konstruksjon av fiende- og idealbilder er en ikke uvesentlig bestanddel i hva som på sitt verste gjør dem så destruktive. Bruken av Sions vises protokoller er et av de virkelige skrekkeksemplene i den sammenheng.

Leddene i tankekjedene som fører i retning av det avsindige kan ha underholdningsverdi, men de virker til å bygge opp under det som i ekstreme (og heldigvis sjeldne) tilfeller kan bli seriøst destruktivt.

Det gjelder også for den banale og nesten stereotypt parodisk konspirative tankerekken Galtung gir uttrykk for her:

Det er trist og skremmende når den meget dyktige svenske seniorforskeren ved Instiutt for fredsforskning blir unnsagt av direktøren fordi han i en artikkel i Nytt norsk tidsskrift også bringer inn hypotesen om at Mossad+ kunne ha stått bak Breivik, og nevner tempelriddernes inntog i Jerusalem i 1099, terrorbombingen av hotell King David i 1946, og Regjeringsbygningen-Utøya 2011: alle på samme dag, 22/7. Tilfeldig? Neppe.

(«Seniorforskeren» er den lett konspirasjonsorienterte Ola Tunander i denne artikkelen. Tunander ble kritisert («unnsagt») av egen direktør for å ikke oppfylle forskningens krav «til logisk fremstilling, kildekritikk og etisk refleksjon». Påstandene om empiriske forhold og sammenhenger er Tunanders, konklusjonen «tilfeldig? Neppe.» er Galtungs «tvisyn» i aksjon igjen.)

Nå er det sånn at mange ting i verdenshistorien har skjedd på en hvilken som helst dato. Trekk linjer mellom hvilke som helst av dem, dikt en fortelling hvor de passer, og du har en flik av konspirasjonskulturens historieskrivning.

Det inkluderer slikt som «tempelriddernes inntog i Jerusalem i 1099». Jeg synes vi bør ta med det oppsiktsvekkende faktum at det er snakk om tempelriddere med helt spesiell innsikt som låner troverdighet til teorier om verdensomspennende konspirasjoner på en helt spesiell måte: Siden tempelridderordenen først ble stiftet ca 20 år etter, må det ha vært snakk om tidsreisende tempelriddere …

Det er forøvrig ikke den eneste alternative historikken i setningen. Jerusalem ble erobret av korsfarerne den 15.juli 1099. Det var kongedømmet Jerusalem som ble proklamert den 22.

(Sånt lar seg lett innpasse om man bare gidder å få detaljene riktig. Fakta er fleksible, men tolkninger som gjør dem viktige er enda mer så. Vi ser det hos Tunander: Israels terroraksjon i Norge, drapet på Ahmed Bouchiki – Lillehammerdrapet – skjedde den 21.juli 1973. Det er én dag feil i forhold til å få det hele til å gå opp. Men man kan isteden lage et poeng ut av at de ansvarlige ble arrestert den 22.juli, og så ser kabalen straks bedre ut: «Da ble henrettelsesteamet umiddelbart arrestert den 22. juli 1973, og dette var en av de pinligste hendelsene i Mossads historie.»

Neida, det er ikke å hevde noe. «Vi bare reiser spørsmål» er omkvedet når man uten grunnlag insinuerer andres delaktighet i drap og ødeleggelser.)

Det er greit å ha avklart at det som faller Galtung inn av relevant, norsk litteratur er nettopp konspirasjonsteoretikerne Ertresvåg og Rudstrøm. Det er også greit å se hvordan han klistrer seg opp til lignende verdensbilder og måter å skrive og resonnere på. Hans «tvisyn» later ikke til å se ikke problemet med kildeutvalg, resonnement, påstander, etikk eller dokumentasjon – fordi det har adoptert konspirasjonskulturens blikk og lagt egne krav til dokumentasjon i kofferten.

Tilfeldig? Tja.