Skepsis
MENY
Åndelighetens sosiologi

Illustrasjon 1

Åndelighetens sosiologi

Se illustrasjon 1 Internasjonal faglitteratur har ikke noe ord for "nyreligiøsitet", men i motsetning til min venn og kollega Mikael Rothstein mener ...

Skrevet av:
Publisert:

Se illustrasjon 1

Internasjonal faglitteratur har ikke noe ord for "nyreligiøsitet", men i motsetning til min venn og kollega Mikael Rothstein mener den at det faktisk er noe genuint nytt med den. Det finnes dem som mener det er så nytt og annerledes at ordet "religion" ikke lenger er anvendelig. I beg to differ: "Religion" er bare en klassfikatorisk term. Hva ordet brukes til å avgrense har allerede vært gjennom så mange transformasjoner at det utmerket tåler noen nye runder, så lenge man er klar nok.

Dermed har jeg lenge hatt en mistanke om at "spirituality" primært er innenfra-terminologi fra dem som lik Moses i Jesus & Mo ikke befinner seg vel i selskap med "religionens døde åndelighet". Men man skal ikke kimse av differensieringer som kommer innenfra heller. Og jeg er tilbøyelig til å tenke meg at det er noen interessante tema der det nyreligiøse/"holistiske" feltet kan peke ut sider ved moderne religion i Vesten som ikke dekkes så godt om vi bruker de klassiske religionene som mal. Litt forsinket har jeg dermed plukket meg med enda litt mer av den nye sosiologiske litteraturen om feltet. Deriblant den noe ujevne antologien A sociology of spirituality.

Boken styrker ganske hurtig to fordommer jeg har opparbeidet: For det første at britisk religionsforskning er tilbøyelig til å være innfiltret i religiøs diskurs hvor fag sliter med å løsrive seg fra det emiske. De to første artiklene, den ene av en "åndelig coach", setter en stemning som nok er mer interessant for de intellektuelt troende enn for de mer sosiologisk interesserte. Andre retter litt opp inntrykket ved å se analytisk på nettopp de emiske sidene ved "spirituality" som term. For det andre at "spirituality" er tilbøyelig til å bli et nokså vassent analytisk begrep som knapt nok retter på noen av problemene med "religion". Det sier sitt at Ivan Vargas diskusjon av Georg Simmel (1858-1918) gir noe av det skarpere og mer avklarende. Den som kommer heldigst ut av dette også i denne boken, virker nok en gang å være Paul Heelas, som jo har skrevet mer fyldig og analytisk om hva slags religiøsitet han ønsker å dekke med begrepet tidligere.

Heelas bidrag er ellers et av tre som i seg selv er verdt boken. Han svarer på en kritikk som kommer fra det som ellers er mer "min side", hvor David Voas og Steve Bruce retter en knusende kritikk mot Heelas og Woodheads kjente Kendal Project. Alle ledd fra databehandling og -presentasjon til konklusjoner blir gjenstand for en så krass kritikk at den bare såvidt, ordvalgene til tross, fortjener betegnelsen høflig. Heelas og temaet blir i praksis beskyldt for å på alle vesentlige punkt å overdrive nyreligiøsitetens omfang og betydning: Det er ikke så mange involvert i aktivitetene som de vil ha det til, og for de aller fleste betyr det ikke det Heelas og co vil ha det til å bety. Vi ser ingen ny "åndelig revolusjon" i hvitøyet, hverken nå eller senere. Sekulariseringen fortsetter med uminsket styrke.

Heelas svarer godt for seg på nesten alle punkt. Om jeg ellers er tilbøyelig til å være noe misfornøyd med Heelas senere utvikling argumenterer han godt for alt annet enn tallene på antall deltagere. Det er informantene deres som legger den betydning i aktivitetene som klassifiserer til religiøs deltagelse, ikke først og fremst ivrige forskere som vil finne noe revolusjonerende nytt under utvikling. Og det gir god mening i å bruke "selgersiden" så aktivt og mye i datainnsamling, selv om det kan være med på å vri datamaterialet noe i en mer inderlig retning enn man ellers kunne vente. Og det kan være grunn til å spørre om ikke Voas og Bruce mistolker og endimensjonaliserer sekulariseringen.

Diskusjonen i seg selv er interessant og viktig ikke primært på grunn av underliggende sider ved den aldri avsluttede sekulariseringsteori-debatten, men mest fordi det konkrete, nemlig Kendalprosjektet, er et viktig bidrag til å få bedre grep om det nyreligiøse feltet. Noe sånt skulle vi gjort i Norge også. Men jeg synes den er spesielt interessant fordi den også er innom det ikke ubetydelige spørsmålet om hva slags tolkninger brukere legger i deltagelsen i de ulike aktivitetene de er med på, og hva slags rolle det har i forhold til hvordan vi forstår det feltet de deltar i.

Den tredje artikkelen som virkelig fattet min interesse var Linda Woodheads om "Why so Many Women in Holistic Spirituality?" Utgangspunktet er Kendalprosjektets funn at rundt 80% av de aktive innenfor "det holistiske miljøet" var kvinner. Hvorfor? Det er nok kanskje ikke så mye nytt å finne her heller: Det handler først og fremst om kulturelt og sosialt definerte kvinneroller, og hvordan ulike "push-pull"-faktorer gjør at jakt på å utvikle og leve ut andre sider ved selvet kan gå i retning av det nyreligiøse feltet. Woodhead presenterer som en konklusjon det som strengt tatt er en hypotese resten av artikkelen er en teoretisk begrunnelse for: "Thus women are atracted to the holistic milieu in much greater numbers than men because it makes use of resources traditionally drawn upon by women - religion and the nurturing care of other women - in order to move beyond traditional activities and the orles they entailed" (s.124). Hypotesen er hverken spesielt original eller spesielt oppsiktsvekkende, men noe forsøk på å teste den opp mot et empirisk materiale får vi ikke. Bare en god begrunnelse, og den er vel verdt å lese. Og hvis vi hadde sluppet en avsluttende psykologistisk offer-retorikk om at denne funksjonen for kvinner forklarer kritikk av de samme aktivitetene, hadde det hjulpet betraktelig.

Men dette er en bok for spesielt interesserte.

Kieran Flanagan & Peter C. Jupp (red.)
A Sociology of Spirituality
Ashgate 2010 (2007), 269s.


Kommentarer

blog comments powered by Disqus