Skepsis
MENY

Nibiru: Showet som ikke er der (1)

Forrige uke tok gjesteblogger Karsten Eig som lovet for seg Rolf Kenneth Myhres "darwinisme"-kritikk i to installasjoner. Han avsluttet med følgende ...

Skrevet av:
Publisert:

Forrige uke tok gjesteblogger Karsten Eig som lovet for seg Rolf Kenneth Myhres "darwinisme"-kritikk i to installasjoner.

Han avsluttet med følgende poengterte salve:

I neste artikkel vil jeg vise hvordan Myhre og Nibiru-tilhengerne rasker sammen løst og fast, sant og usant av informasjon og statistikk for å vise at "Nibiru" er nær oss, i suveren forakt for all kunnskap om geologi, meteorologi og astronomi.

Karsten holder løftet, og nok en gang i to installasjoner. Den første kommer her:

1.     Introduksjon

Denne artikkelen tar utgangspunkt i Rolf Kenneth Myhres artikler om den mystiske planeten Nibiru, som i 2012 skal forårsake at jorden vipper over, med enorm katatsrofe som resultat.  Myhre beskriver bakgrunnen for Nibiruteorien på disse websidene: http://www.rolfkenneth.no/Sit-v9-ShortVersion.html og http://www.rolfkenneth.no/Sit-01.html (underside til http://www.rolfkenneth.no/Sit-00.html) og hvilke effekter den påstås å utsette jorden for akkurat nå her: http://www.rolfkenneth.no/Nibiru_ZT_nor.html). Igjen anbefales å lese disse for å få oversikten, før denne artikkelens punktvise gjennomgang.

Myhres hovedkilder er de to forfatterne Immanuel Velikovsky og Zecharia Sitchin, samt kanaliseringer fra det amerikanske mediet Nancy Lieder og hennes webside Zeta Talk (www.zetatalk.com). Jeg kommer her kun til å diskutere de naturvitenskapelige aspektene av saken, ikke de arkeologiske.

Nibiru er, i følge Myhres kilde ZetaTalk, en planet som går i bane mellom solen og solens mørke tvillingstjerne som

"er sammenlignbar med Solen i størrelse og masse, og ligger 18,72 Solen-Pluto distanser fra Solen. Den ligger i den sydlige himmelsfæren, i 11° vinkel under ekliptikken, i retning Orion. Den er mørk fordi fusjons­prosessen aldri kom i gang".

Nibirus karakteristika i følge ZetaTalk er:

"Størrelse: 4 x Jordens diameter, masse: 23 x Jordens masse, tyngdekraft: ca. 1,6 ganger Jordens, omløpstid rundt sine to soler: gjennomsnittlig 3.657 år."

Nibiru går i en rettlinjet, dvs ikke elliptisk bane mellom solen og tvillingstjernen:

"Nibirus bane rundt sine to soler minner mer om to jernbanespor som løper parallelt på hver sin side av den imaginære linjen mellom solene, enn den karakteristiske ovale ellipsebanen som planetene som kretser rundt Solen har. Nibirus bane kan også sammenlignes med pendelen i et gulvur der de to solene virker som magneter. Denne pendel-bevegelsen frem og tilbake gir Nibiru et fartsmønster som er helt ulikt de andre planetene. Nibiru øker farten betraktelig når den nærmer seg den ene av de to solene, og har da en hastighet som langt overgår de andre planetene. Når Nibiru har passert en sol slik at den har begge solene bak seg, begynner oppbremsings­fasen. Denne fasen ender med at Nibiru til slutt blir stående i relativ ro i tre år og seks måneder, før den så begynner på tilbaketuren. (...) Nibirus bane ligger ikke langs eller nær ekliptikken slik de andre planetenes baner gjør. Når Nibiru nærmer seg Solen (i retning fra Orion) skifter den vinkel fra 11° under ekliptikken til 32° under ekliptikken, for så å penetrere eklip­tikken omtrent midt mellom Jorden og Solen."

Videre fortelles det at

"Nibiru er hovedsakelig en vannplanet. Planeten er sin egen lys- og varmekilde for sitt organiske liv. Lyset og varmen kommer fra planetens indre, og slipper opp gjennom sprekker i havbunnen. Lyset og varmen belyser og varmer havet, og lyset trenger videre opp i atmosfæren for så å bli reflektert tilbake. På Nibiru er det altså permanent dag. ZetaTalk kaller planeten for en "brun dverg", antagelig for å indikere at det astronomene kaller en "brun dverg" er det nærmeste de kommer den planettypen som Nibiru representerer"

Velikovsky utformet en teori om at et stort himmellegeme, som han antok var Venus, gjennom nærkontakter forårsaket en rekke store katastrofer på jorden, som gjenfinnes i historiske hendelser og også i Bibelen. Zitchin videreutviklet teorien til at det fremmede legemet var Nibiru.

2.     Nibiru som ikke-løsning på ikke-problemer

Basert på de ovennevnte kildene bruker Myhre nærkontakt med Nibiru som forklaring på en rekke geologiske, paleontologiske og historiske problemstillinger:

"Et akseskifte er faktisk den eneste mulige årsaksforklaringen til en rekke geologiske, klimato­logiske og paleontologiske funn og fakta som må ha blitt kataklysmisk utløst. Hvordan ble Himalaya-fjellene, Andes-fjellene og Alpene dannet, som en gang sto under vann? For dagens geologer er det fortsatt et mysterium hvordan fjell dannes og kan forflyttes hundrevis av kilometer. Har vi virkelig hatt istider, eller er dette bare vår forklaring på et akseskifte der noen geografiske områder (tektoniske plater) skyves nærmere polene og andre skyves nærmere ekvator? Er såkalte istidsisbreer tidligere polare iskapper? Hvordan kan mammutene som levde i et temperert klima i nordøstre Sibir, med magen full av plantekost tilhørende et temperert klima, ha blitt dypfryst så hurtig at de er fullstendig intakte og faktisk kan spises flere tusen år senere? Ble nordøstre Sibir under et akseskifte skjøvet fra en temperert sone til nåværende polarsone, mens nordøstre Amerika ble skjøvet fra polarsonen til dagens posisjon? I en hule i Yorkshire (Nord-England) har man funnet beinrester etter tropiske dyr som flodhester, nesehorn, hyener og tigre. Beinrester etter flod­hester finner man forresten over hele England. Skal vi tro at flodhestene begynte å vandre fra elvene i Afrika til Atlanterhavskysten, og så la ut på svømmetur over Atlanteren til England? Eller kan det ha vært den tektoniske platen under flodhestene som ble skjøvet nordover?"

Det er ganske godt gjort å servere så mange ikke-problemer i et avsnitt. Det er nemlig ikke sant at det er" et mysterium hvordan fjell dannes og kan forflyttes hundrevis av kilometer", eller at vi ikke vet hvordan fjellkjeder dannes. Svaret heter platetektonikk, og finnes i enhver lærebok om geologi. (http://en.wikipedia.org/wiki/Plate_tectonics, http://en.wikipedia.org/wiki/Thrust_fault, http://pubs.usgs.gov/gip/dynamic/dynamic.html, http://www.ucmp.berkeley.edu/geology/tectonics.html, http://vulcan.wr.usgs.gov/Glossary/PlateTectonics/Maps/map_plate_tectonics_world.html).

Jordskorpen er oppdelt i en rekke store og små rigide plater, som sklir rundt på den varme, og derfor myke, mantelen under. Varmen kommer fra nedbrytning av radioaktive grunnstoffer i bergartene i jordens indre, dvs at jorden nærmest er et digert, saktevirkende atomkraftverk. Granted, mekanismene bak platedriften er ikke hundre prosent identifisert, men sannsynligvis skyldes det at varm masse stiger opp fra jordens indre fordi den er lettere enn den kalde massen som ligger lenger ut, og at dette skaper storskala konveksjonsceller i jordens indre. Der massen kommer opp dannes det vulkanisme som skyver platene fra hverandre. Hvis to plater slik skyves mot hverandre blir det et overskudd av masse i kollisjonssonen, og dermed bygges det opp en fjellkjede.

Ettersom skorpeplatenes vekt avhenger av hvor tunge mineraler de består av og hvor varme de er - gamle, kalde bergarter er tyngre enn unge varme - vil tung skorpe synke under den lette, og ned i mantelen, og trekkraften fra delen som synker ned vil da øke hastigheten i platens drift. Når denne platen synker ned i mantelen smelter den gradvis opp, og smelten stiger opp og danner vulkanisme på overflaten.

Det er usikkerhet om opphavet til platetektonikken og hvordan den begynte. Men det er ikke usikkerhet om at den har vært aktiv i flere milliarder år.

Fjellkjeder - Himalaya, Alpene, Andes, for ikke å snakke om Kaledonidene som dekket Norge for fire hundre millioner år siden og var like høy som Himalaya - kan derfor godt forklares. At det finnes bergarter av marine sedimenter i Himalaya - toppen av Everest består av dem - forklares enkelt med at India-platen i løpet av de siste ca 55 millioner år har kollidert med den asiatiske platen sørfra, og dermed har bygget opp Himalaya, som fortsatt vokser (http://en.wikipedia.org/wiki/Himalayan_orogeny, http://en.wikipedia.org/wiki/Geology_of_the_Himalaya). De marine bergartene er skjøvet opp langs enorme skyvesoner. Den kaledonske (etter Caledonia, Skottland, der den først ble identifisert) fjellkjededannelsen skyldtes at den nor-vest-europeiske platen kolliderte med Amerika og Grønland for ca. 425 millioner år siden, og gjordet at enorme flak av bergarter ble skjøvet inn, noe vi bl.a. kan bevise ved at magmatiske (fra skorpen) granitter er skjøvet over sedimentære bergarter som må være avsatt på overflaten, og at skyvesonene er intenst deformerte.

Forklaringen på at det er mulig så skyve slike enorme masser med stor friksjon over lang avstand er at bevegelsen konsentreres i bergarter med lav motstand (ofte gips og skifer) og at bevegelsen skjer i rykk og napp fokusert i små områder om gangen: Spenningen bygges opp, og når den er stor nok til å overvinne friksjonen utløses den i et kort sprang, med jordskjelv som resultat.

Platetektonikkens åpning og lukking av hav, styring av havstrømmer, fjell og landmassers styring av vindmønstre har naturligvis hatt stor påvirkning på klimaet, for eksempel styres mønsteret i jordens havstrømmer for en stor del av platetektonikken (http://en.wikipedia.org/wiki/Ocean_current)  I tillegg har faktisk vipping av jordens rotasjonsakse sannsynligvis betydning, gjennom de periodiske Milankovic-syklene(http://en.wikipedia.org/wiki/Milankovic_cycles).

I lys av platetektonikken er det heller ikke vanskelig å forklare avsetning av gamle istidsavsetninger. I Norge er det funnet fossile morenerester fra slutten av prekambrium, ca 600 millioner år siden, altså sannsynligvis relatert til de istidene som tok livet av den vendiske faunaen (jfr. forrige artikkel). Paleomagnetiske målinger av bergartene viser at Norge sannsynligvis den gang lå nær sydpolen! I løpet av kambrium til silur beveget kontinentalplaten seg gradvis nordover mot tropene, noe som sammen med et generelt høyt havnivå (igjen sannsynligvis forårsaket av stor aktivitet ved spredningsryggene) gjorde at landet ble en stor grunn sokkel med rikt dyreliv og koraller, som vi finner fossiler av i Oslo-området i dag.

Hvis jorden vippet slik at Sibir nærmest ble frosset umiddelbart og mammutene med det, skulle vi ikke forvente noen titalls mammuter, slik faktum er, men hundretusenvis - og mange andre dyr tilpasset et mer temperert klima. I stedet finnes det bare mammuter, som var tilpasset kulden. 

Det er nesten banalt å påpeke det, men for at en mammut skal bli bevart plutselig trengs det ikke at den regionale temperaturen plutselig synker - mammutene hadde pels og tålte kulde - men at selve dyret raskt bevares og senere fryses. F.eks. ved å falle ned i en bresprekk eller falle ned i en myr eller kvikksand der den drukner, bevares under anoksiske forhold og senere fryses i permafrost.

Flodhestene, (sabeltann)tigrene, hyenene og neshornene som er funnet ikke bare i England, men over store deler av Eurasia, stammer likeledes fra en fauna som bebodde disse områdene i mellomistidene (http://www.nhm.ac.uk/about-us/news/2004/july/news_5293.html, http://en.wikipedia.org/wiki/Hippopotamus, http://en.wikipedia.org/wiki/Cave_Hyena, http://en.wikipedia.org/wiki/Sabre-toothed_cat, http://en.wikipedia.org/wiki/Woolly_rhinoceros). Nordsjøen hadde i istidene i perioder et opptil hundre meter lavere havnivå enn i dag, og den engelske kanal var derfor tørrlagt så man kunne gå over.

Som man ser; hvis man kan noe om temaet er Myhres utsagn om at "et akseskifte er faktisk den eneste mulige årsaksforklaringen til en rekke geologiske, klimato­logiske og paleontologiske funn og fakta som må ha blitt kataklysmisk utløst", rent tøv, da disse fenomenene langt enklere kan forklares med platetektonikk og Milankovic sykler. Katastrofer har sannsynligvis forekommet i form av meteorittnedslag og vulkanisme, som beskrevet i forrige artikkel, men dette er langt fra det samme som noen nesten-kollisjon med en planet som får jorden til å vippe på magisk vis. (Jeg skal snart vise hvorfor jeg bruker ordet "magisk").

3.     Moro med fysikk og magi

Lesere med et minimum av kunnskap om fysikk og geologi vil allerede ha sett at det er åpenbare problemer i beskrivelsen av Nibiru og møtet med jorden. La oss gjenta beskrivelsen av Nibiru: "Størrelse: 4 x Jordens diameter, masse: 23 x Jordens masse, tyngdekraft: ca. 1,6 ganger Jordens, omløpstid rundt sine to soler: gjennomsnittlig 3.657 år."

Allerede her ser vi at det skurrer: Volumet av en kule er gitt ved (4/3)*?*r^3, der r er radiusen. En planet med størrelse 4 ganger jordens diameter vil ha et volum som er ca. 64 ganger større enn jorden:

Jorden: 4/3* ?*1^3 = 4,19, Nibiru: 4/3*?*4^3=268 , dvs 64 ganger større volum enn jorden.

Jorden har en gjennomsnittlig massetetthet på ca 5,5 ganger vannet (http://en.wikipedia.org/wiki/Earth). Dvs at for at Nibiru skulle hatt en masse på bare 23 ganger jordens måtte den hatt en massetetthet på bare 1,98!

Så lette mineraler finnes det nesten ikke. Men kanskje svaret ligger i at Nibiru som, en vannplanet som på mystisk vis får lys (!) og energi fra sitt indre (geotermisk energi?), faktisk består av over halvparten vann? I så fall må den ha en kjerne som inneholder ekstreme mengder med radioaktive elementer for å danne varmen som ikke bare gir lys, men som også holder den opptint når den beveger seg så langt fra solen at den burde nå minus to hundre grader, og havet være ganske frossent.

Artig planet, det der.

Gravitasjonskraft avtar inverst med kvadratet av avstand, og et kuleformet legemes overflategravitasjon (http://en.wikipedia.org/wiki/Surface_gravity) i forhold til jordens kan angis som g=m/r^2, der m er antallet jordmasser og r er antallet jordradier. Hvis Nibiru virkelig hadde vært en slik magisk planet med superatomkraftverk i sin indre halvpart og rent vann i den ytre halvparten, ville den ganske riktig hatt en gravitasjon på ca 1,5 ganger jordens. Med en realistisk masse på 64 ganger jordens ville derimot gravitasjonen vært fire ganger større.

ZetaTalk klarer heller ikke helt å bestemme seg for hva Nibiru skal være: "Nibiru er hovedsakelig en vannplanet. Planeten er sin egen lys- og varmekilde for sitt organiske liv." (det ville vel bety noe likt jorden, bare mye større og hovedsakelig dekket av hav) eller en komet ("Weather changes heralding the giant comet's  approach") eller en brun dverg ("ZetaTalk kaller planeten for en "brun dverg", antagelig for å indikere at det astronomene kaller en "brun dverg" er det nærmeste de kommer den planettypen som Nibiru representerer").

En komet er i bunn og grunn en "skitten snøball", en klump av støv, skitt og stein samt mye frossent karbondioksid. Kometers haler dannes av at karbondioksidet fordamper når den nærmer seg solen, og drives vekk fra solen av solvinden, og lyser av reflektert sollys. Hvis Nibiru er inne i vårt solsystem nå burde en slik enorm komet ha en fantastisk synlig hale.

En brun dverg kan Nibiru definitivt ikke være. En brun dverg (http://en.wikipedia.org/wiki/Brown_dwarf) er en mellomting mellom stjerne og planet, der massen er for liten til å starte fusjonsprosesser, eller fusjonsprosessene er svært begrensede, men der sammentrekningsenergien fra at stjernen trakk seg sammen fra en gassky, slik alle stjerner dannes, er stor nok til fortsatt å gi stjernen en viss varmestråling og lys. Nibiru ville være for liten til å bevare en slik energi, massen antas å måtte være minst ca 4100 ganger jordens, eller ca 13 ganger Jupiters. Brune dverger har overflatetemperaturer på minst 1000 grader, og eventuelt vann på Nibiru ville således kokt vekk.

Og, mens vi er i gang; følgelig er det også fysisk umulig at solen kan ha en tvillingstjerne på sin egen størrelse som er usynlig; fusjonsprosessen ville nødvendigvis ha startet og gjort den til en av himmelens klareste objekter, jfr beskrivelsen: " Ifølge ZetaTalk har Solen en dobbeltstjerne. Den er sammenlignbar med Solen i størrelse og masse, og ligger 18,72 Solen-Pluto distanser fra Solen").

Et objekt med fire ganger jordens diameter ville i alle tilfelle, hvis det befant seg der i solsystemet ZetaTalk/Myhre hevder, nå vært et av himmelens klareste objekter. ("Ifølge ZetaTalk nådde Nibiru den indre delen av vårt solsystem syd for ekliptikken våren 2003."). Myhre ville ikke vært avhengig av å vise frem tvilsomme bilder av Nibiru (se nedenfor) - alle ville ha sett den med det blotte øye og det ville vært umulig for de konspiratoriske myndighetene å skjule den.

Men hvor er den? Jeg har ikke sett den, men Venus ser jeg stadig vekk.

Hva så med bildene, by the way? Myhre viser to bilder fra SoHo-satelitten, som skal vise Nibiru med to måner som former et vingesymbol likt det sumererne brukte.

Dessverre har dette en mye mer prosaisk forklaring: det skyldes innebygde svakheter ved bildebrikken i kameraet, en feil som finnes på alle digitale kameraer. Sterke lysende punkter (f.eks. klare stjerner) vil sende så mye lys mot et konsentrert punkt på bildebrikken at punktet "brenner ut", og lyset vil, enkelt forklart, flomme over til pikslene ved siden av. (Det er derfor solen dekkes i Soho-bildene). Slike artefakter opptrer ofte som streker ut fra punktet, noen ganger asymmetrisk, og voila! - vingesymbolet. Men Nibirus måne-vinger finnes ikke ute i rommet, de finnes bare i bildebrikken (http://yowcrooks.wordpress.com/2009/05/14/nibiru-soho-images-debunked/).

Myhres bilde av to soler har en like enkel forklaring: Det er bisoler, et vanlig optisk fenomen (http://retro.met.no/met/met_lex/g_k/halomedbisol.html, http://www.storm.no/nyheter/2488791). Hvorfor skulle de ikke kunne speile seg i havet, slik Myhre hevder? En annen video Myhre linker til, som skal vise Nibiru ved siden av solen(http://www.youtube.com/watch?v=HsAOsKoMl84), viser sannsynligvis ikke noe annet enn interne reflekser i kameralinsene. Men Myhre vil tro, så han fortrekker mystiske planeter fremfor et fenomen som alle som eier et kamera har sett tusen ganger. Og, hvordan kan det ha seg at en planet som er så svak at den må ses med teleskop, plutselig en enkelt kveld ses så tydelig at den lyser nesten like sterkt som solen - men ikke ses verken fra andre steder på jorden eller andre dager?

La oss til slutt i dette avsnittet se på Nibirus bane: Denne påstås å ikke være en ellipse med solen og den påståtte tvillingstjernen i brennpunktene, men rettlinjet mellom dem, og Nibiru henger en stund "i løse luften i hver ende". Når den passerer ekliptikken skal den også endre baneretningen uavhengig av omkringliggende legemer, slik at vinkelen til ekliptikken øker fra 11 til 32 grader.

Man trenger ikke være fysiker for å se at Nibiru i så tilfelle må være magisk, da den tydeligvis oppfører seg fullstendig uavhengig av gravitasjonsinnflytelsen fra de andre planetene. En planet som stoppet opp i sin bane, slik Nibiru påstås å gjøre, ville ganske enkelt falle inn mot og bli slukt av solen. Hørt om Newton, Myhre?


Kommentarer

blog comments powered by Disqus