Det er velkjent for de som vanker i psykologiske sirkler, at psykologer stort sett er enige om at IQ og intelligens er tvilsomme mål på vage egenskaper, og at uansett hva forskningen tyder på eller tallene sier, skal intelligens ha så liten betydning som mulig. 

For de som faktisk kjenner forskningen, fortoner det seg noe annerledes. Så det er kanskje ikke så rart når forskning.no melder at IQ-test er dårlig mål for intelligens.

Det viktigste problemet med å snakke om intelligens og IQ er at det er vanskelig. Det er veldig godt forstått, så det er lett å fortelle hva forskningen tyder på og hva tallene sier, og hvor sikker man kan være. Problemet oppstår når folk vil vite hvorfor det er sånn. For da må man kunne veldig mye for å forstå svaret.

Derfor kommer jeg ikke til å gå i diskusjon rundt dette. (Jeg svarer gjerne på spørsmål. Retoriske spørsmål får i så fall retoriske svar.)

Men hva er det nå forskning.no sier, da?

Det er antageligvis ikke bare én mental mekanisme som står bak den menneskelige intelligensen, mener forskere. Og heller ikke én test som kan måle den.

Videre forteller forskning.no oss som følger:

G-faktoren – eller den generelle intelligensen – refererer til forestillingen om at vi alle har en universell mental evne som spiller inn på resultatene i alle tester av hjernens tenkekapasitet.

Men en ny kjempeundersøkelse sår tvil om eksistensen av både g-faktoren og gyldigheten av de klassiske IQ-testene.

Det finnes flere former for intelligens, mener forskerne.

G-faktoren, kjære NRK, er den underliggende felles faktoren for alle de mentale egenskapene som bidrar til intelligens. Alle de mentale egenskapene. Bemerke man den vulgære pluralis som benyttes i foregående setning.

Det er derfor gode intelligenstester, som f.eks. Wechsler-batteriene som brukes i skolen og i kliniske vurderinger, har ca et dusin deltester. Disse deltestene måler intelligens på hver sin måte. G-faktoren er da de aspektene ved intelligens som alle disse deltestene har til felles.

Den forskningen som NRK refererer til her er spennende, men representerer ikke noe paradigmeskifte innen intelligens. Det jeg tror er skjedd, er at journalisten har vært nødt til å finne noe som er nytt for å rettferdiggjøre å få publisert. Og når forskningen ikke viser noe nytt som er lett å forstå og følgelig lett å forklare, finner journalisten på noe.

Vi har visst i snart 100 år at intelligens henger sammen med forskjellige egenskaper i hjernen. Disse har inntil nå vært hypotetiske. Det som er nytt her, kjære journalist, er at forskerne begynner å finne dem. Det er de IQ-testene som du tror du kritiserer som er årsaken til at vi i det hele tatt vet hva vi skal se etter.

Lettere redigert for å rette opp for at jeg plukket opp saken på nrk.no, men de hadde, tro det eller ei, fått den fra, siger og skriver, forskning.no.

🙂