Akademisk dannelse

[Erik Arnesen]

Diskusjon mellom prorektor v/UIO, Inga Bolstad, og Svein Sjøberg i siste Bladet Forskning:
"Hva er akademisk dannelse?"

http://www.forskningsradet.no/servlet/Satellite?c=Nyhet&cid=1253954183266&kilde=n&pagename=ForskningsradetNorsk%2FHovedsidemal

Men hvorfor er det viktig å fremheve naturvitenskap som et dannelsesfag?

Sjøberg: Vi lever i en tid da folk i både storting og regjering søker råd hos astrologer og tror på sjamaner og telefonbasert healing. Offentligheten er farget av snåsamenn og prinsesser som snakker med både hester og engler. I en slik tid kan det være viktig å argumentere for naturvitenskap og andre realfag som en viktig del av vår dannelse.

Hva kan dere ved universitetene gjøre for at studentene skal bli mer ”dannet”?

Bostad: Det er mye som kan gjøres, ikke minst ved å integrere dannelse gjennom hele studieløpet først og fremst gjennom undervisningsformene, skape uro og engasjement gjennom flere enn ett perspektiv på det faget man studerer. Men jeg har også en ønsketanke om at alle studenter i humaniora og samfunnsfag skal ha et kurs i naturvitenskap, og omvendt. Det er en typisk amerikansk idé. Universitetet i Bergen har allerede et pilotprosjekt på denne modellen. God akademisk tenkning sier noe om at alle fag henger sammen.

[AndersE]

Inga Bostad er ei bra dame, og dette er ikke overraskende takter fra henne. Doktorgraden hennes i filosofi handler faktisk om filosofisk skeptisisme, som riktignok kanskje ikke er helt det samme som den skeptisismen vi bedriver. Pressemelding fra disputasen hennes:

Et nytt bilde av skeptikeren kan fortelle oss noe om filosofiens egenart. En rekonstruert skeptiker kan være en svært troverdig filosof. Dette hevder Inga Bostad i sin doktoravhandling Tro eller tvil – en rekonstruksjon av filosofisk skeptisisme. Bostad undersøker her den klassiske skeptisismens egenart og lanserer et forsvar for en moderne skeptiker som er søkende og bærer av tillit og tiltro.

Tema for avhandlingen er å rekonstruere en form for skeptisisme ut fra følgende problemstilling: Hvordan kan en skeptiker ha overbevisninger? Det har vært vanlig å identifisere skeptikeren som en som tviler, mens det er Bostads hypotese at skeptikeren har en grunnleggende sikkerhet som gir seg utslag i ulike former for tiltro til virkeligheten.
Denne rekonstruksjonen trekker særlig veksler på en retning innenfor skeptisismen, nemlig den pyrrhoniske. Ordet “pyrrhonisme” peker tilbake på en strømning innenfor den antikke skeptisismen, og Bostads forsvar for å gjenopplive denne filosofiske retningen i form av en særegen tolkning, har først og fremst å gjøre med at hun finner fruktbare perspektiver på kunnskaps- og erkjennelsesteori i nettopp denne filosofitradisjonen, og mener det er nødvendig å ta en slik posisjon på alvor – noe som det hittil kun har vært spede forsøk på.
Bostad viser her blant annet hvordan skeptisismen er den retningen i filosofien som mest har rendyrket og utviklet filosofien som et kritisk virkemiddel som kan virke positivt oppløsende på vedtatte sannheter.

Hentet fra: http://www.hf.uio.no/forskning/dok-disp/d-navn/bostad.html

Red.: Rettet feilstavet navn, og la inn URL til kilden.

[Karsten Eig]

Hva kan dere ved universitetene gjøre for at studentene skal bli mer ”dannet”?
Bostad: Det er mye som kan gjøres, ikke minst ved å integrere dannelse gjennom hele studieløpet først og fremst gjennom undervisningsformene, skape uro og engasjement gjennom flere enn ett perspektiv på det faget man studerer. Men jeg har også en ønsketanke om at alle studenter i humaniora og samfunnsfag skal ha et kurs i naturvitenskap, og omvendt.

AMEN! Vi sitter til dels på hver vår tue, slik integrasjon vil gjøre at vi nærmer oss mye bedre. Har selv et mellomfag i statsvitenskap fra før jeg begynte med (å bli?) stein, ogdet hjelper mye både til å forstå andre fagdispliner og til å forstå de politiske rammevilkårene for "oljå" jeg jobber i.

Sjøberg:- Men hvem er dannet nok til å sitte i et slikt utvalg? Tydeligvis ikke realistene. De er glemt, både i sammensetning og i konklusjonene, skrev han i en kommentarartikkel i Aftenposten.

Også svært enig i det - utvalget besto i for stor grad av "elfenbenstårnfag", og da blir dannelsesbegrepet lett snevert.

[Asbjørn Dyrendal]

Hva kan dere ved universitetene gjøre for at studentene skal bli mer ”dannet”?
Bostad: Det er mye som kan gjøres, ikke minst ved å integrere dannelse gjennom hele studieløpet først og fremst gjennom undervisningsformene, skape uro og engasjement gjennom flere enn ett perspektiv på det faget man studerer. Men jeg har også en ønsketanke om at alle studenter i humaniora og samfunnsfag skal ha et kurs i naturvitenskap, og omvendt.

AMEN! Vi sitter til dels på hver vår tue, slik integrasjon vil gjøre at vi nærmer oss mye bedre. Har selv et mellomfag i statsvitenskap fra før jeg begynte med (å bli?) stein, ogdet hjelper mye både til å forstå andre fagdispliner og til å forstå de politiske rammevilkårene for "oljå" jeg jobber i.

Jeg applauderer intensjonen, men er ikke sikker på virkemiddelet.

Det hjelper kanskje om man har fag i litt eldre forstand (jeg begynte med informatikk - mulig det hjalp litt). Men her på NTNU har de ett obligatorisk emne, og det blir stort sett for spedt. Heller enn å bli en spore til innsikt blir det pålagt tvang med tvilsom mening for litt for mange.

Når de attpåtil har kuttet grunnutdanningen med et helt år (gi meg 4+2 etter amerikansk mønster!) så blir det desto viktigere at man får til noen helheter som henger sammen.

Ikke minst fordi jeg også er litt mer nøktern når det gjelder forhåpninger til hva undervisningsformer kan gjøre med engasjement. Been there, tried that, gjentatte ganger, forskjellige måter. Vi er lykkelige når noen vil ta imot, men det å få dem til å gjøre noe på egen hånd er en helt annen skål. Nå snakkes det isteden stadig mer om pliktig oppmøte på undervisning, og snart ville det vel blitt hjemmelekser og høring i dem også, om ikke det krevde økt mannskap. (Jeg vil ha tilbake universitetet.)

Sjøberg:- Men hvem er dannet nok til å sitte i et slikt utvalg? Tydeligvis ikke realistene. De er glemt, både i sammensetning og i konklusjonene, skrev han i en kommentarartikkel i Aftenposten.

Også svært enig i det - utvalget besto i for stor grad av "elfenbenstårnfag", og da blir dannelsesbegrepet lett snevert.

Har du lest innstillingen? Jeg tror ikke det er så ille, men hører gjerne kritikk.

[Karsten Eig]

Det hjelper kanskje om man har fag i litt eldre forstand (jeg begynte med informatikk - mulig det hjalp litt). Men her på NTNU har de ett obligatorisk emne, og det blir stort sett for spedt. Heller enn å bli en spore til innsikt blir det pålagt tvang med tvilsom mening for litt for mange.

Når de attpåtil har kuttet grunnutdanningen med et helt år (gi meg 4+2 etter amerikansk mønster!) så blir det desto viktigere at man får til noen helheter som henger sammen.

Du har et godt poeng: Det er viktig at et slikt fagkrav ikke får samme status som exphil/æsjfil har blant mange studenter: Noe de bare må gjennom før de egentlig begynner å studere. En mulighet kunne være å nedlegge faget om de gamle gubbene som diskuterer om vi eksisterer eller ikke og leker med p og q (ok, litt vulgær beskrivelse der, men ikke mye), og heller krevd at studentene tok et helt år med andre fag som de i større grad kunne velge selv, men som måtte henge sammen.

Har du lest innstillingen? Jeg tror ikke det er så ille, men hører gjerne kritikk.

Innstillingen er her: http://www.uib.no/ua/planer-og-dokumenter/dannelsesutvalget
Den er ikke så ille som man kan få inntrykk av fra Sjøbergs omtale, men jeg savnet at den klart påpekte relevansen av naturvitenskap for fx filosofi, og "de store spørsmålene".

Og forøvrig er det også min mening at Kvantitetsreformen hadde gode intensjoner, men ikke er blitt særlig god i praksis.

[DagT]

Hva kan dere ved universitetene gjøre for at studentene skal bli mer ”dannet”?
Bostad: Det er mye som kan gjøres, ikke minst ved å integrere dannelse gjennom hele studieløpet først og fremst gjennom undervisningsformene, skape uro og engasjement gjennom flere enn ett perspektiv på det faget man studerer. Men jeg har også en ønsketanke om at alle studenter i humaniora og samfunnsfag skal ha et kurs i naturvitenskap, og omvendt.

AMEN! Vi sitter til dels på hver vår tue, slik integrasjon vil gjøre at vi nærmer oss mye bedre. Har selv et mellomfag i statsvitenskap fra før jeg begynte med (å bli?) stein, ogdet hjelper mye både til å forstå andre fagdispliner og til å forstå de politiske rammevilkårene for "oljå" jeg jobber i.

Jeg applauderer intensjonen, men er ikke sikker på virkemiddelet.

Det hjelper kanskje om man har fag i litt eldre forstand (jeg begynte med informatikk - mulig det hjalp litt). Men her på NTNU har de ett obligatorisk emne, og det blir stort sett for spedt. Heller enn å bli en spore til innsikt blir det pålagt tvang med tvilsom mening for litt for mange.

Når de attpåtil har kuttet grunnutdanningen med et helt år (gi meg 4+2 etter amerikansk mønster!) så blir det desto viktigere at man får til noen helheter som henger sammen.

Ikke minst fordi jeg også er litt mer nøktern når det gjelder forhåpninger til hva undervisningsformer kan gjøre med engasjement. Been there, tried that, gjentatte ganger, forskjellige måter. Vi er lykkelige når noen vil ta imot, men det å få dem til å gjøre noe på egen hånd er en helt annen skål. Nå snakkes det isteden stadig mer om pliktig oppmøte på undervisning, og snart ville det vel blitt hjemmelekser og høring i dem også, om ikke det krevde økt mannskap. (Jeg vil ha tilbake universitetet.)

Sjøberg:- Men hvem er dannet nok til å sitte i et slikt utvalg? Tydeligvis ikke realistene. De er glemt, både i sammensetning og i konklusjonene, skrev han i en kommentarartikkel i Aftenposten.

Også svært enig i det - utvalget besto i for stor grad av "elfenbenstårnfag", og da blir dannelsesbegrepet lett snevert.

Har du lest innstillingen? Jeg tror ikke det er så ille, men hører gjerne kritikk.

Sukk!

Snakk med en franskmann med høyere utdannelse og han er skuffet over at du ikke har lest Ibsen på norsk skole, for selv franskmannen har hørt om ham. På franske skoler lærer men adskillig om egen kultur, i tillegg til sitt fag, og på de gode skolene har de fransk litteratur innpodet fra begynnelsen. Svaret fra nordmannen er alt for ofte veldig pinlig.

I Norge er vi blindet av troen på at om du skal bli flink i en ting må du glemme alt annet. Det er tull. Dannelse er å ha kunnskap om andre fagområder, også humaniora. Jeg tror man har stor fordel av å kunne ting fra andre fagfelt, for i inspirasjonen fra noen andre er der lettere å se nye egenskaper i sitt eget.

Snakker du med folk utenfor Norge oppdager du at du får positiv respons av å skulke et faglig foradrag til fordel for et møte med Michelangelos David i Firenze. Du får kontakter ved å diskutere litteratur. Du får venner ved å være nysgjerrig, og dannet.

Det norske systemet er et rent mekanisk kost-nytte-system der kultur er utelatt som snobberi, men et snevert sådan fordi vi faller gjennom når vi kommer utenfor våre egne grenser. Jo mer jeg ser av de internasjonale nettverkene jo mer ser jeg hvor fattig jeg er etter den norske utdannelsen.