Er det flere her som aldri ble overbevist om kristendommens påståtte sannhet?

[Yngve B]

http://skepsis.no/forum/index.php/topic,89.0.html inspirert av denne tråden lager jeg en ny tilgrensende.

Jeg vokste opp i en familie som ikke er religiøs av seg. Min mor er av typen som Dennett mener har "belief in belief", men jeg ble aldri forsøkt innlemmet i noen tro av mine foreldre. På skolen var jeg av de som hadde "livssyn" isteden for "Kristendom", og lærte der litt om mange forskjellige religioner.

Gudstjenestene til jul (og påske?) husker jeg med gru. Jeg husker at selv da jeg var 9-10 år gammel syntes jeg det var pinlig å høre voksne mennesker (presten) proklamere alt mulig som beviselig var feil. Når de snakket om Adam og Eva som om dette faktisk var de første menneskene ble jeg rett og slett irritert.

I livssynstimene var det fullstendig legitimt å snakke om faktafeil i hellige bøker. Dette har nok bidratt til mitt standpunkt i stor grad.

Jeg har med andre ord aldri trodd på gud i noen form, og en noenlunde vitenskapelig tilnærming til problemet virker godt som isolasjon.

Kristendommen var for meg åpenbart feil allerede på barneskolen, men voksne folk rundt meg på den tiden var ikke like enige. Lyder dette kjent for noen av dere?

[z]

Min mor brydde seg ikke om kristendom, og jeg hadde livssyn i stedet for kristendomstimer (dette var ført det ble slått sammen til KRL), og da KRL kom var det så overfladisk at jeg ikke viste noe om kristendom før jeg fikk Internet. Dessuten sto det om hvordan Norge ble kristnet i KRL boka, så jeg bestemte meg tidlig at kristendom ikke var noe for meg.

[magnusbe]

Jau, har aldri vore religiøs, ingen av foreldra eller besteforeldra mine heller. Morfaren min sa at han ikkje ville ha nokon mellom seg og gud, men det er det mest religøse eg har høyrt frå nokon av dei.

Hadde veldig god livssynsundervisning, der vi lærte meir om kristendom enn elevane som hadde det.

Ein ting eg angrar på er at eg og dei andre livssynselevane pluss muslimane nekta å syngja salmar. Det hadde vi berre hatt godt av å læra oss. Eg har heller aldri vore i kyrkja i jola.

[Erik Arnesen]

Jeg hadde både såkalt "Kristendom" på barneskolen (senere KRL og religion), og ble konfirmert i kirka. Men jeg har aldri vært troende, det var aldri et tema i min familie. Min oldemor var dypt kristen, og hun virket nok avskrekkende på hele resten av familien. Hun var ikke særlig forkynnende, men i hht hennes pietisme var all moro og underholdning synd. Det appellerte ikke akkurat til meg, som bl.a. var lidenskapelig opptatt av teater.

Jeg kan heller ikke si at jeg i stor grad stilte så mange spørsmål om religion; det er faktisk ikke mange år siden jeg fant ut at det faktisk finnes mennesker som virkelig tror på det som står i Bibelen...

[KariA]

Jeg ble vel heller aldri overbevist. Hadde kristendom gjennom hele barne- og ungdomsskolen, men tok vel aldri noe av det som en presentasjon av sannhet eller fakta. Husker også at jeg leste mye om norrøn mytologi og gresk mytologi, så alt smeltet vel litt sammen i morsomme mytologiske eventyr for min del. Ingen av mine foreldre framsto som religiøse eller troende, og husker heller ingen diskusjoner om gud eller religion i så måte. Kristendomskunnskapen husker jeg mest som kjedelig læring av salmer og utenatlæring av trosbekjennelse og sånn ræl. Ingen forkjynning, men skikkelig kjedelig. Husker jeg ble sendt ut på gangen flere ganger i den timen, med melding hjem om at jeg forstyrret i kristendomstimen, til stor underholdning for min far. Men ingen tro, og konformerte meg også borgelig. Mormor og morfar fremsto som religiøse da, iaf mormor. Hun jobbet også som kirketjener, så det hendte vi surret rundt i kirka på besøk på mormors jobb. Vi pleide å gå i kirka på familiegudstjeneste på julaften, og jeg har alltid vært med, litt pga det var julaftentradisjonen, pga at det var hyggelig å synge julesanger og pga av mormor synes det var hyggelig. Jeg var imidlertid i min siste julegudstjeneste for et par år siden, da presten klarte å slenge noen sleivspart til homofile ekteskap i en lang preken om viktigheten av kjernefamilien og morfarbarn. Da var tålamodet mitt for julegudstjenestetradisjonen oppbrukt.

[Yngve.S]

Jepp.
Hadde en god, sekulær oppvekst med foreldre som lærte meg å tenke sjøl.
I sjetteklasse ble jeg og gamlingene kalt inn på rektors kontor. Bakgrunnen var at jeg hadde skrevet en stil om hvordan fanden sjøl starta en ny karriere som frisør etter en ferie på Jamaica der han leflet med Woodooprester, han hadde tatt seg ferie fra jobben grunnet en heller ubehagelig svigermor som var troende til å finne ei glo og begynne for seg sjøl. Vår hovkledte venn fant da ut at med litt hår, en dukke og etpar velplasserte strikkepinner kunne han øke innhøstingen av sjeler betraktelig.

Slikt går ikke særlig godt sammen med innflytta amerikanske fundie lærere.
Opphavet hadde særdeles vanskelig for å holde maska under oppleksing om guder jesuser og at dette var en "skummel utvikling".
Det siste kan så være, jeg skrev etterhvert mye værre ting enn det, noe inneholdt sogar tendenser til nakenhet - neida, ikke slibrige Cupidonoveller, det var revynumre

[Yngve B]

Ein ting eg angrar på er at eg og dei andre livssynselevane pluss muslimane nekta å syngja salmar. Det hadde vi berre hatt godt av å læra oss. Eg har heller aldri vore i kyrkja i jola.

Akkurat de salmene kan de ta holde langt unna meg! I fire år på barneskolen hadde jeg sogneprestens kone som musikklærer. De bodde i Edvard Griegs gamle bolig på landås i Bergen. Dette førte til at vi, med blokkfløyte og sang, kun ble eksponert for salmer og Grieg. Og her hjalp det ikke å ha livssynsundervisning, alle skulle med. Traumatisk. :p

Hadde det begrenset seg til noen salmer rundt jul hadde det ikke vært så ille, men hver uke i fire år ble for mye.

[CaptainFrekkeF]

Føler meg ganske bitter og forbanna på hele det religiøse systemet som drev mental voldtekt av meg som barn. Jeg hadde ikke nok kunnskap til å argumentere mot påstandene som ble slengt i trynet på meg, men innerst inne så var jeg ganske sikker på at alt var bullshit. Mistenker at det var tvangen til å lære salmer utenat på barneskolen og tvangen til å synge bordbønn hos den ene delen av familien som gjorde meg skeptisk til religion generelt. Det var meget frigjørende å erklære min ateisme når tiden kom for å velge hva slags konfirmasjon jeg skulle ta.

[OndeJens]

Jeg har aldri fått noen direkte kristen oppdragelse i hjemmet, annet enn at jeg kan huske jeg ble sendt på søndagsskole. Men etter mamma og pappas reaksjon å dømme da jeg skulka, så var det vel mest for å få husfred på søndagen. Jeg husker jeg var svært irritert da jeg gikk i barnehagen over at noen kunne preke en endelig sannhet over hvordan jorda ble til, når jeg "visste" at det aldri kunne ha vært noen til stede og sett det.

[shonny]

Det rare med de kristne 'sannhetene' er vel at få av dem virker spesielt sanne eller fornuftige.
De ti bud f.eks. Vet ikke om dere har sett George Carlins 'take' på dem. Likeledes med det gamle testamentet.

Første bevisste kontakt med kristendommen var da frøken Tollefsrud (en fortreffelig gammel frøken) fortalte klassen alle de rimelig 'koselige' historiene, og vi fattet ikke helt det der med Sodoma og Gomorra uansett, og hun gikk ikke i detalj. Så alt i alt var det gamle testamentet ok for en liten pjokk. Og siden det ikke betød noe for oss på det hverdagslige plan, og siden vi aldri ble plaget med kirkegang var kristendommen omtrent som hvilken som helst annen fortelling.
Da dama kom til jesus og alt det sludderet ble det ikke noe interessant lenger, for han jesusen var jo bare en tulling som ikke stakk av når 'de' kom etter'n. Og siden gjøken daua for mye lenger siden enn vi kunne fatte var det heller lite diskusjon om han. Davy Crockett og Hardy-guttene var mye mer interessante!

Har nettopp fått inn The God Virus av Darrel W. Ray, og ser frem til å kunne fordype meg i den. En kar fra Alta lagde en omtale av boken på Amazon, og jeg var ikke klar over at den kristne taliban tydeligvis herjer der oppe, som på Vest- og Sørlandet i gamle (og ikke så gamle) dager.
Kanskje det skulle vært en spesiell bokomtale-tråd her?

[Gnisten]

Kanskje det skulle vært en spesiell bokomtale-tråd her?

Og det har vi her:

http://skepsis.no/forum/index.php/board,10.0.html

Du kan starte nye emner med omtale av hvilken som helst bok du ønsker. Dog helst en du har (lest) sjøl, eller har tilgang til på et eller annet vis.

[Dupree]

Jeg vokste opp i pinsevennmiljø, og har både gått på søndagsskole (fikk gullstjerner i boka), vært på vekkelsesmøter og opplevd tungetale. Sistnevnte var en form for underholdning for oss ungene som ikke hadde så mye spennende å foreta oss.

På tross av denne oppveksten må jeg si at jeg aldri har trodd på Gud. Derimot har jeg lurt på hva som egentlig skjer under en tungetale-seanse. Det var til tider ganske skremmende for et barn å være vitne til.

Egentlig tror jeg pinsemenigheten i hjembyga mi fungerte mest som en sosial faktor for mange. Folk kom sammen, drakk kaffe, slarvet og leste Bibelen. Det er vanskelig å forestille seg at noe annet skulle kunne samle så mange fra forskjellige sosiale lag i befolkningen. Så bare negativt var det ikke.

[shonny]

Kanskje det skulle vært en spesiell bokomtale-tråd her?

Og det har vi her:

http://skepsis.no/forum/index.php/board,10.0.html

Du kan starte nye emner med omtale av hvilken som helst bok du ønsker. Dog helst en du har (lest) sjøl, eller har tilgang til på et eller annet vis.

Den som leter han finner (noen ganger) 

[Kimbara]

Jeg hadde kristendom på skolen, men brukte de timene mest til å tegne forskjellige monstre. Den kristne prediken gikk meg hus forbi. Jeg anså det hele tiden for å være eventyr. At det fantes (voksne) mennesker som faktisk trodde på disse eventyrene falt meg ikke inn engang i begynnelsen.

Nå har jeg ikke vokst opp i noen religiøs familie. Det var min bestefar som introduserte meg for Darwin f.eks. Leste en del naturvitenskap når jeg ikke leste Donald.

Det var når jeg begynte i speideren (KFUM) jeg etterhvert fikk avsmak for kristendommen. Hadde vi brukt den tiden som ble brukt til forsøk på indoktrinering av den kristne tro til å lære om naturen, hadde jeg nok vært mer funksjonell i skauen i dag.

[Gnisten]

Jeg vokste opp i pinsevennmiljø, og har både gått på søndagsskole (fikk gullstjerner i boka), vært på vekkelsesmøter og opplevd tungetale. Sistnevnte var en form for underholdning for oss ungene som ikke hadde så mye spennende å foreta oss.

På tross av denne oppveksten må jeg si at jeg aldri har trodd på Gud. Derimot har jeg lurt på hva som egentlig skjer under en tungetale-seanse. Det var til tider ganske skremmende for et barn å være vitne til.

Dette utviklet seg til en diskusjon om tungetale, som jeg har flyttet over i en ny tråd:

http://skepsis.no/forum/index.php/topic,597.0.html (Tungetale, særlig i pinsebevegelsen)

Meget interessant tema, håper på mange bidrag der!